Honningtulipan

Denne lille krabaten heter Tulipa tarda, på norsk skjermtlipan, men jeg synes at honningtulipan er et bedre valg. Den dufter intenst av honning når du legger nesen ned til den ca 10 cm høye tulipanen. Dette gjelder forøvrig flere av de tidligblomstrende løk- og knollvekstene, og særlig krokus og tulipaner må ha noe å by på til de få biene som er ute og flyr så tidlig i sesongen. Når det dufter honning, betyr det at det ligger honning gjemt der nede, blant grifler og støvbærere og arr.

Denne tulipanen har jeg dyrket i 35 år, i en have på Vestlandet, i en egn der tulipaner stort sett bare blir noen få år på grunn av for mye fukt om vinteren og litt for lite tørke om sommeren. Tulipaner er jo tilpasset Østlandsklima, og skal jo stort sett ha litt baking om sommeren, og en kald og stabil vinter, slik som de er vant til de på de asiatiske stepper der de fleste tulipanene kommer fra. Honningtulipanen er et unntak. Den er en overlever, og den sprer seg også forsiktig hos meg, og hos andre litt mer, med frø. Den er altså en tulipan som har valgt å vokse i de kultiverte haver, selv om jorden kan mangle noe kalk. De botaniske tulipanene krever stort sett at jorden er svært næringsrik, for det er de vant til fra steppene de kommer fra, samt at de må ha tørke om sommeren. De skal også ha perfekt drenering og full sol, og nåde den som tar bort bladene før de har visnet ned. De får ikke blomstring neste vår.

Honningtulipanen er ikke så nøye på dette med ekstrem tørke om sommeren, men den skal ha næring, og den skal ha litt kalk i jorden, og den skal dyrkes der det er godt drenert, og den skal ha full sol. Da er den verdens mest trofaste villtulipan, og blomstrer hver vår i april, og noen ganger også i slutten av mars. Det finnes flere varianter av denne arten, og den store forskjellen går på tidspunkt for blomstring.

Som de fleste av de ville tulipanene, passer honningtulipanen godt i stenbedet, eller mellom lave stauder og busker. Dersom blomstringen avtar, er det på tide å grave opp løkene, et bra tidspunkt for dette er når bladene visner ned, og så grave dem ned et annet sted, i full sol. Å ta opp løkene og legge dem til side, for å plante dem til høsten, er ofte dumt. Det er legg å glemme slike ting.

Man kan så frøene av denne tulipanen og få blomstrende honningtulipaner om ca 5 år. Siden dette er en billig tulipan, er det vel de færreste som driver på med den slags. Men frøformering av tulipaner er enkel. Frøene sås i overflaten i åpen jord om sommeren, når frøene er modne. De kan dekkes med noen millimeter med sand, og så spirer de neste vår, glade og fornøyde over den kuldebehandlingen de har fått om vinteren (det som heter statifisering).

De finnes mange ulike arter av de ville, og lave tulipanene, og min anbefaling er å løpe og kjøpe, uten å se så mye på hva de koster. Det er en spesiell glede å nyte synet av disse lave tulipanene i april, før de andre tulipanene har kommet på plass. Farvespekteret går fra hvitt til gult, rosa, rødt, og lilla, og de fleste dufter herrligen av honning.

Den tøffe finske tigeren

Det hart vært en lang og kald vinter i år, og mange steder vil man oppleve at når våren kommer, vil noen av alperosene bare være brune, og ikke skyte på ny. Etter en har vinter, er det alltid fare for at noen av alperosene i hagen dør, ettersom sortimentet som føres i vanlige hagesentra stort sett er tilpasset klimaet i Tyskland, de de oppformeres i stor skala, forøvrig basert på billig østeuropeisk arbeidskraft, akkurat som italienske tomater og salat.

Nå er det ikke brutaliteten innenfor det europeiske arbeidsmarkedet jeg i dag skal forbanne og skrive stygt om. Temaet i dag er en bestemt alperose, som trenger å fremheves. Det er den avbildede, som vokser i en bakgård i Oslo, men også i demonstrasjonshaven på Skogmuseumet på/i Elverum. Navnet er "P.M.A. Tigerstedt" og er sammen med søsteren, som heter "Pohjola´s Daughter", noe av det mest hardføre vi kan dyrke av de storvokste alperosene.

Historien er at finnene på 70-tallet så seg leie på at vi i Norge og Sverige kunne meske oss med alperoser, mens de der, i sine dype skoger rundt millionvise sjøer, måtte satse på andre og mer hardføre vekster. Sjefen for det berømte Mustila-arboretet bestemte seg for å ta affære og sendte sine beste menn og kvinner på tur til Sør-Korea, for å finne en bestemt variant av Rhododendron som vokser i fjellene der. Tilbake i Finland ble denne varianten oppformert i stor skala, og navngitt som R. brachycarpum var. tigerstedtii, etter grunnleggeren av arboretet.

Så ble ulike andre storvokste alperoser krysset inn, og ut av dette kom disse sortene, i hvitt og rosa og rødt. De har tålt 35 minusgrader i Finland, og kan derfor anbefales til bruk på Østlandet. På Vestlandet liker de seg ikke, og det har vel sammenheng med at vinteren der som oftest er for varm.

Får vi tak i disse sortene? Svaret er vel et nja, for jeg har sett dem enkelte steder, men i det store og hele vet ikke folk om disse sortene, og kjøper dem derfor ikke. Mesteparten av alperosene kjøpes som kjent på impuls i mai/juni, når plantene er i full blomst, etter en varm vinter i oppformeringslandet Tyskland eller Nederland. Det stakkars alperosekjøpende publikum vet stort sett lite om overvintringsevnen til de sortene man kjøper. På Vestlandet spiller jo dette ingen stor rolle, ettersom man kan gå ut fra at alle sortene man får kjøpt, vil klare vinteren der. Det samme er jo ikke tilfelle på Østlandet.

Derfor bør disse to sortene inn i det vanlige sortimentet på hagesentra og derfor bør folk bestille dem, og mase etter dem, og forklare betjeningen hvorfor.

Som alle andre alperoser, skal disse ha kjemisk sur jord, dvs. torvstrøbasert jord, med god fuktighet. De skal plantes i halvskygge eller full sol, og det viktigste er vel at de ikke plantes under eller i nærheten av trær som på sikt vil ta livet av dem på grunn av konkurransen om næring og vann. Dette gjelder jo forøvrig for mange busker og stauder. Næringen som skal tilføres tidlig om våren, bør være spesialgjødsel for aperoser, slik at man unngår at gjødselen inneholder kalk. Når man planter alperoser, bør man blande inn minst 50 % ukalket torvstrø i jorden sammen med vanlig kalket torvstrø, i et lag på ca 40 cm dersom grunnlaget ellers er kalkrik leirjord, som jo er tilfellet mange steder på Østlandet.

Det er forøvrig grunn til å advare mot å dyrke alperoser. Årsaken er at disse buskene er så vakre at man kan bli hektet på dem, noe som selvsagt vil gå sterkt utover lommeboken. I Norge har vi et eget sted for rhododikere, som vi kalles, og det er Arboretet i Bergen, dvs. på Store Milde ca en mil sørøst for flyplassen. Der ligger norges største samling av alperoser og et besøk i slutten av mai eller begynnelsen av juni anbefales sterkt.

De som alle vil ha

Fylt kanadablodurt, på latin Sanguinaria canadensis flore plena, er en av de fjellhagestaude som gjerne omsettes under disk, i diskret innpakning. Sammen med Trillum (Treblad)og Cypripendium (Fruesko), er dette kremen av staudene, i den forstand at de aller fleste, enten man har mange år på baken som staudeentusiast eller er relativt nyetablert, har et sterkt ønske om å dyrke disse staudene. Når de av og til omsettes, koster de mange penger, og derfor er ikke dette vanlig handelsvare, for formeringen av en fylt blodurt jo må følge naturens lov. Det betyr at den kan deles i to hvert år, men heller ikke mer. Derfor er det et permanent underskudd på slike stauder i markedet, og selv Trillium-artene, som jo kan formeres ved frø, bruker jo mange år før de er blomstringsmodne, og er derfor tilsvarende dyre.

