Tulipa sylvestris

Denne nette og elegante tulipanen omtales mange steder som villtulipan og vokser faktisk vilt en del steder i Norge, hovedsaklig langs Sørlandskysten, og ellers forvillet fra gamle hager her og der. Opprinnelig er den en såkalt ballastplante, dvs. den kom til Norge via jord og stein fra Sør-Europa, der den vokser vilt, som ballast for seilskuter. På den ytterste nøgne ø, var det på den tiden alltid behov for jord, og derfor tok seilskutene ofte med seg jord som ballast til hagen i den lune sørlandshavn med hvitmalte skipperhus. På slike plasser kan den ennå finnes viltvoksende og i god form.

Villtulipanen har unngått foredling, ikke minst fordi den i Sør-Europa betraktes som et plagsomt ugress i åker og eng. I Norge kan den opptre som ugress på de steder hvor det er rikelig med næring og lite sol. Der formerer den seg svært rikt, med tilsvarende dårlig blomstring. Når den plantes, bør man tenke på at den trives best i fri dressur i full sol og med god drenering. Da vil den belønne hageeieren med en flott blomstring i midten av mai, med nikkende stjerneformede gule blomster som følger solens gang over himmelen og som dufter sterkt og søtt av honning.

Altså enda en plante som skal ha et sted for seg selv, hvor den kan utfolde seg på egne premisser, i sterk motstrid til en vanlig tulipanbeplantning hvor blomsterhodene står i strake geledd og hvor tulipanene graves opp og kastes etter blomstringen. Villtulipanene kan som oftest kjøpes på nettet via f.eks. www.zimtrade eller lignende, og også mange steder i et hagesenter. Første våren er blomstringen nokså forsiktig, men etter hvert sprer de seg fint. Dette gjør de via underjordiske rizomer, som er en tykk rotaktig horisontal utvekst fra hovedløken. I Norge er dette den vanlige spredningsstrategien til planten, men lenger sør i Europa er selvsagt frøspredning også vanlig.

Har man først fått den inn i hagen og plassert den på et passende sted hvor den kan leve sitt eget liv uforstyrret av altfor mye graving, er den en flott løkvekst. Det eneste den krever bortsett fra full sol og god drenering er at man ikke fjerner bladverket før det har visnet ned. Den passer bra sammen med mange ulike teppedannende fjellhageplanter, f.eks. vårfloks eller blåpute. I min hage blir den rundt 40 cm høy, men siden den er en slank plante med langt mindre blomsterhoder enn de store tulipanene, glir den godt inn sammen med annen beplantning. Den lille yndige knekken på blomsterhodet før kronbladene folder seg ut er et sikkert tegn på at det er denne arten du står overfor, og ikke andre botaniske tulipaner. Botaniske tulipaner er tulipaner som ikke er krysset frem, men rene arter slik de vokser i naturen.

Dersom man har en gammel hage som har fått lov til å utvikle seg noenlunde uforstyrret over mange år, f.eks. 100 år, kan man komme over gule tulipaner som ligner nokså mye på villtulipan, men som er litt større og som ikke har den lille knekken ved blomsterhodet.Dette er gamle hagetulipaner som har krysset seg tilbake til sitt eget utgangspunkt og som nesten er der de startet for rundt 400 år siden, da tulipanene ble introdusert til Holland. Kommer man over slike tulipaner, er dette gull verdt, for slike tulipaner har vist sin evne til å overleve i norsk klima i mange år, og er som sort mye bedre enn de hybridene man får kjøpt i hagesenteret.

Alle tulipaner skal ha full sol, god drenering og en porøs jordtype som heller litt mot det alkaliske, dvs. litt ekstra kalk. Som for andre tulipaner er det et problem at rådyr, som nå for tiden tyter frem over alt, er svært glade i bladverket. Bor man i et område med mye rådyr, er det ikke noen vits i å satse på tulipaner. Da bør man heller velge de giftige påske- og pinseliljene.