Geranium x "Johnsons Blue"

Denne stauden kan dyrkes omtrent i hele landet, og sålenge den får vann og næring, sprer den seg langsomt. Den trives best på næringsrik jord, men sålenge man tilfører gødsel hvert år, vil den holde ut. I likhet med mange andre stauder (men slett ikke alle) kan den med fordel deles opp etter noen år når man ser at veksten er avtagende. Jeg foretrekker å gjøre dette om høsten, i oktober, men det er også mulig å utføre delingen i april eller såsnart det er mulig å få ned en spade i jorden. Dersom man ønsker å formere den opp i et stort antall, f.eks. å lage 100 stk, slik at man sparer de 30 eller 40 kronene pr. stk som stauden som oftest koster, er fremgangsmåten som følgende: Man tar utgangspunkt i en plante, som enten er nyss innkjøpt eller som man har. Denne gjødser man særdeles godt, samt at man sørger for at den har tilstrekkelig med vann. Det er ingenting som slår organisk gjødsel, f.eks. kompostert kugjødsel, når det gjelder denne typen overgjødsling. Bruker man kunstgjødsel, risikerer man at røttene svis eller ødelegges ved overgjødsel. Det unngår man ved å bruke naturens egne produkter. Neste år, i slutten av mars eller i begynnelsen av april, tar man frem spagreipen eller spaden og løsner forsiktig rundt og tar opp hele planten. Da vil man se en rekke vertikalt anordnet rotstokker med en knopp øverst, og med nokså sparsommelig med røtter. Den opprinnelige planten kan under gode forhold lett ha blitt til 20 nye. Så tager man frem vanlige plastpotter, helst firkantede staudepotter som man har tatt vare på, og fyller på med god jord, dvs. vanlig innkjøpt plantejord som er tilsatt ca 10 % kompostert kugjødsel. Diss spede vekster skal nå komme i full vekst og etablere et godt rotnett i løpet av ca to mndr. Da trengs det varme og masse lys og har man ikke drivhus, tar man frem noen plankebiter, stiftemaskin og klar plastikkduk og lager en liten mistbenk eller drivbenk på sørsiden av huset, i tilknytning til et vindu eller lignende. En akvariekolbe i en bøtte med vann er en fin oppvarmingskilde i mangel av noe annet. I løpet av bare noe få uker med lys og varme, skjer det en stor forvandling og er man iherdig og heldig, kan man i slutten av mai, når biene koser seg med epleblomstene, ta ut mange frodige og godt bladsatte Geranium ibericum x "Johnsons Blue" eller hagestorknebb som de kalles i Norge. Og plante dem der det akkurat er en liten plass til dem. Man føler seg så rik når man har oppformert masse planter.

Jeg nevner dette fordi jeg synes blåfargen til denne planten er helt ekstraordinær vakker, særlig i overskyet vær og tidlig om morgenen, når lyset ennå er bløtt og dagen ny. Jeg holder nå på med å lage en stor og buktende blå elv nedover en lang skråning i min hage. Masse storknebb av denne typen i en bredde av ca en meter og til nå har jeg ennå ikke nådd mer enn ca 8 meter, men ambisjonen er å ha denne blå "elven" i en lengde av rundt 30 buktende meter, i en nokså lys skrånende skogbunn bevokst med store furutrær og mindre kristtorn, hvor vivendelen også kravler rundt i trekronene og sent på sommeren sprer sin søte ange eller duft av sensommer.

Det er et nokså virkningsfullt og elgammelt triks innenfor hagekunsten å lage store flater eller arealer beplantet med samme type vekster. I England ser man ofte parkene beplantet på denne måten, ikke bare på grunn av estetiske forhold, men også fordi en ensartet beplanting sørger for å holde rotugress og ettårig ugress borte. Det var hageskribenten Graham Thomas som på 50-tallet i England revolusjonerte hagekunsten der borte ved å insistere på at i en hage skulle det ikke være mulig å se en eneste flekk med bar jord. Den skulle beplantes med lave og dekkende stauder som ville eliminere behovet for luking. En hagefilosofi som på den tiden sikkert var godt tilpasset problemene den øvre middelklassen (som forøvrig alltid har vært toneangivende når det gjelder hagekunsten) da begynte å få med å skaffe seg billig gartnerhjelp. Det har ikke blitt lettere i Norge heller med årene og da er det likegreit å ta med denne faktoren når man planlegger beplantningen. En hage skal være mest mulig vedlikeholdsfri og man skal helst satse på vekster som tåler en støyt, både av kulde og mangel på vann.