Kanadisk blodurt burde vært en staude som ble holdt i skjul for de fleste havevenner. Når man så hadde kvalifisert seg, gjennom mange år som en flittig havedyrker, kunne man få lov til å se den, og så ville man jo selvsagt med en gang ønske å ha den. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg ikke kan tenke meg noe verre enn en litt amatøraktig havedyrker som kommer over noen slike planter, til la oss si 300 kroner stk. Så kjøper han 10 stk ut fra at han har mye penger, og så planter han dem i stiv leire, på sørsiden av huset, under thujahekken. De vil kanskje leve ett år, før de dør en grusom og uverdig død. Jeg derimot, og mine medsammensvorne, ville ha beredt det lekreste voksested for fylt kanadablodurt. Opplendt, siden den blomstrer i april og mai, slik at ikke sen vårfrost skulle ha berørt de hvite nøkkeroseaktige blomstene. Jorden skulle være av gullende muld, og av løv, og kompost laget av hestegjødsel, og tilsatt fylitt-jord. Jeg skulle ha kysset jorden før jeg plantet disse plantene, og lagt merke til om solskinnet ville bli filtrert gjennom en åpen løvkrone, slik forholdene er hvor denne planten kommer fra. Nemlig i de nordamerikanske løvskoger, med næringsrik muld, sammen med Fruesko og Trillium og Hundetann og de lifligste liljer som f.eks. Lilium pardalinum og canadense.

Jeg har ikke nevnt noe om flytting eller graving, men jeg regner med at folk forstår at en bestand av fylt kanadablodurt krever full stans i slike aktiviteter. Jeg ville ha satt ut en havestol i mai, ved siden av disse vakre blomstene, og latt meg vederkvege av synet, og brukt flere timer hver dag i denne stolen, enten det var sol eller skyer eller regn, og så ville jeg drømt om store enger av amerikanske liljer (de er fordømt vanskelige å få til, bl.a fordi de ikke liker vinterfukt), mens jeg nippet til en god riesling.

Norges beste havebok

Når jeg ser over mine bokhyller, ligger antallet havebøker på rundt 200, mesteparten på engelsk og tysk, men også en del på norsk. I det store og hele er norske havebøker dårlige, fordi de enten er dårlige og oversettelser og bearbeidelser av engelske, eller fordi de ganske enkelt er skrevet av personer som gjerne er kjente, men som ikke har førstehånds kjennskap til fagfeltet. Dette er vel ikke noe spesielt for havelitteratur, fenomenet finnes innenfor de fleste fagfelt og har med dagens mediebilde blitt enda mer satt på spissen.
Det er da med stor glede jeg av hele mitt hjerte kan utrope norges beste havebok. Det er derfor jeg har supplert denne bloggen med tre rosebuketter i dag.

Mitt eksemplar av boken er innbundet i kartong, men med skinn i ryggen. Jeg tar den frem så ofte at jeg ikke vet når jeg leser i den, for når jeg ser i den, begynner jeg å tenke og drømme om stauder og staudebed og stauder jeg har hatt og stauder jeg skal plante og stauder jeg aldri fikk tak i, og derfor taler denne teksten så sterkt til meg, og derfor kan den leses om og om igjen og derfor er det en fantastisk bra bok.

Den er utgitt av J. W. Cappelens forlag i 1953 og heter "Havens vakreste blomster" og har underteksten "100 stauder i farger". Den er skrevet av Tor Nitzelius og Ruth Rösiö Conradi og hver eneste tekstlinje oser av levd staudeliv. Det er ingen tvil om at forfatterne personlig har dyrket alle disse staudene, og mange flere. Nitzelius er fagmannen fra Göteborg Botaniska Trädgård og Conradi er den som har oversatt, satt til så mye mer, og bearbeidet denne boken for norske forhold.

Dette en en bok som, bortsett fra at man idag kan få tak i mange flere sorter, forteller det man trenger å vite om å dyrke stauder, f.eks. når man har fått tak i en have og setter i gang. Denne boken må man lete etter i antikvariater, men i dag er det vel enklest å søke etter et brukt eksemplar over nettet.

Siden en av forfatterne har tilknytning til den botanisek haven i Gøteborg, vil jeg ile til og anbefale alle et besøk i denne haven. Mai er en veldig bra tid, for utvalget av rhododendron og magnolia her er veldig bra, og absolutt det beste i hele norden. Klimaet i Gøteborg ligner litt på kystklimaet i Sør-Norge, og så har man i tillegg et fantastisk lokalklima i denne botaniske haven. Da tenker jeg selvsagt på Himalaya-dalen, som ligger opplendt til, slik at ikke hverken høstfrosten, vinterfrosten, eller vårfrosten kommer til. Samtidig ligger denne dalen godt beskyttet mot de fremherskende vinder fra sør og vest, og dette er vel et stykke natur alle haveentusiaster vil sikle etter. Derfor trives vekster her som ellers i samme hardførhetssone må dyrkes under glass. Gøteborg ligger ikke mer enn tre timer unna Oslo med tog eller bil og på hjemturen kan man jo stikke innom en planteskole og smugle med seg hjem noen magnoliabusker som man knapt får tak i her på berget. I nærheten av Strømstad finnes det en planteskole som har spesialisert seg på Magnolia, men akkurat nå står det helt stille for meg hva den heter. Google vet svaret.

Tilbake til boken. Hva er det med denne som tiltaler meg så mye? Jeg vil sammenligne denne boken med alle bøkene til Graham Thoma, som jo ubestridt er den ledende haveskribent i England (var, han er såvidt jeg husker død for noen få år siden). Slike bøker er en fryd å lese, fordi hver eneste linje oser av fagkunnskap. Og siden jeg også vet mye om havekunsten, blir jeg lett og avslappet når jeg leser noe som er preget av kunnskap og visdom og formidlingsglede, men som også har innslag av sterke sympatier eller antipatier. Når jeg leser slike bøker, kan jeg høre at det blir avfyrt kjemiske coctails oppe i hjernen, og det dukker opp bilder av disse vekstene, og hva slags planer jeg måtte ha for noen staudebed, og teksten blir mer interaktiv enn en hvilken som helst multimedial nettbasert tjeneste. Det er fint og avslappende å lese en tekst som er skrevet av folk som har peiling. Det var det jeg skulle ha sagt.

Boken er preget av importrestriksjoner, og drømmer om fri import av planter, og et staudesortiment som i dag selvsagt er utdatert når det gjelder popularitet. Mens havedyrkere før, dvs. på 30- og 40-tallet syntes det var strålende med tre ukers blomstring, og så resten av tiden med bare grønt bladverk i stauderabatten, skal jo folk i dag har blomstring hele sesongen. Det er jo et spørsmål om smak og behag, og evnen til å kunne vente på noe godt og vakkert. Hvis mine gullbåndliljer hadde startet å blomstre i mai og fortsatt til ut i oktober, ville det ikke vært så stas som de tre stilkene med 7- 8 blomster jeg klarer å få til i september engang.

Så er en del stauder omtalt som i dag har gått ut av den alminnelige handelen. Fjellfokk og Brennende Kjærlighet er vel ikke akkurat det mest hotte på dagens topp 10-staude-barometer, men jeg synes det er morsomt å lese om slike forgangne skjønnheter som jeg selvsagt også vil dyrke, eller dyrker. Det er ingen stauder jeg ikke vil kjennes ved.

Nå må jeg kaste meg over TV-en og se på kvinnenes 30 km langrenn.

Klosterklokkene

På latinsk heter denne vårblomstrende løkveksten Leucojum vernum. Det finnes flere varianter av denne arten, det store skillet går mellom om det er en grønn prikk eller gul prikk på kronbladene, samt en viss variasjon i størrelse. En variant kan også ha flere klokker på hver stilk. I det store og hele er dette en strålende vårblomst, som like trofast hvert år i mars dukker opp med sitt vakre og grønne bladverk, og sine store hvite klokker. Noen vil vel kalle den en stor snøklokke, men den er nokså ulik, og mye større.

Når man har truffet sin første klosterklokke, ønsker man å ha den i sin have. Det er den vanligste reaksjonen til en nybakt haveeier. Og så går man i et hagesenter og der finner man stort sett aldri denne løkveksten. Den formerer seg sannsynligvis for sent til at løkbransjen i Nederland liker å selge den, og skal man få tak i den, må man følge nøye med i de ulike nettbutikkene. Ofte selges den nokså mindreverdige arten Jonsok-klosterklokke i stedet, ofte merket som klosterklokke. Man kan jo prøve å tigge seg til en løk hos en plantesamler, men dette er en eksklusiv art som ikke formerer seg så fort i en have heller. Man vil sikkert få et litt unnvikende svar. Men dersom man følger nøye med sine klosterklokker, og det må man jo, så kan man jo samle inn frø, og så dem på et egnet sted hvor de kan stå og spire og vokse i 4 - 5 år. Tilslutt blomstrer de, men da skjønner man også hvorfor disse løkene ikke er så billige som man skulle tro. Det kan forøvrig være en god idé å spørre etter klosterklokke i spesialiserte staudegartnerier beregnet på samlere, for der vet man jo veldig godt at folk vil ha klosterklokke og at det kan være vanskelig å kjøpe dem som tørre løker. Derfor kan man få kjøpt klosterklokker på slike sted i potte, gjerne som blomstrende om våren. I motsetning til vanlige hagesentra, hvor de ansatte knapt vet opp eller ned på en plante, og hvor vareutvalget er standardisert, vil et spesialisert staudegartneri som oftest være drevet av en entusiast og fagmann, som selvsagt lever og ånder for sine stauder. Har man mulighet for å handle i en slik faghandel, bør man gjøre dette. Prisene er som regel de samme som i en stor kjede, og utvalget og kvaliteten er stort sett mye bedre. Det er en uting at mange av staudene i et vanlig hagesenter er oppformert i f.eks. Tyskland eller Nederland fordi plantene da ikke er oppformert i et norsk klima. Derfro vil kvaliteten ofte være dårligere enn norskproduserte stauder.

