Trepioner

I det gamle Kina, allerede for 2000 år siden, ble trepioner dyrket i de keiserlige haver. Og i pakt med datidens føydale tradisjoner, ble det bestemt at disse buskene var for vakre for vanlige folk. De var forbeholdt keiseren og hans hoff. Slik startet kultiveringen av disse artene, som vokser i fjellene i Kina, og som etterhvert utviklet seg til tusenvis av forskjellige krysninger eller hybrider i hvitt og rosa og lilla. De gule farvetonene har kommet inn i paletten de siste hundre år, etter at man klarte å krysse inn Paeonia lutea i avkommet etter Paeonia suffruticosa eller P. rockii som den nå heter. Man regner med at det iallefall finnes 9 rene arter av trepeon, alle med opphav i Kina og egnene der. Uansett er de trepeonene man får kjøpt av blandet opphav, det er i hovedsak ulike navnsatte hybrider.

Mitt første møte med trepioner var i en eller annen botanisk hage, enten i Oslo eller i København. Det er sikkert 30 år siden og allerede da var jeg sikker på at jeg måtte skaffe meg en slik busk. For den vanlige varianten i omløp for 30 - 40 år siden var den rosa. I dag kan man få kjøpt mange andre farver. Siden de var så dyre i innkjøp og mitt første innkjøp var misslykket (overlevde ikke vinteren), anskaffet jeg meg en pose frø fra England. Etter to år spirte disse frøene, for som en del andre planter, har trepioner dobbel frøhvile. Sår man frøene om høsten, vil de neste vår, etter vinterens kuldebehandling (statifisering) spire, men bare underjordisk ved å sende ut en liten rot. Først våren etter, vil man se den første bladknoppen. Såvidt jeg husker gikk det i alle fall 6 eller 7 år før jeg fikk blomster på disse små buskene. Til gjengjeld er dette buskaset i dag et par meter høyt og tilsvarende vidt og belønner min mangel på stell med et strålende flor i slutten av mai og begynnelsen av juni. Igjen er nøkkelen til suksess at man aldri flytter på plantene, man graver aldri i rotsonen og man er forsiktig med gjødsling. På den måten modnes skuddene best og da er det flaks som bestemmer om sen vårfrost tar noen av knoppene. For det er ikke til å legge skjul på at trepioner har en tendens til å starte den vegetative utvikling nokså tidlig, iallefall på Vestlandet. På Østlandet, med kaldere og senere vår, er ikke dette et så stort problem, men til gjengjeld kan frost i jorden, kombinert med sol, føre til uttørkning av knoppene.

Trepioner må alltid ha god drenering, ilikhet med mange andre planter, inkludert staudepeoner. De liker også at jorden er lett og noe kalkholdig. Dersom jorden er kalkfattig, er det best å satse på kalktilførsel i form av skjellsand. Når det gjelder gjødsel, skal man aldri bruke husdyrgjødsel, f.eks. tørket hønsegødsel, som ellers kan være bra gjødsel for mange planter. Peoner tåler ikke husdyrgjødsel og reagerer på den ved å råtne opp. Derfor skal man bruke kunstgjødsel.

Trepeoner har blomster som er oppimot 20 cm i diameter. Av den grunn er det lurt å plantene dem i le, slik at man unngår vindbrekk. Forøvrig skal de alltid plantes i full sol og på et sted hvor man vet de kan vokse de neste 20 årene. Trepeoner er ikke noe for det hastige hagemenneske, men heller noe for den ettertenksomme havedyrker (kanskje bruken av eftertenksom er mest riktig her). De blomstrer opp mot to uker og ellers er det jo ikke så mye stas med dem, så de passer ikke for de som har en liten hage eller har en overfladisk hang til langvarig blomstring. Det er ellers verdt å nevne at duften av blomstene står i stil med deres skjønnhet.