Det finnes et stort antall storknebbarter på det norske markedet. De begynner å bli populære blant de som satser på heldekkende stauder og det er ikke rart, for etter at man har plantet dem ut, krever de lite stell. Blomstringsperioden er for noen arter fra juni til oktober, mens hovedtyngden har sitt flor fra juni til august. Fargeskalaen ligger fra hvitt, til rosa, blått og lilla.

Lilium martagon

Da jeg begynte med hagebruk for nesten 40 år siden, bestilte jeg i begynnelsen liljeløk for en hel formue. Vi snakker da om ekte liljer, Lilium. Selvsagt var det umulig å få tak i andre rene botaniske liljer enn regale eller kongelilje som den heter på norsk, men jeg var svært så fornøyd da jeg plantet asiatiske og orientalske hybrider i alle slags farger og sjatteringer. Dette var på 70-tallet og de innkjøpte liljene holdt nok noen år, men etterhvert ble de mindre av vekst og til slutt forsvant de, noe som både skyldtes virus og mangel på omplanting og gjødsel. Og ikke minst at jeg ikke hadde sørget for perfekt drenering, noe som er et absolutt krav for alle liljer.

Heldigvis var lykken bedre enn forstanden (skulle ønske det var slik ennå) og jeg fikk på den tiden også byttet til meg turbanlilje (Lilium martagon) i to former, den helt hvite, og den vanlige rosa, med små sorte spetter. Jeg var vel ikke helt fornøyd da begge liljene nektet å blomstre det påfølgende året og husker jeg rett, flyttet jeg dem bak et buskas til et bed jeg hadde anlagt for stauder som hadde tungt eller vanskelig for det, enten å overleve eller å blomstre. Det var forskjellige vekster der som fikk en sjanse til for å komme seg tilbake i blomstrende tilstand, helt uanfektet og ubesudlet av min spagreip eller spade. Så hadde det seg slik at jeg etter noen år, muligens fire år, en vakker morgen i juni, mens duften av hegg og syrin rev i neseborene, helt tilfeldig kastet et blikk bak buskaset med det glemte bedet, som nå forøvrig også innehold blomstrende pinselilje av den riktig gamle sorten, den som er fylt, som dufter sterkt, og som en omtrent umulig å oppdrive i vanlig salg. Som kjent er det ikke alltid at sentplantede påske- og pinseliljer kommer seg i god form første vekstsesong. (her strømmer mine hageminner på og nå kjenner jeg det på meg at jeg må stramme inn på prosaen og komme til saken). Her: For der sto turbanliljene og blomstret, både i rosa og hvit utgave og forunderligen nok så det ut som de trivdes særdeles godt. De hadde til og med forøket sitt antall, og som jeg senere fikk innsikt i, det var akkurat denne behandlingen, dvs. at de fikk stå i fred noen år, uten noen graving eller fjerning av frøstander, som hadde ført til at disse turbanliljene hadde blomstret slikt opp.

Etterhvert har jeg fått tak i ulike varianter av turbanliljen, de skiller seg fra de vanlige hvite og rosa i størrelse og behåring og i fargesjatteringer, som i full bredde kan gå fra hvitt, til rosa og rød og nesten sortrød. Og moralen? Bør jeg allerede nå destillere selve kvintessensen av det å dyrke turbanliljer? Den er sikkert litt skuffende for hageelskere som er effektive og som er vant til å kjøpe stauder og rosebusker og sommerblomster og i en fei få alt på plass i en sesong. Martagonliljer trenger i praksis mellom 3 og 5 år fra frø til den første blomstringen, og den bør absolutt sås rett på voksestedet. Man trenger med andre ord en viss tålmodighet når man dyrker denne liljearten. Det perfekte voksested er i utkanten av hagen, gjerne under eller bak noen lave busker, slik at den er sikret et leveområde som er uforstyrret av vanlig luking og graving.