I sitt opprinnelige voksested, i løvskoger i Sør-Europa, og Lille-Asia, vokser klosterklokke under relativt fuktige forhold i humusrik jord i god hevd. Det betyr at man må gi klosterklokken god jord, humusrik jord, og man må tilføre kompostert kugjødselkompost tidlig om våren. Så skal de få lov til å stå i fred, og de må gjerne skjules av sommerblomstrende stauder etterhvert. Det er selvsagt et viktig poeng at de grønne bladene må få lov til å visne ned i fred og ro.

Hvit bekkeblomst

Caltha palustris alba heter denne lille kjekkasen, for bildet er tatt i slutten av mars i 2009 i hagen min på Vestlandet. Det er ikke sikkert at dette er den hvite varianten av vanlig gul bekkeblomst, som vokser vilt langs bekker og vassdrag i store deler av Norge. Jeg har dyrket denne planten i over 20 år, og den har hatt en årviss og tidlig blomstring hele tiden, i motsetning til vanlig bekkeblomst, som spiller opp til kalvedans senere, i slutten av mai. Det er noe som tyder på at den avbildede er en annen art, muligens amerikansk. Det finnes mange arter av bekkeblomst, og hovedforskjellene er stort sett nyanser mellom gult og hvitt og blomstringstidspunktet. Det forekommer meg at jeg har kjøpt denne stauden i et velrennomert dansk staudegartneri, uten at jeg husker hvor, men jeg kan gå generelt grunnlag si hvordan, for dersom jeg kommer til et skikkelig staudegartneri med flotte planter og mange skjeldne arter og varianter, blir jeg nokså vill og må se gjennom hele utvalget, og jeg kommer alltid ut med mange flere enn jeg har ferdig plass til eller har bruk for! De siste tre ordene er jo nokså spesielle i staudesammenheng, for man kan vel klare seg uten stauder, akkurat som man kan klare seg uten bil eller TV. Men jeg klarer meg iallefall ikke uten stauder.

Bekkeblomst skal stå fuktig og liker godt gjødsel, og den bør være plassert slik at den kan komme til sin rett når den blomstrer. Senere kan den godt gjemmes bak noen litt mer høyreiste stauder som vokser opp og dekker den til, for etter blomstringen er det ikke så mye stas med bladverket. Bekkeblomst liker seg best i full sol, men det viktigste er at det er god tilgang til fuktighet på vokseplassen.

Formeringen av denne planten er lett ved å dele planten like etter blomstirng, men den er også lett å formere ved å så ferske frø på et fuktig sted når frøene er modne og lette på tråden, dvs. at de er lette å plukke løs fra frøfestet.

Såvidt jeg husker er denne planten giftig, ettersom sauene i mitt hjemlige pastorale landskap ikke spiser på den der de går og beiter fra påske og utover, på de vestlandske strandenger med kusom og ville påskeliljer og tusenfryd i millionvis, mens de venter på å fare til heis, dvs. at de skal opp på fjellet, der de kan beite på fjellfokk og fjelltimian og andre grønne urter over skoggrensen, mellom Songa og Litlos, rundt 8 mils gange fra Haukeliseter, hvor berggrunnen består av fyllitt og derfor gir et grønt og grøderikt landskap, alt voktet av fjelltoppen Hårteigen, som ligger litt nord for dette området, på en høyslette på 1100 meters høyde, også kalt Hardangervidda.

Generelt er det aldri en god ide å gnaske på hverken hagestauder eller ville vekster. Minst halvparten av det vi vil treffe på, er litt giftige, og noen få er særdeles giftige. Selsnepe, som vokser på myrer i Gudbrandsdalen, særlig i distriktet rundt Sel, er vissnok kilden til giften skarntyde, som er den giften Sokrates måtte drikke, etter at han hadde ledet ungdommen i villfarelse, slik at de tenkte selv.

Prinsene

Pelargonier, eller prinser som de også blir kalt i folkelig dagligtale, tilhører de gamle klassikerne når det gjelder stueplanter. Jeg husker fra min barndom rundt 1910 at de sto i stuevinduene og blomstret hele sommeren i rødt og hvitt og rosa og lilla, og om høsten ble de båret ned i kjelleren og plassert inne i potetkjelleren, for der var det jo frostfritt. Vintrene var harde på den tiden og ofte når vi sto opp om morgenene, kunne nattpotta være frosset. Man hadde ikke oppfunnet termopanvinduer for 120 år siden og det var kaldt i vindusposten. For de som hadde som vane å legge inn noen ekstra vedskier om kvelden, og skru ned trekken, kunne vindusposten være frostfri, såvidt, hele vinteren, også gjennom de harde krigsvinterne (jeg husker særlig vinteren 1942, men det er en annen historie). Og da er jeg ved sakens kjerne, det kjennes godt å gå rett på sak, og i formanende, men myndige ordelag fortelle folket, dvs. de som synes pelargonier er fine blomster, men som ikke får til å overvintre dem, hva som skal til.
Det som skal til er en kjølig overvintring, mellom 5 og 10 grader er passende. Blir det varmere, fortsetter de å blomstre, og sette skudd, som gjerne blir litt svake på grunn av mangel på lys, og så kommer det noen lus flyvende, og så noen midd, og så er vi i gang, og så må vi kaste hele planten. Sånn kan vi ikke ha det, og derfor har vi i dag en tendens til å kjøpe nye prinser hver vår, og vi planter dem gjerne ut i balkongkasser, og så lar vi dem fryse i hjel om høsten. En grusomhet som ikke passer seg i et samfunn som holder ytringsfrihetens fane høyt og der iallefall deler av befolkningen leser bøker.

Vel, dette var ingressen, og så kan jeg kaldt og kynisk fortelle om prinsene, som i hovedsak stammer fra Sør-Afrika. Som stue- og utplantningsplanter deler vi dem i engelske pelargonier, de har store blomster, og vanlige stue, eller hagepelargonier, med litt mindre blomster. Av disse er det en gruppe som er lett, elle litt hengende, eller slyngende, og de omtales gjerne som slyngpelargonier. Så har vi den gruppen som ikke blomstrer noe særlig, men som har innsvingte blader som dufter av sitron og det som verre er.

Dyrkingen er enkel. Full sol, god jord, og gjerne såpass store dyrkingskar at de kan tåle at du blir borte i 14 dager. Sørg for å gjødsle dem hver uke med gjødselvann, og ta gjerne en runde med saksen for å klippe av døde blomster. En spesiell gruppe pelargonier er de bayerske hengende, eller snarere fra Sveits, de slipper kronbladene når de er avblomstret, og derfor er de jo veldig populære. Det er ikke så vanskelig å skjønne. Hvis man har 10.000 ulike planter å passe på (og det har jo jeg, minst, i tillegg til omfattende selskapelig omgang, korrespondanse med innland, såvel som utland, familiære forpliktelser, fruen skal jo også ha sitt etc.), er det greit med planter som passer seg selv og sitt.

Formeringen er også lett. Når sesongen er over, og plantene skal bæres inn i kjelleren, sånn i oktober engang, før den første nattefrosten, tar man og brekker av, eller skjærer av toppene, i en eller to deler, slik at den overvintrende delen blir kuttet ned til 10 cm høyde. Stiklingsmaterialet skal så ligge og tørke i et døgn, så tar man 3-4 og stikker i små potter, langs kanten, og så setter man disse under plantelys i kjelleren eller i vinduskarmen oppe i et halvkjølig værelse. Så har man mange nye planter til neste år.

Noe av poenget med å ta vare på pelargoniene fra år til år er også å ta vare på sortene. Det er nemlig stor forskjell fra sort til sort når det gjelder farver og vokseform, og da er det jo greit å formere opp de sortene man liker, for neste år kan det jo være umulig å få fatt i akkurat den sorten man likte så godt. For min kjære viv dyrker jeg et utvalg rosa hagepelargonier, både fylte og enkle, og det er selvsagt fordi hun er glad i rosa, og det er forsåvidt ikke jeg, men dyrket i en masseplanting kan det være nokså tøft. Uansett er disse sortene så vanskelige å få tak i at jeg må oppformere dem selv. I tillegg sparer man jo masse penger på å formere opp store mengder pelargonier, og de pengene kan man jo bruke til å anlegge en have beplantet med magnolia og utvalgte sorter av gullbåndlilje og klaseormedrue.

