Haemanthus albiflos eller vanlig hvit blodblomst

Dette er løkveksten for folk med tålmodighet og store hus. Hvit blodblomst er en gammeldags innendørs løkplante, som blomster når man minst venter det, men ikke alltid hvert år. Den kommer fra Sør Afrika og er en typisk gammel tanteblomst, dvs. det er ikke mulig å kjøpe løkene, men man må få tak i en fra en gammel ugift tante, som gjerne har overtatt det store huset med de mange blomstene, etter sine foreldre, som igjen har overtatt huset,dvs. vi snakker vel helst om en sveitservilla, fra sine foreldre. Dersom den store haven utenfor er stappfull og bugnende av store hvite og rosa kinesiske pioner, er oddsene bedre for at husets eier faktisk kan ha en hvit blodblomst i sine gjemmer.

Hvit blodblomst har altså gått helt av mote, og man må regne den som tanterelikt. Kommer man over den, bør man spørre pent om en sideløk.

Stellet er greit. Den vil gjerne stå i samme potte i åresvis, løkene blomster best når de står trangt. Men litt næring i ny og ned vår og sommer er greit, sålenge jorden får tørke opp innimellom vanningen. Husk at man alltid skal vanne joren først, og så gi flytende plantenæring. Den liker ikke full sol, men gjerne litt kjøligere rom i halvskygge, mot øst. Den klarer seg ned til et par plussgrader om vinteren, så et lite brukt soveværelse kan også duge. For stort sett så står den der, og den liker heller ikke å bli flyttet på, i likhet med gamle tanter. Fra oktober til mars skal den ha nokså lite vann. I likhet med de aller fleste løker som dyrkes innendørs, skal den aldri ha stående vann på potteskålen.

Jeg er veldig glad i mine to hvite blodblomster. De blomstrer normalt om våren eller forsommeren, og en tørkeperiode om vinteren vil normalt påskynde blomstringen. Siden denne planten ikke har en prangende og flittig blomstring, passer den stort sett bare hos dedikerte blomstersamlere.

 Nærbilde av de små blomstrene, som tilsammen utgjør en hvit ball.

Her kan du lese litt mer om et par arter du bare kan drømme om, hvis du da ikke har gode kontakter i plantens hjemland.


http://www.plantzafrica.com/planthij/haemanthus.htm

gammeldags st.hanslilje eller zephyranthes candida

Arten kommer opprinnelig fra steppene eller pampasen i argentina og var en av de første av de såkalte prærieliljene som ble tatt inn som haveplante. De finnes mange arter i denne slekten videre nordover i latinamerika, og de dyrkes bl.a. med stort hell i sørstatene i USA.

Dette er løkplanter som er tilpasset et karrig liv med tørkeperioder og regntider og dyrket i haver i sørstatene, blomstrer de normalt etter regn i august og september.

De finnes i alle mulige farver, men den eneste arten som er i vanlig salg, er Z rosea, som faktisk er litt enklere å ha med å gjøre enn Z candida. sistnevnte liker egentlig å vokse utover høsten og ha overvintrende blader, og så tørker den lett ned på våren, og så kommer den i gang sommertids, og så blomstrer den i august og utover. Rosea kan brutalt tørkes inn i okotber og settes i potten i en frostfri kjeller, mens candida bør ha samme overvintring, men gjerne med litt kunstlig lys. Eventuelt ikke, det kommer an på om det er tre grader eller 12 grader i kjelleren. Litt for mye varme kan føre til litt vekst, og medfølgende lusplager.

Z candida har små løker og liker ikke å bli omplantet før hele potten er stappfull av løker. Jo flere vi er sammen, jo lettere det blir, er mottoet til denne arten, dersom man tenker på regelmessig blomstring.

Den skal ha full sol, og passelig med næring, og den kan godt forlates to uker midt på sommeren, uten vanning, og så kan den jo da kvittere med blomstring etterpå. Men siden den liker og er tilpasset varme, passer den best i drivhuset utover høsten, før man setter alle pottene ned i kjelleren en gang i oktober.