Lilium martagon skal sås straks frøet er modent om høsten, dvs. fra august og utover. Jo tidligere jo bedre. Mange liljesorter har en tendens til å gå inn i en frøhvile som kan være vanskelig å bryte dersom frøet får tørke altfor mye og dette er grunnen til at frøet bør i jorden så fort som mulig. Da vil frøene spire underjordisk den første høsten og produsere sitt første blad neste vår. Induserer man frøhvile, kan denne prosessen føre til flere års pause i jorden for frøene, noe som forøvrig ikke liljene er alene om. Mange stenbedsplanter, inkludert stauder, venter med å spire fra frø den første våren. Statifiseringen, eller frøhvilen, trenger både fukt og kulde og skal simulere en vanlig vinter. Derfor er behandlingsmåten for disse frøene, dersom man kjøper dem utpå vinteren i et hagesenter, å så dem i fuktig jord i potter som settes utendørs, slik at man kan få en veksling mellom pluss- og minusgrader.

Man kan en del plasser i Norge finne martagonliljen viltvoksende. Ser man seg rundt, vil man stort sett befinne seg i en gammel hage som nå kanskje er grodd til. For til forskjell fra andre liljearter, klarer denne liljen, dersom den får leve sitt eget liv uten forstyrrelser fra luking eller sprøyting, å overleve. Særlig i lett kalkholdig og næringsrik jord med god drenering, f.eks. i våre kambro-silur jordartsområder, vil den trives fortreffelig, spesielt siden en slik jordbunn ofte gir god drenering. Den naturlige leveområdet for martagonliljen er Mellom-Europa, helt fra Portugal i Vest, gjennom Alpene og de andre fjellkjedene som går østover, og helt til Vladivostok i Øst. Den er altså en generalist som kan tilpasse seg mange typer økologiske nisjer, i motsetning til mange andre mer skjeldne liljearter som ofte er svært kravstore når det gjelder vekstforhold.

Når det gjelder drenering, er ikke martagonliljen like kravstor som f.eks. orientalske hybrider. En del av årsaken til dette er at løken til martagonliljen vokser mye høyere i jorden enn andre liljer, og kun danner røtter fra basis av løken, i motsetning til de fleste andre liljer, som også har røtter fra stilken. Dersom man i en katalog, eller i et hagesenter, klarer å komme over martagonliljen, er trikset å plante den et sted der den kan få vokse uforstyrret, og ha i mente at den også kan tenkes å hoppe over en vekstsesong ved å gå i dvale et helt år.

Gunnera manicata

Det var i 1983, i slutten av juli og undertegnede hadde fått sommerjobb i Vejle Amtskommune, omtrent midt på Jylland i Dannmark. Min hageinteresse var allerede stor, på dette tidspunktet hadde jeg holdt på ca 10 år med å plante høyfjellsstauder fra Nepal i fuktig vestlandsklima i min hage i nærheten av Haugesund, med vekslende hell.

Jeg hadde undersøkt saken nøye og derfor gikk turen, via buss, til Sønder Omme, et sted ute på heden som de sier dernede og der var hagesenteret med det store utvalget og jeg kunne spørre etter arten Gunnera manicata, som sto øverst på min ønskeliste. Og de viste meg hvor den sto, og så litt nøyere på meg, og tenkte sikkert at der har vi enda en av disse rare nordmennene som må dra helt til oss for å få tak i litt uvanlige stauder. Og så sto jeg foran tre kvadratmeter med Gunnera manicata i potter på 3 og 5 liter, til den ublue pris av DK 150 og for en fattig student betydde dette at jeg diskret sjekket om det var god rotutvikling nederst i potten. Det skal man forøvrig alltid gjøre, for det er stor forskjell på stauder i god og sunn vekst, med flotte og friske røtter, og stauder som står og sturer med for lite næring eller som nylig er ompottet.

Det hele hadde startet i 1980. I Botanisk Hage i Bergen, mellom Davidia-trær og velvoksne ekemplarer av Rhododendron calophytum, sto noe som lignet kjempestore rabarbara-planter. Ute på en liten oppmurt øy i dammen med nøkkeroser, og jeg syntes, og synes fremdeles, at denne planten var, og er, særdeles tøff. Det var også en åpenbaring for meg å finne boken "perennial plants" av Graham Thomas inne på lesesalen like ved, for der sto alt det jeg trengte vite om å dyrke Gunneraen.

