Rhododendron calophytum

Denne alperosen har ikke noe norsk navn, og siden den bare kan dyrkes langs en smal kyststripe (sone 2) fra Vestfold til Ålesund, vil den neppe noengang bli så kjent at det vil være et behov for noe sånt heller. Den blir ofte omtalt som dronningen av alle alperoser og det er en fortjent betegnelse, den har svære lys rosa blomsterstander i mars og april, og på en fullvoksen busk, som heller kan kalles et tre, virker det hele nokså kongelig. Bladene er opptil 30 cm lange og understreker igjen det litt forfinede ved denne alperosen.

Mitt første møte med denne arten var i 1980 i Museumshagen i Bergen, der ble det i mellomkrigstiden plantet to eksemplarer, og disse har en årviss og flott blomstring, litt avhengig av om frosten tar blomstringen eller ei. Etter noen år klarte jeg å bestille et eksemplar ved en lokal planteskole og da var også jeg med i den beundrende kretsen rundt denne arten. Jeg var innforstått med at jeg måtte vente noen år før busken begynte å blomstre, men jeg måtte faktisk vente i 8 år, noe som ifølge faglitteraturen er nokså vanlig. Dette er altså igjen en busk, eller snarere et tre, som lar eieren vente på belønningen noen år.

I likhet med resten av slekten, med visse unntak, setter arten knoppene til neste år om høsten. For denne artens del kan man se på knoppenes form om det blir blomstring til neste år eller ikke. Blomsterknoppene er større og rundene enn de knoppene som bare rommer bladverk.

Det spesielle med denne arten er den usedvanlig tidlige blomstringen, hos meg har jeg notert blomstring allerede i midten av mars, men tyngdepunktet ligger i begynnelsen av april. Og siden blomserstandene ikke tåler frost, er det et stort poeng å plante den et sted i hagen som er mest mulig opplendt, og gjerne med det beste mikroklimaet man kan oppdrive. For denne artens del betyr det også at man må sørge for le. De store bladene kan lett bli ødelagt dersom man plasserer planten et sted uten le og en hekk av noe eviggrønt rundt, er absolutt å anbefale. De som har vært i en åpen og høyvokst furuskog når det har vært storm, vil skjønne poenget med le og beplantning og likevel åpen vokseplass. I en slik skog filtreres vinden godt nedover mot bakken og mens det er storm på toppene, kan det oppleves som bris nede ved bakken. Det er ikke tilfeldig at mange av de store parkene i England, hvor man ofte satser stort på alperoser, har en slik type lebeplantning. Kort sagt et lett og grissent filter høyt der oppe, ikke så tett at det skygger eller utgjør en altfor stor konkurrent, men akkurat så tett at det gir perfekt le for denne typen trør og busker. Det er også verdt å ta med seg at det er furu som utgjør den beste skjermen, og ikke gran eller ulike typer sypresser. Det er fordi furu har røtter som søker nedover, og som derfor ikke spiser og drikker altfor mye av overflatejorden, hvor vi jo ofte dyrker noe litt mer puslete enn furu. Gran har røtter som søker utover, og som derfor mobber bort mye som vokser rundt dem. Gran gir også mer skygge.

Som kjent skal alle alperoser dyrkes i muldrik og kjemisk sur jord, dvs. torvmold blandet med den jorden man har ellers. Så får man passe på å aldri kalke rudnt disse plantene og også være forsiktig med å tilføre veksttorv som er tilsatt kalk, det er noe ikke alle er klar over. Så store palnter som R calophytum skal ha mye gjødsel, og man kan godt gi dem denne i flere omganger, fra april til oktober. Selv om man tilfører gjødsel om høsten, virker ikke dette inn på innvintringen for alperoser slik som det gjør med de fleste andre hagevekster. Det beste er å kjøpe egen gjødsel for alperoser, enten organisk eller kunstig. Gule blader kan bety næringsmangel, og gjerne også at jorden er for kalkrik. Mer tilførsel av spesialgjødsel for alperoser er det vanlige trikset for å avhjelpe dette. En så stor plante, med så stor bladmasse, må passes på under den sedvanlige forsommertørken i mai og juni. Litt vanning i ny og ned må til.

En slik alperose, som skal pryde en hage i mange generasjoner fremover, må plasseres omhyggelig. Men med vanlig stell, er den relativt fordringsløs og mye lettere å ha med å gjøre enn lunefulle roser eller den perfekte plen. Skuddene vokser rundt 20 cm i året, dvs. opp mot 30 cm enkelte år, nokså mye utover, slik at bredden stort sett er mellom to og tre ganger høyden. Dette må man selvsagt ta hensyn til ved plantingen. I Norge kan den bli fem-seks meter høy, og med et par hundre blomsterstander på størrelse med en fotball, er den et flott syn. Helt avhengig av frostens lune.