Z candida finner man av og til i plantekatalogene, og ellers er den jo en fin plante å dele med andre plantevenner, og de små løkene, som er noen millimeter tykke og maks en cm lange, kan man jo sende til venner med brev og ønske om hvite netter eller hvite uker.

Honningtulipan

Denne lille krabaten heter Tulipa tarda, på norsk skjermtlipan, men jeg synes at honningtulipan er et bedre valg. Den dufter intenst av honning når du legger nesen ned til den ca 10 cm høye tulipanen. Dette gjelder forøvrig flere av de tidligblomstrende løk- og knollvekstene, og særlig krokus og tulipaner må ha noe å by på til de få biene som er ute og flyr så tidlig i sesongen. Når det dufter honning, betyr det at det ligger honning gjemt der nede, blant grifler og støvbærere og arr.

Denne tulipanen har jeg dyrket i 35 år, i en have på Vestlandet, i en egn der tulipaner stort sett bare blir noen få år på grunn av for mye fukt om vinteren og litt for lite tørke om sommeren. Tulipaner er jo tilpasset Østlandsklima, og skal jo stort sett ha litt baking om sommeren, og en kald og stabil vinter, slik som de er vant til de på de asiatiske stepper der de fleste tulipanene kommer fra. Honningtulipanen er et unntak. Den er en overlever, og den sprer seg også forsiktig hos meg, og hos andre litt mer, med frø. Den er altså en tulipan som har valgt å vokse i de kultiverte haver, selv om jorden kan mangle noe kalk. De botaniske tulipanene krever stort sett at jorden er svært næringsrik, for det er de vant til fra steppene de kommer fra, samt at de må ha tørke om sommeren. De skal også ha perfekt drenering og full sol, og nåde den som tar bort bladene før de har visnet ned. De får ikke blomstring neste vår.

Honningtulipanen er ikke så nøye på dette med ekstrem tørke om sommeren, men den skal ha næring, og den skal ha litt kalk i jorden, og den skal dyrkes der det er godt drenert, og den skal ha full sol. Da er den verdens mest trofaste villtulipan, og blomstrer hver vår i april, og noen ganger også i slutten av mars. Det finnes flere varianter av denne arten, og den store forskjellen går på tidspunkt for blomstring.

Som de fleste av de ville tulipanene, passer honningtulipanen godt i stenbedet, eller mellom lave stauder og busker. Dersom blomstringen avtar, er det på tide å grave opp løkene, et bra tidspunkt for dette er når bladene visner ned, og så grave dem ned et annet sted, i full sol. Å ta opp løkene og legge dem til side, for å plante dem til høsten, er ofte dumt. Det er legg å glemme slike ting.

Man kan så frøene av denne tulipanen og få blomstrende honningtulipaner om ca 5 år. Siden dette er en billig tulipan, er det vel de færreste som driver på med den slags. Men frøformering av tulipaner er enkel. Frøene sås i overflaten i åpen jord om sommeren, når frøene er modne. De kan dekkes med noen millimeter med sand, og så spirer de neste vår, glade og fornøyde over den kuldebehandlingen de har fått om vinteren (det som heter statifisering).

De finnes mange ulike arter av de ville, og lave tulipanene, og min anbefaling er å løpe og kjøpe, uten å se så mye på hva de koster. Det er en spesiell glede å nyte synet av disse lave tulipanene i april, før de andre tulipanene har kommet på plass. Farvespekteret går fra hvitt til gult, rosa, rødt, og lilla, og de fleste dufter herrligen av honning.