Gunnera manicata kommer opprinnelig fra helt sør i Brasil og regnes som en av de største og mest bladstore staudene man kan dyrke i en hage i et temperert klima. Bladene kan bli opptil 2 meter i diameter og bladstilkene, som er dekket med 3 - 4 cm lange prikker, vokser ut fra overvintrende knopper som kan være så store som en fotball. Planten brer seg langsomt utover, men må likevel regnes som litt invaderende siden den vil skygge ut det meste som vokser rundt den. Den kan bli mer enn to meter høy og blomstrer nede ved roten med noen eiendommlige konglelignende utvekster som kan bli rundt en halv meter høye.

Det var klart jeg skulle ha denne stauden i min hage og etter nesten 30 år står den ennå frisk og sunn på samme plassen og hver vår er det like spennende å ta bort dekket, dvs. noen isoporkasser, og se om de store knoppene har overlevd frosten. Et år, etter at jeg hadde glemt å dekke den til, og det hadde vært over 20 kuldegrader, var det ikke tegn til liv. Knoppene var bare en brun og råtten og død masse. Uti juni kom det likevel opp flere skudd og i løpet av sesongen var Gunneraen like stor som tidligere, noe som betyr at den har reserveknopper nedover på rotsystemet. Hardførheten er ikke helt på topp i Norge, og i utgangspunktet må man regne med at den kun kan trives og overleve langs kysten i Sør-Norge (H-2). Planten tåler ikke noe særlig frost i jorden og derfor anbefaler man at jorden dekkes til med løv, eller annet isolerende materiale. Selv om dette er en sumpplante i sitt hjemland, må voksestedet i Norge være både opplendt og fuktig, noe som selvsagt betyr at man må sørge for jord som kan holde på fuktigheten. En bladplante av denne typen trenger litt vanning i tørre perioder. Når det gjelder gjødsel, står plantens krav i forhold til bladmassen. Den kan omtrent ikke få for mye gjødsel og den reagerer svært positivt på organisk gjødsel av typen kompost eller kompostert husdyrgjødsel.

På Vestlandet klarer den seg utmerket i full sol, selv om bladene kan bli noe større i halvskygge. Jeg har ikke dyrket den i hel skygge, men engelske hagebøker (og de norske, som stort sett er ukyndige direkte oversettelser) påstår at bladene da kan bli kjempestore. Det er verdt å merke seg at mens målestokken i engelske hagebøker ofte er solens styrke i London og Kew Gardens, når det gjelder voksested, har vi i Norge, akkurat som det fremgår av kartet, omtrent de samme forhold når det gjelder lys og sol som nord i Skottland.

Er Gunnera manicata er ny slager på hagefronten? Vil det bli oppløp og run på hagesentra rundt om kring i Norge til våren? Svaret er heldigvis nei, i den forstand at de færreste har plass eller tålmodighet til å sette i gang dyrking av en slik plass-eller palass-krevende plante. Som det lakonisk nevnes i en engelsk hagebok (regner med det er en av Christopher Lloyd). Har man behov for å dekore i Carnegie Hall eller Royal Albert Hall, er bladene fine. Jeg har ennå ikke sett noen skadedyr eller sykdommer på planten, og eventuelle brune felter og flekker på bladene skyldes enten vårfrost eller mangel på vann. I forhold til mange andre vekster er det jo greit at Gunneraen ikke lar seg affisere av alskens kryp og insekter.

Gunnera manicata selges i dag i nokså mange hagesentra, men jeg liker ikke tanken på at så mange andre skal dyrke den like suksessfullt som meg. Jeg mener dette er en plante for de utvalgte hagesnobber og vil derfor fraråde folk flest å dyrke den. Selv om den er nokså lett å få til, dersom man følger visse krav, liker jeg ikke tanken på at dette skal bli en moteplante. Når det er sagt, er det vanskelig å tenke seg at folk vil gå over til den andre, mørke hagesiden og dyrke vekster med grønne og brune kongleblomster og blader som fører tankene tilbake til Jura-tiden, som mye tyder på at Gunneraen er godt tilpasset. Iallefall er det godt å sitte under et to meter bredt blad av Gunnera når regner fosser ned, slik det kan gjøre på Vestlandet. Da sitter man trygt og tørt og det er en helt egen opplevelse å sitte der under en staude og høre lyden av regnet som trommer mot det ene bladet du har over deg, mens du unngår å hvile deg mot bladstilkens torner, i mangel av laurbær, som neppe tåler mer enn fem kuldegrader for en kort tid.