Bildene (hvis du klikker på dem blir de større) er tatt på en blomsterutstilling i England, og det ikke tilfeldig at det er England som er sentrum for dyrkingen av disse vekstene. I Victoria-tiden var det høyeste mote å dyrke mange av disse sortene som nå har gått ut i glemselen, eller blitt glemt, det er vel språklig sett mer korrekt. Særlig engelske perlargonier er skjeldne å se nutildags, de har jo mye større og flottere blomster enn de vanlige havepelargoniene, men til gjengjeld blomstrer de bare for en kortere periode i mai og juni, og i tillegg krever de mer omhyggelig overvintring med kortdagsbehandling og det som verre er, nemlig 10 - 12 grader overvintring. Det er forsåvidt forståelig at disse nesten har gått ut av handelen, men det jo ille at vi bare liker stauder og sommerblomster som blomstrer hele tiden. Hvis silkepeonene hadde blomstret fra mai til september, hadde det ikke vært så mye stas med dem. Jeg bare nevner det.

I Victoria-tiden var det ikke bare engelske pelargonier som var i vinden. Dette var tiden for pidestall med palmer på, eller en såkalt Ungkarsplante (Aspidistra), eller en stueasparges, eller en klivia eller en calla. Felles for dem alle er at disse plantene liker en halv-kjølig overvintring. De tørker ut og får sykdommer og dør i våre moderne boliger hvor vi har 24 grader pluss året rundt inne i huset. Victoria-tidens populære planter var tilpasset et hyggelig liv med overvintring frostfritt i en glassveranda eller vinterhave eller i penstuen, som bare ble brukt når det kom gjester. Vi bor annerledes i dag og dette er grunnen til at de store havebutikk-kjedene selger helt andre blomster enn datidens. I dag passer det med robuste ørkenplanter som er tilpasset en luftfuktighet på 20 prosent om vinteren, slik som det er i våre stuer om vinteren.

Vårvortemelk

Denne stauden er akkurat det du trenger i staudebedet du har anlagt på hytta. Den trenger aldri noe stell eller oppbinding eller gjødsling, den er fra naturens side tilpasset tørke, og den blomstrer akkurat når du begynner å besøke hytta en gang i mai, når epletrærne blomstrer og pinseliljene sender ut sin intense duft mellom dynene du må lufte etter en lang og innestengt vinter og da er det godt å ha noe gult å hvile øynene mot, for dette er en humørfylt staude som bare vil få stå i fred, uten omplanting eller graving rundt røttene, og så kvitterer den med en langvaring blomstring. Som varer fra pinsen til langt utpå høysommeren, men da er blomstene, som ikke er blomster, men blader som er gulfarget, gått tilbake til grønne nyanser.Om høsten, dersom det ikke er altfor fuktig på vokseplassen, får denne stauden intense røde høstfarver, og da er det vel ikke så vanskelig å innse at dette er den øst-europeiske slektningen til vår alles kjære, eller ukjære, julestjerne, som vi ikke får anledning til å glemme synet av ved juletider, enten vi liker den eller ikke.

Når jeg først har forflyttet meg mentalt til hytta, er det verdt å nevne at hyttestauder er litt annerledes enn andre. På hyttetomten er det gjerne ikke noe særlig vann, og skal det være i beste norske tradisjon, er jorden skrinn og tynn, og bergnabbene stikker opp både her og der, avbrutt av klipper og svaberg og skrikende barn og griller og terrasser i impregnert furu. Slik er hytta, et tempel for det magre i vårt sinn, det norskeste vi vet, hvor vi sitter foran parafinlampene og hører på en gammel Kurer-radio over mellombølgen, for vi må vite om det blir regn i morgen, eller sol, og i et slikt liv skal alle stauder passe seg selv. Hyttestauder skal graves ned på sørsiden av utedassen eller på vestsiden av terrassen og siden skal man aldri tenke mer på dem. De skal bare blomstre fra mai til semptember, og de skal tåle både forsommertørken og en skvett med tennvæske. I en slik sammenheng gjør vårvortemelk det bra, denne stauden, som blir opptil en halv meter høy i god jord, elsker å ha det på denne måte, og må vel sies å være en av de mest typiske hyttestauder, forøvrig i godt selvskap med kubjelle og diverse staude-geraniumer, og krypfredløs og annen fredløs, og et plommetre av Victoria-varianten. Der jeg kommer fra, har vi ville plommer, noen små og gule, de kalles på folkemunne for Ombo-plommer, siden det vokser mest av dem på denne øyen, og dette er selvsagt også et tre som passer godt på en hytte. Eller hytta, i bestemt form, entall, slik det sømmer seg for en nordmann som går på tur og plukker blåbær og tyttebær.

I Norge har vi en flott, opptil halvannen meter høy sommerblomstrende vortemelk som heter strandvortemelk. Det er den høye og kjekke slektningen til vårvortemelken. Denne norske arten vokser gjerne i våte områder, både ved sjøen og i innlandet, men den har en typisk forskjærlighet for kysten, og gjerne brakkvann. I likhet med alle slekningene, er disse artene lett giftige i den forstand at den hvite og melkeaktige plantesaften kan irritere huden og forsåvidt også føre til såkalt fotokjemisk allergi, dvs. sår i huden som oppstår når plantesaften får virke sammen med sollyset. Dette er noe den har felles med den berømte Tromsø-palmen, eller Kjempebjørnekjeks, som denne arten fra Kaukasus-fjellene også blir kalt.

Vårvortemelk foretrekker god drenering og gjerne en lett kalkholdig jord. Det er forholdsvis enkelt å formere planten ved å ta noen skudd og sette dem rett ned i jorden. Dette gjør man om våren. I likhet med mange andre stauder, skal man ikke fjerne skuddene og bladverket før i mars-april året etter.

En søt hakelilje

Det var i september og en gang jeg hadde vært på ferie i Spania en ukes tid, med tapas og Arbarinjo-vin fra Galicia og hyggelige spaserturer langs Ramblaen i Barcelona, og sliten og trett i bena kom vi hjem til byen, den lille byen jeg bor i, når jeg ikke bor på landet, på Vestlandet, og så gikk jeg ut i drivhuset for å sjekke at alt var i orden der, for det skulle det være, for jeg dyrker mine vekster i store potter som tåler en uke uten vanning, og jeg ble var en intens parafymert duft, søtlig, og sterk, og den lignet litt på duften av gullbåndlilje, men den var litt annerledes, og jeg tenkte at det var min prydingefærplante som sto i blomst, den dufter også intenst, men mer av moden ananas, og det var i skumringen, slik skumringen kan være i september, med blomster overalt, både i drivhuset, og ute, der det sto store skoger av to meter høye klaseormedruer i blomst, også med sin svært så berusende duft av noe tropisk, og så så jeg hva som hadde skjedd, det var min hakelilje-hybrid som endelig, etter fire år i potten, en stor potte på minst 30 liter, hadde bestemt seg for å blomstre.

Den hadde i løpet av den uken jeg var bortreist, fått en blomsterstand som var rundt 80 cm høy, og minst 30 cm bred, og hver blomst var vel 15 cm i bredde, og jeg kunne telle minst 25 knopper, og det var første gangen jeg så denne tropiske løkplanten, og det var verdt det hele. Gjødslingen og vanningen og bæringen av en stor og tung og bare grønn plante som ikke var noe særlig å se på. Vanskelig var den også å få tak i, for selv om Crinium x powelli, vanlig hakelilje, er i salg av og til, var dette en litt mer ekslusiv krysning mellom en eller annen art av crinium og amaryllis belladonna, som også kommer fra Sør-Afrika og faktisk fra det berømte Fundbosch-området der, et av de stedene i verden med lengst økologisk kontinuitet, vi snakker fort om iallefall 150 millioner år. Fra dette området stammer mange løkplanter vi i dag dyrker i den vestlige verden, uten å ane noe om hva slags økologisk skatt som ligger der i området, begravd i sanden på disse nokså tørre steppene, med litt vinterregn eller sommerregn, alt eftersom.

Mitt eksemplar er forsåvidt en av klassikerne når det gjelder disse lett lunefulle vekster i den forstand at når man først har sett dem engang, vil man alltid få lyst til å dyrke dem. Det er ingen vei tilbake, og det er det forøvrig aldri når det gjelder eksotiske vekster. Er man først berørt, vil kjærligheten til eksotiske vekster aldri forsvinne, for som noen vil si, den er ren, og var den første, og man er aldri blitt sviktet.