Den tøffe finske tigeren

Det hart vært en lang og kald vinter i år, og mange steder vil man oppleve at når våren kommer, vil noen av alperosene bare være brune, og ikke skyte på ny. Etter en har vinter, er det alltid fare for at noen av alperosene i hagen dør, ettersom sortimentet som føres i vanlige hagesentra stort sett er tilpasset klimaet i Tyskland, de de oppformeres i stor skala, forøvrig basert på billig østeuropeisk arbeidskraft, akkurat som italienske tomater og salat.

Nå er det ikke brutaliteten innenfor det europeiske arbeidsmarkedet jeg i dag skal forbanne og skrive stygt om. Temaet i dag er en bestemt alperose, som trenger å fremheves. Det er den avbildede, som vokser i en bakgård i Oslo, men også i demonstrasjonshaven på Skogmuseumet på/i Elverum. Navnet er "P.M.A. Tigerstedt" og er sammen med søsteren, som heter "Pohjola´s Daughter", noe av det mest hardføre vi kan dyrke av de storvokste alperosene.

Historien er at finnene på 70-tallet så seg leie på at vi i Norge og Sverige kunne meske oss med alperoser, mens de der, i sine dype skoger rundt millionvise sjøer, måtte satse på andre og mer hardføre vekster. Sjefen for det berømte Mustila-arboretet bestemte seg for å ta affære og sendte sine beste menn og kvinner på tur til Sør-Korea, for å finne en bestemt variant av Rhododendron som vokser i fjellene der. Tilbake i Finland ble denne varianten oppformert i stor skala, og navngitt som R. brachycarpum var. tigerstedtii, etter grunnleggeren av arboretet.

Så ble ulike andre storvokste alperoser krysset inn, og ut av dette kom disse sortene, i hvitt og rosa og rødt. De har tålt 35 minusgrader i Finland, og kan derfor anbefales til bruk på Østlandet. På Vestlandet liker de seg ikke, og det har vel sammenheng med at vinteren der som oftest er for varm.

Får vi tak i disse sortene? Svaret er vel et nja, for jeg har sett dem enkelte steder, men i det store og hele vet ikke folk om disse sortene, og kjøper dem derfor ikke. Mesteparten av alperosene kjøpes som kjent på impuls i mai/juni, når plantene er i full blomst, etter en varm vinter i oppformeringslandet Tyskland eller Nederland. Det stakkars alperosekjøpende publikum vet stort sett lite om overvintringsevnen til de sortene man kjøper. På Vestlandet spiller jo dette ingen stor rolle, ettersom man kan gå ut fra at alle sortene man får kjøpt, vil klare vinteren der. Det samme er jo ikke tilfelle på Østlandet.

Derfor bør disse to sortene inn i det vanlige sortimentet på hagesentra og derfor bør folk bestille dem, og mase etter dem, og forklare betjeningen hvorfor.

Som alle andre alperoser, skal disse ha kjemisk sur jord, dvs. torvstrøbasert jord, med god fuktighet. De skal plantes i halvskygge eller full sol, og det viktigste er vel at de ikke plantes under eller i nærheten av trær som på sikt vil ta livet av dem på grunn av konkurransen om næring og vann. Dette gjelder jo forøvrig for mange busker og stauder. Næringen som skal tilføres tidlig om våren, bør være spesialgjødsel for aperoser, slik at man unngår at gjødselen inneholder kalk. Når man planter alperoser, bør man blande inn minst 50 % ukalket torvstrø i jorden sammen med vanlig kalket torvstrø, i et lag på ca 40 cm dersom grunnlaget ellers er kalkrik leirjord, som jo er tilfellet mange steder på Østlandet.

Det er forøvrig grunn til å advare mot å dyrke alperoser. Årsaken er at disse buskene er så vakre at man kan bli hektet på dem, noe som selvsagt vil gå sterkt utover lommeboken. I Norge har vi et eget sted for rhododikere, som vi kalles, og det er Arboretet i Bergen, dvs. på Store Milde ca en mil sørøst for flyplassen. Der ligger norges største samling av alperoser og et besøk i slutten av mai eller begynnelsen av juni anbefales sterkt.

