gammeldags st.hanslilje eller zephyranthes candida

Arten kommer opprinnelig fra steppene eller pampasen i argentina og var en av de første av de såkalte prærieliljene som ble tatt inn som haveplante. De finnes mange arter i denne slekten videre nordover i latinamerika, og de dyrkes bl.a. med stort hell i sørstatene i USA.

Dette er løkplanter som er tilpasset et karrig liv med tørkeperioder og regntider og dyrket i haver i sørstatene, blomstrer de normalt etter regn i august og september.

De finnes i alle mulige farver, men den eneste arten som er i vanlig salg, er Z rosea, som faktisk er litt enklere å ha med å gjøre enn Z candida. sistnevnte liker egentlig å vokse utover høsten og ha overvintrende blader, og så tørker den lett ned på våren, og så kommer den i gang sommertids, og så blomstrer den i august og utover. Rosea kan brutalt tørkes inn i okotber og settes i potten i en frostfri kjeller, mens candida bør ha samme overvintring, men gjerne med litt kunstlig lys. Eventuelt ikke, det kommer an på om det er tre grader eller 12 grader i kjelleren. Litt for mye varme kan føre til litt vekst, og medfølgende lusplager.

Z candida har små løker og liker ikke å bli omplantet før hele potten er stappfull av løker. Jo flere vi er sammen, jo lettere det blir, er mottoet til denne arten, dersom man tenker på regelmessig blomstring.

Den skal ha full sol, og passelig med næring, og den kan godt forlates to uker midt på sommeren, uten vanning, og så kan den jo da kvittere med blomstring etterpå. Men siden den liker og er tilpasset varme, passer den best i drivhuset utover høsten, før man setter alle pottene ned i kjelleren en gang i oktober.

Z candida finner man av og til i plantekatalogene, og ellers er den jo en fin plante å dele med andre plantevenner, og de små løkene, som er noen millimeter tykke og maks en cm lange, kan man jo sende til venner med brev og ønske om hvite netter eller hvite uker.