Klassikerne når det gjelder hakeliljer er den vanlige crinium x powelli og nerine bowden. Disse kan man få kjøpt nokså lett, og begge arter klarer seg under gode forhold utendørs på vestlandet, særlig førstnevnte. Hos meg har den stått og kost seg i minst 8 år, men den har ennå ikke blomstret, noe jeg vil tilskrive for lite sol. Generelt er det varme som skal til for disse vekstene, og derfor kan man likegodt satse på å dyrke dem i drivhus. Jeg har også en hybrid mellom nerine og amaryllis, og den blomstrer også av og til, men den er litt mindre å stole på en den avbildede, og omtalte hakelilje-hybrid, som jeg selvsagt vil anbefale til alle som har et litt avklart forhold til tropiske, og halvtropiske løkvekster. Dyrkingen av denne planten er nokså grei. Full sol, masse varme, store potter, mye organisk gjødsel, tas inn frostfritt i november, når man f.eks. rydder drivhuset for planter, og så inn i en frostfri kjeller, gjerne mørk, så får den tørke ned, og den ser temmelig pjuskete ut når den tas ut i drivhuset i april engang. Da settes den i en stor bøtte med vann, for å bløtes opp, slik at den tørre jorden kan absorbere vann. Med bøtte mener jeg i denne sammenheng en stor sort murerbøtte av plast på f.eks. 100 liter. De er greie å ha for å vanne potteplanter som har blitt tørre.

Når jeg tenker meg om, kjøpte jeg mitt eksemplar hos zimtrade, som nå har skiftet navn, men du finner dem på nettet, avd. for div. bomsterløk.

Dersom man virkelig skal nyte disse artene, bør man nok ta seg en tur til Richmond-stoppen og Kew Gardens, noen mil sør for London. Der har de alle disse ulike artene, og der kan man søke inspirasjon og vederkvegelse i ens egen søken etter løkvekster som ingen andre forstår, og som man selv bare kan drømme om.

Skaugumene

En gråkald dag i februar er perfekt til å gjøre det man bør gjøre på en slik dag. Og det er å gå ned i den frostfrie kjelleren, som skal holde 5 grader pluss på denne tiden av året (litt lite for rødvinen og portvinen, men det viktigste for lagring av vin er faktisk jevne temperaturforhold ).

Og der ligger de! I rekke og rad, i sine potter, som en hastig høstkveld, sekundet før nattefrosten kom, ble båret inn, slik at knollene til alle begoniane man opp gjennom årene har samlet opp, ikke skulle fryse. Så kan man legge seg på kne foran en butelje med begonia og ta en og en av dem ømt og varsomt løs fra den tørre jorden, og børste av løs jord, og noen røtter, og se etter de små skuddene på oversiden, de dukker opp på denne tiden, som et lite tegn på at de ber om å bli satt i jorden igjen, slik at de kan tjene oss havefolk, i lett skygge, der det ellers kan være vanskelig å få så mye annet til å blomstre rikt og overdådig, og mer og mer intenst, etter hvert som døgnet går mot 12 timer mørke, slik disse tropiske plantene er vant til å ha det, fra tidenes morgen, hvor nå den er, et sted i tropene.
Plutselig, omtrent som når en kvist knekker av for mye sne, husker jeg ikke om Begonia-slekten kommer fra tropisk Afrika, eller Sør-Amerika, men jeg satser på Afrika, og det var da derfra man begynte å importere og krysse frem knoll-begoniaer for iallefall 150 år siden. Slekten har også mange arter som ikke har knoller, f.eks. Begonia rex, på norsk jernkorsbegonia. Ikke for å skryte, men den egentlige grunnen til at jeg ikke klarer å sjekke botanikken nå, er at mitt bibliotek er murt inne med bøker og møbler fra en av stuene, der jeg nå skrider til verket og har avdekket gulv, og er i full gang med å legge eikeplank i fallende lengder fra 50 cm til 400 cm. Fint skal det være og holde i mange hundre år, og jeg gjør arbeidet selv, for å nyte det som er selvgjort i passende porsjoner senere, når alvorets tid kommer, med boning og oljing av den amerikanske hviteiken.

Tilbake til en verden av Begonia, så fortsetter jeg med å ta opp alle knollene, og jeg samler dem nennsomt sammen i renset tilstand, og bærer de på engelvinger opp til en rom i huset som holder 22 - 24 grader, og som er fuktig og lyst. Av andre kalt badet. Der planter jeg knollene, en etter en, i små potter, de trenger ikke være så store, for nå skal knollene rote seg, og skyte, slik at når tidens fylde er kommet, kan jeg bære dem ut i drivhuset, som nå, vi er i begynnelsen av april, holder en fin temperatur på 20 grader. Så skal de plantes ut i bøtter og spann og buteljer og blandingskar for sement i slutten av mai, når sommervarmen har kommet til Vika eller til Vestlandet, i en tid der gjøken galer og epleblomstene drysser sitt hvite flor på alle som sovner under et epletre, med en flaske god riesling under vesten, som på denne tiden av året godt kan være av lin, siden sommeren er i sitt komme, som vi sier i riksmålkretser, der vi sitter og venter på anledninger til å bruke skjeldent brukte språkformer.

Skaugum. Kronprinser. En dansk gartner som via sine kongelige havebetjentskaper har fått tusket til seg en spesiell god art av Begonia, som sikkert først kom til det engelske hoffet, før ferden gikk videre til det danske hoffet. Han planter den, forsiktig, men bestemt, slik en kongelig dansk gartner på Skaugum, i Asker, må gjøre. Vi kan godt se han for oss, der han nipper til sin bayer, men han eftertenksomt lar sin snadde slukne ut. Tankene hans vandrer ut i den store Begonia-slekten, og han lurer sikkert på, om denne spesielle knollen noengang vil bli kjent.

For det er den. Den er blitt spredt til haver i det ganske land, dvs. ganske betyr vel her i by og bygd, via nettverk. Skaugum-begonia-knollen, som er flat og rundt, er lett å dele opp i flere eksemplarer hver vår, bare man husker på at hver bit skal ha minst ett, og gjerne to skudd. Grunnen til at Skaugumene, som de blir kalt, er så utbredte, er ikke minst at sorten er hardfør og lett å dyrke, og at den har en vitalitet i seg som sikkert skyldes dens manglende intrikate hybridisering. Sorten står de botaniske arter nær, og holder derfor på sin form, i motsetning til mange hybrider, som under litt dårlige vekstforhold har en tendens til å gå fra fylt til enkel blomst, samt at fargene graviterer mot gult og rødt. Ellers får man begoniasorter i alle mulige farver, bortsett fra blått. Det finnes høye sorter, hengende sorter, enkle sorter, fylte sorter, og mangefarvede sorter. Det viktigste når det gjelder stellet er at plantene får halvskygge eller kvartskygge, og at det alltid er tilstrekkelig med vann og næring. Som vanlig vil jeg anbefale organisk gjødsel, men akkurat for Begonia er det faktisk helt greit med kunstgjødsel også. Jeg er i godt lune i dag, og ikke så streng som vanlig. Det var sikkert tanken på alle eikeplankene som jeg skal legge til gulv som gjorde meg oppildet, akkurat som man blir oppildet av Begonia, for det er noe enkelt og upretensiøst med planter som har sterke farver i hvitt, oransje, gul og rødt og alle nyansene i mellom. Man blir i godt humør av å se på sterke farver, og så kan man heller gå til poesiens blå blomst når en sen og overraskende vårfrost har skamfert de nyutplantede begonier.

valentinske farver

Det er ikke så ofte det skjer, ca en gang i året vissnok, men i dag er det valentinsdag, og da skal man drikke rosa champagne og spise rosa makroner fra Pascal, fra butikken på hjørnet av Huitfeldtsgt. og Henrik Ibsengate. Så skal man erklære sin kjærlighet og så kan man utveksle små rosa kort, og sende hverandre diamantringer og små, rosa kyss. Noe sånt. Valentinsdagen feires vel ikke helt likt fra strøk til strøk, men det er bare fint, og jeg vil ikke vite så mye om det, for jeg er ikke en Valentiner, selv om jeg setter avdøde Jokke og Valentinerne høyt. Derfor har jeg funnet frem noen bilder hvor det rosa er satt i fokus, siden alt i dag skal skje i rosa. Jeg har følgende tanker om dette:

Bildene er fra fjorårets Chelsea Flower Show, som er verdens største og mest innflytelsesrike utstilling når det gjelder havedesign. Og selv om jeg ikke er noe spesielt glad i rosa, synes jeg det er tøft når man bruker det i den litt større målestokk. Akkurat som "The White Garden" som Vita Sackville-West designet på 20-tallet, har satt dype spor etter seg innenfor havedesign, kan en gjennomført rosa farvelegging være nokså virkningsfull. Akkurat som den lett eksentriske haven med firkantene, hvor plenen er oppå disse gå-stenene, og hvor bedene under er tilplantet med rosa Flittige-Liser. Vita Sackwille-West var forøvrig elskerinnen til Wirginia Wolf, uten at dette førte til at hun levde et lykkelig liv.