De som alle vil ha

Fylt kanadablodurt, på latin Sanguinaria canadensis flore plena, er en av de fjellhagestaude som gjerne omsettes under disk, i diskret innpakning. Sammen med Trillum (Treblad)og Cypripendium (Fruesko), er dette kremen av staudene, i den forstand at de aller fleste, enten man har mange år på baken som staudeentusiast eller er relativt nyetablert, har et sterkt ønske om å dyrke disse staudene. Når de av og til omsettes, koster de mange penger, og derfor er ikke dette vanlig handelsvare, for formeringen av en fylt blodurt jo må følge naturens lov. Det betyr at den kan deles i to hvert år, men heller ikke mer. Derfor er det et permanent underskudd på slike stauder i markedet, og selv Trillium-artene, som jo kan formeres ved frø, bruker jo mange år før de er blomstringsmodne, og er derfor tilsvarende dyre.

Kanadisk blodurt burde vært en staude som ble holdt i skjul for de fleste havevenner. Når man så hadde kvalifisert seg, gjennom mange år som en flittig havedyrker, kunne man få lov til å se den, og så ville man jo selvsagt med en gang ønske å ha den. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg ikke kan tenke meg noe verre enn en litt amatøraktig havedyrker som kommer over noen slike planter, til la oss si 300 kroner stk. Så kjøper han 10 stk ut fra at han har mye penger, og så planter han dem i stiv leire, på sørsiden av huset, under thujahekken. De vil kanskje leve ett år, før de dør en grusom og uverdig død. Jeg derimot, og mine medsammensvorne, ville ha beredt det lekreste voksested for fylt kanadablodurt. Opplendt, siden den blomstrer i april og mai, slik at ikke sen vårfrost skulle ha berørt de hvite nøkkeroseaktige blomstene. Jorden skulle være av gullende muld, og av løv, og kompost laget av hestegjødsel, og tilsatt fylitt-jord. Jeg skulle ha kysset jorden før jeg plantet disse plantene, og lagt merke til om solskinnet ville bli filtrert gjennom en åpen løvkrone, slik forholdene er hvor denne planten kommer fra. Nemlig i de nordamerikanske løvskoger, med næringsrik muld, sammen med Fruesko og Trillium og Hundetann og de lifligste liljer som f.eks. Lilium pardalinum og canadense.

Jeg har ikke nevnt noe om flytting eller graving, men jeg regner med at folk forstår at en bestand av fylt kanadablodurt krever full stans i slike aktiviteter. Jeg ville ha satt ut en havestol i mai, ved siden av disse vakre blomstene, og latt meg vederkvege av synet, og brukt flere timer hver dag i denne stolen, enten det var sol eller skyer eller regn, og så ville jeg drømt om store enger av amerikanske liljer (de er fordømt vanskelige å få til, bl.a fordi de ikke liker vinterfukt), mens jeg nippet til en god riesling.

Norges beste havebok

Når jeg ser over mine bokhyller, ligger antallet havebøker på rundt 200, mesteparten på engelsk og tysk, men også en del på norsk. I det store og hele er norske havebøker dårlige, fordi de enten er dårlige og oversettelser og bearbeidelser av engelske, eller fordi de ganske enkelt er skrevet av personer som gjerne er kjente, men som ikke har førstehånds kjennskap til fagfeltet. Dette er vel ikke noe spesielt for havelitteratur, fenomenet finnes innenfor de fleste fagfelt og har med dagens mediebilde blitt enda mer satt på spissen.
Det er da med stor glede jeg av hele mitt hjerte kan utrope norges beste havebok. Det er derfor jeg har supplert denne bloggen med tre rosebuketter i dag.

