Honningtulipan

Denne lille krabaten heter Tulipa tarda, på norsk skjermtlipan, men jeg synes at honningtulipan er et bedre valg. Den dufter intenst av honning når du legger nesen ned til den ca 10 cm høye tulipanen. Dette gjelder forøvrig flere av de tidligblomstrende løk- og knollvekstene, og særlig krokus og tulipaner må ha noe å by på til de få biene som er ute og flyr så tidlig i sesongen. Når det dufter honning, betyr det at det ligger honning gjemt der nede, blant grifler og støvbærere og arr.

Denne tulipanen har jeg dyrket i 35 år, i en have på Vestlandet, i en egn der tulipaner stort sett bare blir noen få år på grunn av for mye fukt om vinteren og litt for lite tørke om sommeren. Tulipaner er jo tilpasset Østlandsklima, og skal jo stort sett ha litt baking om sommeren, og en kald og stabil vinter, slik som de er vant til de på de asiatiske stepper der de fleste tulipanene kommer fra. Honningtulipanen er et unntak. Den er en overlever, og den sprer seg også forsiktig hos meg, og hos andre litt mer, med frø. Den er altså en tulipan som har valgt å vokse i de kultiverte haver, selv om jorden kan mangle noe kalk. De botaniske tulipanene krever stort sett at jorden er svært næringsrik, for det er de vant til fra steppene de kommer fra, samt at de må ha tørke om sommeren. De skal også ha perfekt drenering og full sol, og nåde den som tar bort bladene før de har visnet ned. De får ikke blomstring neste vår.

Honningtulipanen er ikke så nøye på dette med ekstrem tørke om sommeren, men den skal ha næring, og den skal ha litt kalk i jorden, og den skal dyrkes der det er godt drenert, og den skal ha full sol. Da er den verdens mest trofaste villtulipan, og blomstrer hver vår i april, og noen ganger også i slutten av mars. Det finnes flere varianter av denne arten, og den store forskjellen går på tidspunkt for blomstring.

Som de fleste av de ville tulipanene, passer honningtulipanen godt i stenbedet, eller mellom lave stauder og busker. Dersom blomstringen avtar, er det på tide å grave opp løkene, et bra tidspunkt for dette er når bladene visner ned, og så grave dem ned et annet sted, i full sol. Å ta opp løkene og legge dem til side, for å plante dem til høsten, er ofte dumt. Det er legg å glemme slike ting.

Man kan så frøene av denne tulipanen og få blomstrende honningtulipaner om ca 5 år. Siden dette er en billig tulipan, er det vel de færreste som driver på med den slags. Men frøformering av tulipaner er enkel. Frøene sås i overflaten i åpen jord om sommeren, når frøene er modne. De kan dekkes med noen millimeter med sand, og så spirer de neste vår, glade og fornøyde over den kuldebehandlingen de har fått om vinteren (det som heter statifisering).

De finnes mange ulike arter av de ville, og lave tulipanene, og min anbefaling er å løpe og kjøpe, uten å se så mye på hva de koster. Det er en spesiell glede å nyte synet av disse lave tulipanene i april, før de andre tulipanene har kommet på plass. Farvespekteret går fra hvitt til gult, rosa, rødt, og lilla, og de fleste dufter herrligen av honning.

Den tøffe finske tigeren

Det hart vært en lang og kald vinter i år, og mange steder vil man oppleve at når våren kommer, vil noen av alperosene bare være brune, og ikke skyte på ny. Etter en har vinter, er det alltid fare for at noen av alperosene i hagen dør, ettersom sortimentet som føres i vanlige hagesentra stort sett er tilpasset klimaet i Tyskland, de de oppformeres i stor skala, forøvrig basert på billig østeuropeisk arbeidskraft, akkurat som italienske tomater og salat.

Nå er det ikke brutaliteten innenfor det europeiske arbeidsmarkedet jeg i dag skal forbanne og skrive stygt om. Temaet i dag er en bestemt alperose, som trenger å fremheves. Det er den avbildede, som vokser i en bakgård i Oslo, men også i demonstrasjonshaven på Skogmuseumet på/i Elverum. Navnet er "P.M.A. Tigerstedt" og er sammen med søsteren, som heter "Pohjola´s Daughter", noe av det mest hardføre vi kan dyrke av de storvokste alperosene.

Historien er at finnene på 70-tallet så seg leie på at vi i Norge og Sverige kunne meske oss med alperoser, mens de der, i sine dype skoger rundt millionvise sjøer, måtte satse på andre og mer hardføre vekster. Sjefen for det berømte Mustila-arboretet bestemte seg for å ta affære og sendte sine beste menn og kvinner på tur til Sør-Korea, for å finne en bestemt variant av Rhododendron som vokser i fjellene der. Tilbake i Finland ble denne varianten oppformert i stor skala, og navngitt som R. brachycarpum var. tigerstedtii, etter grunnleggeren av arboretet.

Så ble ulike andre storvokste alperoser krysset inn, og ut av dette kom disse sortene, i hvitt og rosa og rødt. De har tålt 35 minusgrader i Finland, og kan derfor anbefales til bruk på Østlandet. På Vestlandet liker de seg ikke, og det har vel sammenheng med at vinteren der som oftest er for varm.

Får vi tak i disse sortene? Svaret er vel et nja, for jeg har sett dem enkelte steder, men i det store og hele vet ikke folk om disse sortene, og kjøper dem derfor ikke. Mesteparten av alperosene kjøpes som kjent på impuls i mai/juni, når plantene er i full blomst, etter en varm vinter i oppformeringslandet Tyskland eller Nederland. Det stakkars alperosekjøpende publikum vet stort sett lite om overvintringsevnen til de sortene man kjøper. På Vestlandet spiller jo dette ingen stor rolle, ettersom man kan gå ut fra at alle sortene man får kjøpt, vil klare vinteren der. Det samme er jo ikke tilfelle på Østlandet.

Derfor bør disse to sortene inn i det vanlige sortimentet på hagesentra og derfor bør folk bestille dem, og mase etter dem, og forklare betjeningen hvorfor.

Som alle andre alperoser, skal disse ha kjemisk sur jord, dvs. torvstrøbasert jord, med god fuktighet. De skal plantes i halvskygge eller full sol, og det viktigste er vel at de ikke plantes under eller i nærheten av trær som på sikt vil ta livet av dem på grunn av konkurransen om næring og vann. Dette gjelder jo forøvrig for mange busker og stauder. Næringen som skal tilføres tidlig om våren, bør være spesialgjødsel for aperoser, slik at man unngår at gjødselen inneholder kalk. Når man planter alperoser, bør man blande inn minst 50 % ukalket torvstrø i jorden sammen med vanlig kalket torvstrø, i et lag på ca 40 cm dersom grunnlaget ellers er kalkrik leirjord, som jo er tilfellet mange steder på Østlandet.

Det er forøvrig grunn til å advare mot å dyrke alperoser. Årsaken er at disse buskene er så vakre at man kan bli hektet på dem, noe som selvsagt vil gå sterkt utover lommeboken. I Norge har vi et eget sted for rhododikere, som vi kalles, og det er Arboretet i Bergen, dvs. på Store Milde ca en mil sørøst for flyplassen. Der ligger norges største samling av alperoser og et besøk i slutten av mai eller begynnelsen av juni anbefales sterkt.