Det ekstentriske, eller motet til å være unik, eller noe for seg, er noe som ofte preger engelsk havedesign, og som selvsagt er lite utbredt i Norge. I det store og hele er folk i Norge for lite sikre på egen smak til å tørre å satse på noe annet enn det kjedelige og middelmådige innenfor havekunsten. Jeg regner med at Jante-loven, i kombinasjon med at mesteparten av oss stammer fra folk som bodde i jordhytter for 150 år siden, har noe med denne saken å gjøre.

Det er derfor på sin plass å ikke bare antyde, men si fra klart og tydelig, at det slett ikke er vanskeligere å dyrke sin egen smak når det gjelder farver, enn å følge den gemene middelvei.
Sommerblomster i f.eks. rosa er minst like hardføre og lette å dyrke som andre. Vanskeligheten med å dyrke sin egen smak, hvis man da har noen, er jo mest knyttet til sosiologiske mekanismer. Hva vil naboen si etc.

Det var dagens refsende vendinger. Nå er jeg mildere stemt. I dag er en fin dag til å klikke seg inn på noen nettsider som selger vårens knoller og løker eller frø. Det finnes mye vakkert der ute som man aldri har prøvd før. Hva med noen nye farver? Se www.hageglede.no eller bakker eller zimtrade. Sistnevnte har vel endret navn til botanisk verden. De har både frøkatalog fra Thompson og Morgan (verdens mest omfattedne) og norges største utvalg i sommerblomstrende knoller og løker, samt en fin samling stauder. Alt levert pr. nett og post. En dag jeg er i ekstra dårlig humør, skal jeg gå gjennom sortimentene og anmelde disse tre butikkene, for selv om de har mye fint, gir de mye feil opplysninger om hardførhet og blomstring etc.

snøklokkene

De første ukene i februar begynner gråspurven å synge intenst, særlig om morgenen, og da vet jeg at våren er kommet. Det kan riktignok ligge snø på bakken, og i skrivende stund er det sikkert ti kuldegrader, men like under bakken ligger snøklokkene klare, og de vil ikke trenge mer enn en uke med plussgrader før de karrer seg over bakken og står i full blomst. På Vestlandet, hjemme, der havørnene seiler over fjellene på denne tiden av året, speidende etter åtsel av rådyrkalver som ikke har klart vinteren, kan mine enger stå hvite på denne tiden av året, dersom det har vært en mild og atlantisk vind fra sørvest på ferde, og jeg liker å gå turer på denne tiden av året. Det dufter strå og kvist som er i ferd med å gå over til jord, og siden det ikke er så mye annet som dufter, kan man kjenne den forsiktige smaken av mose og tang i luften, og det vil være et drag av søt honning til stede i vinden, dersom den er svak, og den vil komme fra et sted jeg ikke vet, men et sted hvor de første Crocus crysanthus blomstrer, og særlig de gule dufter av vår, og jeg vil ikke bry meg om å finne stedet, for det kan være inne i hodet mitt, og først springe ut om to uker, men jeg kan se på snøklokkene, som sprer seg fritt på disse bakkene, vendt mot havet, og mot vest og sør, og jeg kan gå her i timesvis og trekke inn våren, og legge meg ned på knærne og studere snøklokkene, og deres elegante fremtoning, hengende, og godt beskyttet mot regndråper, siden de har skjønt at det sterkeste strået i verden er det som gir etter for regnets og vindens krefter

Snøklokker, dvs. ca 18 arter, vokser i hovedsak vilt i Sør-Europa, og Lille-Asia. I Norge får vi ikke tak i annet enn den vanlige Galanthus nivalis, og av og til den fylte varianten. I England har utvalgte deler av haveentusiastene blitt angrepet av snøklokkesyken og har dannet egne samfunn og dyrker flere hundre varianter. Noen er litt mer hengende enn andre og noen har en gul flekk i stedet for den grønne, og noen er mye større enn den vanlige arten. Hadde det vært mulig, skulle jeg ha stilt meg selv og mitt legeme til disposisjon for denne kulten, for også jeg kunne ha levd godt med å dyrke la oss si 324 ulike typer snøklokker. jeg ville ha båret dem på gullstol tidlig om høsten, i august, til deres rette voksested, som ville ha vært en åpen skog, med litt hassel, og kusom, og en fet, men porøs løvblandet jord. Der ville jeg ha plantet dem i hopetall, og satset på at en del av dem ville spre seg langsomt. Ut fra det jeg hører fra maur-fronten, sprer snøklokkene seg nordover Europa med skogsmaur ca 10 meter pr. år. De vokser i Tyskland og vil om ikke så lenge også være viltvoksende i Danmark.

Som man kan forstå, vil ikke snøklokker sette pris på at haveentusiasten duster ut maurkverk. Duste ut maurkverk er jo ikke helt patent norsk, men siden den har en konsistens som melis, og lar seg bevege av vind og vær, synes jeg det er et treffende verb, spesielt siden folk som bruker slik gift, må anses som duster.

Galanthus er et ord som er sammensatt av det greske ordet for melk, nemlig gala, og anthos, som betyr blomst. (Sikkert gammelgresk). Da får vi ordet melkehvit blomst, og det stemmer jo bra. Den vanlige snøklokken heter Galanthus nivalis og det betyr selvsagt vår. Vårens melkehvite blomst.

Så er det på tide å gjenta igjen at bladverket skal få lov til å gulne inn og ned uten at man kutter det bort. Veldig mange litt urutinerte hageeiere har en tendens til å kutte bort det avblomstrede bladverket til løk- og knollvekster. Det er omtrent som å kutte en mindre pulsåre hos et menneske. Man vil ikke nødvendigvis dø, men man får en redusert livskvalitet for en periode, og vil slett ikke blomstre så rikt den neste sesongen. Snøklokker liker forøvrig slett ikke å tørke ut i posen i hagesenteret om høsten, og derfor bør man kjøpe disse løkene så snart man får tak i dem, dvs. i begynnelsen av september, og plante dem i jorden umiddelbart, før kakene og kaffen etter besøket på hagesenteret.

En blomst til Emerenze

Og så ville jeg gå etter duften, og klokken var halv fem om morgenen en søndag, og det var juni, og jeg var på vei hjem etter en rangel, og piken jeg hadde håpet å treffe, hadde gått hjem med en annen, og jeg måtte gå inn i denne haven, som lå litt for seg selv, nederst i gaten, for det store murhuset som hadde stått her, var brent ned for mange år siden, og haven var forlatt, og grodde villt uten noe stell, og folk i strøket husket alltid på at to ganger i året var stedet helt blått. Første gang når alle sibirsnøstjernene blomstret, hver eneste kvadratmeter av gressbakkene var dekket av disse blå vårblomstene i begynnelsen av april. Andre gang i juni, når syrinene blomstret, de lyseblå, og de hvite, og de lilla, og de enkle, og de fylte, og det var tusenvis av dem, og beboerne i strøket ville av og til ta med seg noen kvister hjem, kanskje som meg, på vei hjem fra en rangel, og jeg ville finne en vase og sette syrinene der, på bordet mitt, og så ville jeg sovne, til duften av syriner, og kanskje tenke på en annen romanse en annen gang på forsommeren, en gang i juni, med dugg i gresset, og et kyss ute i haven, under syrinene vi hadde gjemt oss under, og piken ville ha vært engstelig for å få jord på den hvite kjolen, men vi kunne ikke gå inn til de andre på festen ennå, i det store hvite huset fra 20-tallet, og jeg ville fortelle om husene i Homansbyen og på Skillebekk, og hun ville ikke vite hvem Johan Borgen var, og hvorfor alle havene i hans historier var fylt av syriner, og jeg ville ikke bry henne mer om det, og ville kysse henne en gang til, under duften av syriner, og vi ville ikke ha gått inn til de andre på festen ennå, for det var så godt å sitte ute i haven og vi kunne se morgenrøden i øst, og så ville hun plutselig få dårlig tid og måtte dra hjem, og jeg ville kysse henne godnatt og hun ville haste hjem i en drosje.

Eller de hvite kniplingsgardinene og de hvite trehusene der de gamle tantene bor, og hvor det dufter lavendel i stuene, og hvor man får servert rød, hjemmelaget ripsbærsaft og vafler, og vi går ut i haven, som vender ut mot sjøen, og vi sitter på stenheller som er lagt i ballastsand og hvite trebenker og syrinene blomstrer så flott i år, og jeg skryter over at de blir vakrere og vakrere for hver år, og vi drikker mer saft og tante selma og tante laurense er begge over 80 år, og mennene er døde for mange år siden, men hver vår blomstrer syrinene i haven, og de spør om jeg skal ha mer saft, og jeg får mer saft, og setter glasset forsiktig tilbake på den håndbroderte duken, og jeg ser på pinseliljene, de som ikke er som pinseliljer man får kjøpt i dag.