Mitt eksemplar av boken er innbundet i kartong, men med skinn i ryggen. Jeg tar den frem så ofte at jeg ikke vet når jeg leser i den, for når jeg ser i den, begynner jeg å tenke og drømme om stauder og staudebed og stauder jeg har hatt og stauder jeg skal plante og stauder jeg aldri fikk tak i, og derfor taler denne teksten så sterkt til meg, og derfor kan den leses om og om igjen og derfor er det en fantastisk bra bok.

Den er utgitt av J. W. Cappelens forlag i 1953 og heter "Havens vakreste blomster" og har underteksten "100 stauder i farger". Den er skrevet av Tor Nitzelius og Ruth Rösiö Conradi og hver eneste tekstlinje oser av levd staudeliv. Det er ingen tvil om at forfatterne personlig har dyrket alle disse staudene, og mange flere. Nitzelius er fagmannen fra Göteborg Botaniska Trädgård og Conradi er den som har oversatt, satt til så mye mer, og bearbeidet denne boken for norske forhold.

Dette en en bok som, bortsett fra at man idag kan få tak i mange flere sorter, forteller det man trenger å vite om å dyrke stauder, f.eks. når man har fått tak i en have og setter i gang. Denne boken må man lete etter i antikvariater, men i dag er det vel enklest å søke etter et brukt eksemplar over nettet.

Siden en av forfatterne har tilknytning til den botanisek haven i Gøteborg, vil jeg ile til og anbefale alle et besøk i denne haven. Mai er en veldig bra tid, for utvalget av rhododendron og magnolia her er veldig bra, og absolutt det beste i hele norden. Klimaet i Gøteborg ligner litt på kystklimaet i Sør-Norge, og så har man i tillegg et fantastisk lokalklima i denne botaniske haven. Da tenker jeg selvsagt på Himalaya-dalen, som ligger opplendt til, slik at ikke hverken høstfrosten, vinterfrosten, eller vårfrosten kommer til. Samtidig ligger denne dalen godt beskyttet mot de fremherskende vinder fra sør og vest, og dette er vel et stykke natur alle haveentusiaster vil sikle etter. Derfor trives vekster her som ellers i samme hardførhetssone må dyrkes under glass. Gøteborg ligger ikke mer enn tre timer unna Oslo med tog eller bil og på hjemturen kan man jo stikke innom en planteskole og smugle med seg hjem noen magnoliabusker som man knapt får tak i her på berget. I nærheten av Strømstad finnes det en planteskole som har spesialisert seg på Magnolia, men akkurat nå står det helt stille for meg hva den heter. Google vet svaret.

Tilbake til boken. Hva er det med denne som tiltaler meg så mye? Jeg vil sammenligne denne boken med alle bøkene til Graham Thoma, som jo ubestridt er den ledende haveskribent i England (var, han er såvidt jeg husker død for noen få år siden). Slike bøker er en fryd å lese, fordi hver eneste linje oser av fagkunnskap. Og siden jeg også vet mye om havekunsten, blir jeg lett og avslappet når jeg leser noe som er preget av kunnskap og visdom og formidlingsglede, men som også har innslag av sterke sympatier eller antipatier. Når jeg leser slike bøker, kan jeg høre at det blir avfyrt kjemiske coctails oppe i hjernen, og det dukker opp bilder av disse vekstene, og hva slags planer jeg måtte ha for noen staudebed, og teksten blir mer interaktiv enn en hvilken som helst multimedial nettbasert tjeneste. Det er fint og avslappende å lese en tekst som er skrevet av folk som har peiling. Det var det jeg skulle ha sagt.

Boken er preget av importrestriksjoner, og drømmer om fri import av planter, og et staudesortiment som i dag selvsagt er utdatert når det gjelder popularitet. Mens havedyrkere før, dvs. på 30- og 40-tallet syntes det var strålende med tre ukers blomstring, og så resten av tiden med bare grønt bladverk i stauderabatten, skal jo folk i dag har blomstring hele sesongen. Det er jo et spørsmål om smak og behag, og evnen til å kunne vente på noe godt og vakkert. Hvis mine gullbåndliljer hadde startet å blomstre i mai og fortsatt til ut i oktober, ville det ikke vært så stas som de tre stilkene med 7- 8 blomster jeg klarer å få til i september engang.

