Lilium martagon

Da jeg begynte med hagebruk for nesten 40 år siden, bestilte jeg i begynnelsen liljeløk for en hel formue. Vi snakker da om ekte liljer, Lilium. Selvsagt var det umulig å få tak i andre rene botaniske liljer enn regale eller kongelilje som den heter på norsk, men jeg var svært så fornøyd da jeg plantet asiatiske og orientalske hybrider i alle slags farger og sjatteringer. Dette var på 70-tallet og de innkjøpte liljene holdt nok noen år, men etterhvert ble de mindre av vekst og til slutt forsvant de, noe som både skyldtes virus og mangel på omplanting og gjødsel. Og ikke minst at jeg ikke hadde sørget for perfekt drenering, noe som er et absolutt krav for alle liljer.

Heldigvis var lykken bedre enn forstanden (skulle ønske det var slik ennå) og jeg fikk på den tiden også byttet til meg turbanlilje (Lilium martagon) i to former, den helt hvite, og den vanlige rosa, med små sorte spetter. Jeg var vel ikke helt fornøyd da begge liljene nektet å blomstre det påfølgende året og husker jeg rett, flyttet jeg dem bak et buskas til et bed jeg hadde anlagt for stauder som hadde tungt eller vanskelig for det, enten å overleve eller å blomstre. Det var forskjellige vekster der som fikk en sjanse til for å komme seg tilbake i blomstrende tilstand, helt uanfektet og ubesudlet av min spagreip eller spade. Så hadde det seg slik at jeg etter noen år, muligens fire år, en vakker morgen i juni, mens duften av hegg og syrin rev i neseborene, helt tilfeldig kastet et blikk bak buskaset med det glemte bedet, som nå forøvrig også innehold blomstrende pinselilje av den riktig gamle sorten, den som er fylt, som dufter sterkt, og som en omtrent umulig å oppdrive i vanlig salg. Som kjent er det ikke alltid at sentplantede påske- og pinseliljer kommer seg i god form første vekstsesong. (her strømmer mine hageminner på og nå kjenner jeg det på meg at jeg må stramme inn på prosaen og komme til saken). Her: For der sto turbanliljene og blomstret, både i rosa og hvit utgave og forunderligen nok så det ut som de trivdes særdeles godt. De hadde til og med forøket sitt antall, og som jeg senere fikk innsikt i, det var akkurat denne behandlingen, dvs. at de fikk stå i fred noen år, uten noen graving eller fjerning av frøstander, som hadde ført til at disse turbanliljene hadde blomstret slikt opp.

Etterhvert har jeg fått tak i ulike varianter av turbanliljen, de skiller seg fra de vanlige hvite og rosa i størrelse og behåring og i fargesjatteringer, som i full bredde kan gå fra hvitt, til rosa og rød og nesten sortrød. Og moralen? Bør jeg allerede nå destillere selve kvintessensen av det å dyrke turbanliljer? Den er sikkert litt skuffende for hageelskere som er effektive og som er vant til å kjøpe stauder og rosebusker og sommerblomster og i en fei få alt på plass i en sesong. Martagonliljer trenger i praksis mellom 3 og 5 år fra frø til den første blomstringen, og den bør absolutt sås rett på voksestedet. Man trenger med andre ord en viss tålmodighet når man dyrker denne liljearten. Det perfekte voksested er i utkanten av hagen, gjerne under eller bak noen lave busker, slik at den er sikret et leveområde som er uforstyrret av vanlig luking og graving.

Lilium martagon skal sås straks frøet er modent om høsten, dvs. fra august og utover. Jo tidligere jo bedre. Mange liljesorter har en tendens til å gå inn i en frøhvile som kan være vanskelig å bryte dersom frøet får tørke altfor mye og dette er grunnen til at frøet bør i jorden så fort som mulig. Da vil frøene spire underjordisk den første høsten og produsere sitt første blad neste vår. Induserer man frøhvile, kan denne prosessen føre til flere års pause i jorden for frøene, noe som forøvrig ikke liljene er alene om. Mange stenbedsplanter, inkludert stauder, venter med å spire fra frø den første våren. Statifiseringen, eller frøhvilen, trenger både fukt og kulde og skal simulere en vanlig vinter. Derfor er behandlingsmåten for disse frøene, dersom man kjøper dem utpå vinteren i et hagesenter, å så dem i fuktig jord i potter som settes utendørs, slik at man kan få en veksling mellom pluss- og minusgrader.

Man kan en del plasser i Norge finne martagonliljen viltvoksende. Ser man seg rundt, vil man stort sett befinne seg i en gammel hage som nå kanskje er grodd til. For til forskjell fra andre liljearter, klarer denne liljen, dersom den får leve sitt eget liv uten forstyrrelser fra luking eller sprøyting, å overleve. Særlig i lett kalkholdig og næringsrik jord med god drenering, f.eks. i våre kambro-silur jordartsområder, vil den trives fortreffelig, spesielt siden en slik jordbunn ofte gir god drenering. Den naturlige leveområdet for martagonliljen er Mellom-Europa, helt fra Portugal i Vest, gjennom Alpene og de andre fjellkjedene som går østover, og helt til Vladivostok i Øst. Den er altså en generalist som kan tilpasse seg mange typer økologiske nisjer, i motsetning til mange andre mer skjeldne liljearter som ofte er svært kravstore når det gjelder vekstforhold.

Når det gjelder drenering, er ikke martagonliljen like kravstor som f.eks. orientalske hybrider. En del av årsaken til dette er at løken til martagonliljen vokser mye høyere i jorden enn andre liljer, og kun danner røtter fra basis av løken, i motsetning til de fleste andre liljer, som også har røtter fra stilken. Dersom man i en katalog, eller i et hagesenter, klarer å komme over martagonliljen, er trikset å plante den et sted der den kan få vokse uforstyrret, og ha i mente at den også kan tenkes å hoppe over en vekstsesong ved å gå i dvale et helt år.