De er enkle og fylte og blomstrer ikke før andre uke i juni, og de dufter intenst av pinselilje, på en helt annen måte enn kjøpe-pinseliljer, og passer spesielt godt til syriner, og alt annet som er hvitt, og blått.

Så går jeg hjemover, over heia, og det er grønt over alt, og jeg går forbi den gamle husmannsplassen, hvor løa er falt ned og hvor det ikke er noen som paser på taket på våningshuset, og sperrene er i ferd med å falle ned, og takstenene har begynt å drysse av taket, omtrent som en rose som har blomstret av, og jeg ser på det som engang var haven rundt huset, med stengjerder, og det finnes ingen rosenbusker igjen, og gladiolene som sikkert vokste der, er borte, sammen med pelargoniene, og høstfloksen, og det eneste som står igjen er en lyseblå syrin. Det må være 50 år siden det bodde folk her, og ingen nennsom hånd har beskåret syrintreets grener, og det har vokst seg høyt, og grenene har spredt seg utover, og det er blått i blått over den gamle haven.

de brennede liljene

Den øverste (prøv å trykk på bildet, da blir det større) heter Lilium bulbiferum, og den nederste heter Lilium bulbiferum var. croceum. Bortsett fra farvenyansen, er den store forskjellen at bulbiferum, i likhet med f.eks. tigerliljen, formerer seg med små bulbiller, eller formeringsløk som sitter i hvert bladfeste. Så dersom du har ambisjoner om å dekke en eng med disse liljene, bør du satse på den med bulbene.

I botanisk forstand er dette en europeisk lilje, og den er bl.a. nær venn med Steigen-liljen (L. monadelphum). Den vokser villt i Sør-Tyskalnd og de ulike alpene i strøkene der nede, både med og uten dolomitt. Brannliljen uten bulber har en mer østlig, oprinnelse, mens bulbille-liljen vokser bl.a. i Thuringen. Det finnes også en dvergform, L bulbiferum var. chaixii, som vokser i Dolomittene og en stor en, L bulbiferum var. gigantum, som vokser i fjellene rundt Napoli.

Dette er ikke noen hengehodeliljer eller følsomme og fordringsfulle Orientals. De tåler både tørke og lite næring, bare de får full sol, god drenering og får lov til å stå i fred. De liker ikke omplantning og i motsetning til mange andre liljer, greier de fint å stå på samme plassen i 30 år. Dersom blomstringen avtar, er det fordi du har vært for sparsom med gjødslingen, dvs. kompostert kugjødselkompost. Men det kan hjelpe å plante om i mer frisk og næringsrik jord.

Disse liljene blomstrer tidlig, dvs. fra slutten av juni og i juli, og selv om de ikke dufter slik som gullbånd-lilje-hybridene (Orientalerne- Orientals), har de sin greie og kameratslige sjarm. Det er ikke noe tull med dem, og lilje-virus, som ofte tar knekken på orientalerne, angriper dem ikke. Iallefall ikke slik at man ser skader på plantene. Brannliljene hører de til såkalte bondegårdshagestaudene, dvs. de som spres fra hage til hage, og som tåler en støyt, og som har vært i vanlig omløp i minst 100 år. De fortjener mer oppmerksomhet enn de får, men det gjelder jo mange planter. Både ringblomster, tagetes og blomkarse er jo flotte og fordringsløse sommerblomster, men det får skjelden noe skryt av den grunn. Det skal liksom være roser eller orkidér hvis det skal være noe stas, og det er vel planteelskernes sosiologi som bestemmer dette. Er det fint, er det dyrt og for de få, og da blir plantene lett omtalt i motebladene og de glansede magasiner for livsstilsporno og hvite vegger og minimalisme.

Brannliljer er mer Joker og svenskehandel og det mer jordnære. Slik jeg ser, men jeg tar jo ofte fullstendig feil når det gjelder mennesker. Når det gjelder planter, stiller saken seg selvsagt helt annerledes.

Så den vanlige formaningen. Dette er planter som skal stå i fred på samme plass i mange år, og derfor bør de plantes bak noe, f.eks. noen stauder som har en lengre blomstringstid å by på, f.eks. en staude-geranium eller noe i den stilen.

Til deg du hei

Arne Garborg var ein europear og heimføing. Når han var ute og reiste i Spania, lengta han alltid heim, til bukkeblad og brunt myrgras og lyden av storspoven. Det var det opne og brune og grøne heilandskapet han lengta etter, og den store horisonten og havet og den blå himmelen, med skyer som jagar frå sørvest, medan kulingen snur seg frå søraust til nord.

Og snart kjem regnet, og det piskar ned og då ville sikkert og Arne Garborg ønske seg ned til Paris og caféane der, og då ville han tenkje at bøndene på Jæren og Haugalandet for den del, er altfor opptekne med jorda og grøfting og myr og kalking og han ville sikkert rasa mot dei små tilhøva og kva dette fører med seg. Både når det gjeld dans og danning.

Eg var og vitja grava til Arne Garborg, og bileta er derifrå, med diktarstova og gravsteinen. Utsynet derifrå er vent, og rett mot vest breier Låg-Jæren seg. I dag grøn og med traktoregg overalt. På hans tid meir flekkete av av grønt og brunt. Dei hadde starta med å gjere om myrområda til grasmark, men enno på hans tid gjekk det mest i brunt.

Eg fekk slik ein hug til å nevne dette. Myrane ein lengtar etter. Dei kalkfattige myrane med få vekster, og så dei myrane som ligg på skjelsand. Der veks det mange skjeldsynte blomar. Eit landskap som ein på sin måte kan dyrke som ideal i til dømes japansk eller kinesisk hagekunst. Der kan ein jo gjerne satse alt på litt mose og nokre små forvridde furukroppar. Fordi dei fortel ein historie om landskapet. Akkurat som engelsk hagekunst på 1700-talet var basert på romantiske ideal frå antikken med ruinar og store tre og djupe skogar og ein lord som reid på hesten sin inn i dei mørke skogane, medan han tenkte på eit dikt frå antikken og så sette han
gartnarane sine til å prøve å få hagen hans til å sjå ut som ein vill skog, med ville blomar. Dette som for oss ser ut som ein reaksjon mot dei firkanta og svært så kultiverte renessansehagane. Dei gjekk ut i landskapet.

Slik som me hagefolk og bør gjere av og til i dag. Det er mange naturformer i Norge som kan gje inspirasjon til kva ein skal gjere med sin eigen hage. Det kan vere vakkert med mosebed og der vil ein kunne dyrke alperoser med stort hell. Me har forresten fleire norske, frå fjellet. Det skal eg fortelje om ein annan gong.

Så kan ein fundere om det var japanske hagar ein var inspirert av eller om det var dei norske heiane, med sitt brune gras og moseartar som kan vere minst like skjeldne som kinesisk trepion.

Liljer med fregner

Denne planten, eller skal vi si stauden, heter på norsk Inka-lilje og kommer selvsagt fra Peru og Chile og slike steder. På latinsk heter den Alstroemeria aurea (syn. aurantiaca). Denne siste lille kampen mellom de to gulfarver inne i parantesen betyr at syn. er et synonym og at det korteste og det letteste ordet å uttale stort sett alltid vinner.

Denne stauden er ikke noe særlig utbredt i Norge fordi den stort sett bare klarer seg langs kysten fra Vestfold og nordover til Trøndelag. Vi kan vel fort slå fast at dette er en staude som passer best i sone H2. Med god drenering, f.eks. en vokseplass langs den vanligvis godt drenerte husmuren, sammen med stabilt snødekke, utvides dyrkingsområdet vesentlig. I bøkene angis en minimumstemperatur på minus 15 grader om vinteren. Vel så viktig for å få denne stauden etablert er at man planter friske og vokseføre potteplanter i god jord, ca medio mai. Poenget er at dersom man planter ut tidigere, risikerer man at skuddene får frostskader og en sen høstplantning, som jo ofte passer mange stauder godt, fungerer heller ikke for de skjøre, hvite rizomene som de underjordiske delene av inkaliljen består av. For å gjøre saken enda verre, er planter i potte i god vekst i mai stort sett umulig å oppdrive. Vanligvis kan man kjøpe noen inntørkede rester av røttene i plastpakker i hagesentra om våren. For å ha håp om at man skal få inkalilje i hagen, må mna kjøpe inn disse pakkene så fort som mulig om våren, dvs. når de kommer i butikken, og så drive dem frem i potter, gjerne i vinduskarmen mot sør i en av stuene som på denne tiden av året forhåpentligvis fungerer mest som en utvidelse av drivhuset du kanskje ikke har.