Så er en del stauder omtalt som i dag har gått ut av den alminnelige handelen. Fjellfokk og Brennende Kjærlighet er vel ikke akkurat det mest hotte på dagens topp 10-staude-barometer, men jeg synes det er morsomt å lese om slike forgangne skjønnheter som jeg selvsagt også vil dyrke, eller dyrker. Det er ingen stauder jeg ikke vil kjennes ved.

Nå må jeg kaste meg over TV-en og se på kvinnenes 30 km langrenn.

Klosterklokkene

På latinsk heter denne vårblomstrende løkveksten Leucojum vernum. Det finnes flere varianter av denne arten, det store skillet går mellom om det er en grønn prikk eller gul prikk på kronbladene, samt en viss variasjon i størrelse. En variant kan også ha flere klokker på hver stilk. I det store og hele er dette en strålende vårblomst, som like trofast hvert år i mars dukker opp med sitt vakre og grønne bladverk, og sine store hvite klokker. Noen vil vel kalle den en stor snøklokke, men den er nokså ulik, og mye større.

Når man har truffet sin første klosterklokke, ønsker man å ha den i sin have. Det er den vanligste reaksjonen til en nybakt haveeier. Og så går man i et hagesenter og der finner man stort sett aldri denne løkveksten. Den formerer seg sannsynligvis for sent til at løkbransjen i Nederland liker å selge den, og skal man få tak i den, må man følge nøye med i de ulike nettbutikkene. Ofte selges den nokså mindreverdige arten Jonsok-klosterklokke i stedet, ofte merket som klosterklokke. Man kan jo prøve å tigge seg til en løk hos en plantesamler, men dette er en eksklusiv art som ikke formerer seg så fort i en have heller. Man vil sikkert få et litt unnvikende svar. Men dersom man følger nøye med sine klosterklokker, og det må man jo, så kan man jo samle inn frø, og så dem på et egnet sted hvor de kan stå og spire og vokse i 4 - 5 år. Tilslutt blomstrer de, men da skjønner man også hvorfor disse løkene ikke er så billige som man skulle tro. Det kan forøvrig være en god idé å spørre etter klosterklokke i spesialiserte staudegartnerier beregnet på samlere, for der vet man jo veldig godt at folk vil ha klosterklokke og at det kan være vanskelig å kjøpe dem som tørre løker. Derfor kan man få kjøpt klosterklokker på slike sted i potte, gjerne som blomstrende om våren. I motsetning til vanlige hagesentra, hvor de ansatte knapt vet opp eller ned på en plante, og hvor vareutvalget er standardisert, vil et spesialisert staudegartneri som oftest være drevet av en entusiast og fagmann, som selvsagt lever og ånder for sine stauder. Har man mulighet for å handle i en slik faghandel, bør man gjøre dette. Prisene er som regel de samme som i en stor kjede, og utvalget og kvaliteten er stort sett mye bedre. Det er en uting at mange av staudene i et vanlig hagesenter er oppformert i f.eks. Tyskland eller Nederland fordi plantene da ikke er oppformert i et norsk klima. Derfro vil kvaliteten ofte være dårligere enn norskproduserte stauder.

I sitt opprinnelige voksested, i løvskoger i Sør-Europa, og Lille-Asia, vokser klosterklokke under relativt fuktige forhold i humusrik jord i god hevd. Det betyr at man må gi klosterklokken god jord, humusrik jord, og man må tilføre kompostert kugjødselkompost tidlig om våren. Så skal de få lov til å stå i fred, og de må gjerne skjules av sommerblomstrende stauder etterhvert. Det er selvsagt et viktig poeng at de grønne bladene må få lov til å visne ned i fred og ro.