Inkaliljen misliker sterkt at man forstyrrer voksestedet og må derfor plantes på et sted, i full sol og med perfekt drenering, hvor man kan leve med at inkaliljen regjerer noen tår. Den brer seg langsomt utover og trenger masse næring. Skuddene kommer nokså tidlig om våren, og siden slike litt puslete vekster alltid skal få lov til å beholde årets skudd og stengler over vinteren, skal disse fjernes nennsomt og ettertenksomt i mars, med forsiktighet, for årets skudd er like under jordoverflaten og dukker opp i april, litt skjødesløst når man tenker på vårfrosten. Men de fleste planter tåler litt frost sålenge temperaturen er lav og ikke drivende, slik at man får en viss herding

Inkaliljen får i mange farver, dvs. de såkalte Ligtu-hybridene opptrer i nyanser av rosa og hvitt og rødt og gult, men det er lite system på merkingen i pakkene. Man får ta det man får. De siste årene har hagesentra begynt å importere blomstrende planter i større potter, som selger i juni. Jeg har prøvd å få slike til å overvintre, men har ikke lykkes. Regner med at disse plantene har vært drevet frem for hardt og med for stor tilførsel av uorganisk gjødsel. Men det er jo lov å prøve.

Høyden på plantene er rund en meter, og det kan lønne seg å tvinne noen tråder inn i buskaset, slik at plantene ikke legger seg ned dersom det kommer mye regnvær i juni og juli. Etterpå er det jo ikke så nøye. Med friske frø er formeringen lett, dvs. man sår frø ute i potter og lar dem stå over vinteren for å få kuldebehandling. Frø som er innkjøpt om vinteren kan gjerne vente med å spire i åresvis.

I ildens fotefar

Jeg kan like en 18 år gammel Lagavullin Single Malt. Det er noe med smaken av røyk og torv og tjære som minner meg om barndommen og hvordan vi gikk på oppdagelsesferd i gamle naust og noteloft hvor det duftet stramt av tjære og salt, og vi barna elsket å være med når de gamle, var det var alltid de gamle som holdt på med dette, satte fyr på heiene, en dag i slutten av februar eller begynnelsen av mars.

Det var stas å være med når man begynte med å brenne lyngen, for det var ikke så farlig, men det luktet røyk av alt, og røyken blandet seg med duften av myr og torv, og ikke skjønner jeg i dag, som voksen at ikke flere har sansen for Islay-malt. Det er uforståelig, for når man drikker denne typen whisky, er det jo en form for stille meditasjon over alle de tjærebredde båtene man har vært med på å brenne opp, og alle båtene man har ligget under, med klinkehammeren i hånden, mens man har trukket inn tjæren og saltet og duften av gammelt treverk og nytt treverk og fersk tjære og 3000 år gamle fururøtter.

For lyngbrenningen langs kysten av Vestlandet startet omtrent på den tiden. Det ble ryddet land og beitemarkene ble etablert under ildens regime. Og så har man helt opp til våre dager, dvs. 60-tallet, regelmessig brent lyngen bort, slik at ny lyng som er bedre egnet til føde for sauer og annet fe, kan vokse opp, sammen med gresset.

Det er i dag en stor økologisk katastrofe på gang langs kysten, og den er langsom, og ikke lett å se, men når et 3000 år gammelt kulturlandskap er i ferd med å gro igjen, er det noe som tyder på at det ikke er så lett å ta til fyrstikkene. Det er selvsagt dagens paniske angst for at ilden skal ta ut og ødelegge hus og heim og skog.
Men det er altså slik at denne landskapsformen er helt avhengig av regelmessig brenning for å være i økologisk balanse. Akkurat som gamle løvtrær, som oftest ask eller alm, ble styvet, dvs. at man kuttet av grener til for, hver høst. Lauvkniven er faktisk det redskapen som ennå stedvis er i bruk som har vært helt uforandret i sin form siden bronsealderen. På slike gamle stubber vokser det et fantastisk rikt utvalg av alger og sopp som er avhengig av gammel ved og mange hundre år med etablering. Når denne skjøtselen opphører, vokser trærne opp i høyden, og en eller annen høststorm gjør så knekken på disse stubbene.

Brenningen av lyngen skal utføres når bakken er frossen, og når det har vært en uke eller to med tørt og fint vær. Det vil som oftest si en gang i slutten av februar eller begynnelsen av mars. Når man brenner lyngen, antennes ikke torven i bakken, og dermed går ilden raskt over og gjør det den skal. Man unngår på denne måten at torven og jorden antennes, noe som er svært uheldig for dette økosystemet.
Bildet fra lyngheiene er fra Ognøy og Austre Bokn, i Rogaland. Dette er et landskap som ennå intakt, men man kan vel frykte for at den regelmessige brenningen av lyngen vil opphøre og at sauene på beite snart er borte.

Ikke lenge til våren

De fire bildene, som man kan trykke på for å øke størrelsen, er tre ulike magnoliaer fra min have på Vestlandet. Bildene er tatt i slutten av april, og det betyr at det ikke er så lenge til vi har våren her for fullt. Selv om det akkurat nå er islagt og kaldt over hele landet, vil det etter alt å dømme være varmt og solrikt og blomstrende om bare 10 uker.

Disse ukene går fort, og for entusiasten er det mye å gjøre i f.eks. kjelleren eller drivhuset eller vinterhaven. Akkurat nå bør man finne frem de fjorårets hagebeoniaknoller og plante dem i ny jord i små potter. Det tar fort 12 uker med innedriving før knollene spirer, setter blader og kommer i blomst, slik at de er klare for utplanting i mai etter at faren for frost er over. Jeg har funnet ut at begonia fungerer ypperlig på steder hvor det er skyggefullt, dvs. at solen bare er såvidt innom der i løpet av dagen. De fleste sommerblomster har problemer med slike solforhold, men begonia syns å foretrekke slike voksesteder. Fordelen med knollbegonia, er at det finnes så mange sorter i handelen. Man velger den vokseformen og de farvene man liker, enten i hagesenteret, hvor man får tak i ferdige planter, eller på nettet, f.eks. bakker eller hageglede eller zimtrade, hvor utvalget er mye større. Der får man kjøpt knoller og de må i jorden snart, dvs. iallefall i løpet av februar.

Så kan man begynne å drømme om magnoliaer, som for anledningen er avbildet. Dette er jo vekster som blir regnet som nokså eksklusive og de trenger også noen år før de setter i gang med å blomstre. Det betyr at man må velge sorter med omhu. Vil man ha et stort magnoliatre som venter med å blomstre til det er 15 år gammelt? Eller vil man satse på mindre busker som ikke vokser så sterkt, men som blomstrer omtrent året etter plantingen? Har man egnede steder for magnolia? Klarer man å la de få lov til å vokse i fred? Det er mange spørsmål man bør stille seg når man ønsker seg magnolia som man slipper når man velger enkle å-ha-med-å-jøre -planter som hagebegonia.

Surfer man litt rundt, finner man mye om magnolia på nettet og også hvor man kan få tak i arter. Det enkleste er faktisk å begynne med de sortene eller hybridene som er allment tilgjengelige i hagesentra rundt omkring. Søster-magnoliaene, dvs. Ann, Susan etc, dvs. pikenavn, er greie å satse på sammen med stellata og souleanga og Merrill. Til dømes.

Akkurat nå kan det ellers passe å gå ned i kjelleren og ta stiklinger fra de store krukkene med pelargonumer som du sikkert tok inn i høst før frosten. Den lille hemmeligheten med å ta toppstiklinger fra hagepelargoniumer, eller prinser, som de gjerne blir kalt på bygda, er å ta tre stk. pr. potte og sette dem rett i pottekanten. Grunnen til at dette fungerer bra, er at pelargonium danner lettest røtter når det er litt luft i jorden og det er det jo gjerne akkurat mot potteveggen.

Ramsløk

Allium ursinum, som er det latinske navnet på denne løkveksten, er muligens den løken vikingene spiste for å bli sterke og for å finne ut om sverdet hadde gått gjennom magesekken. So seier soga.

Bladene ligner liljekonvall, og dette er igrunnen er litt tvilsom sak, for liljekonvallen er svært giftig, mens ramsløken er svært god til å spise og bruke til krydder. Den må kalles nordens ville hvitløk og vokser i skyggefull og god moldjord langs kysten i Sør-Norge, opp til Trøndelag. Det er med andre ord en plante som hører til i de vintermilde økosystemene langs kysten, sammen med kusom (Primula vulgaris) og jordnøtt og forsåvidt også purpurlyng. Det er vintertemperaturen som setter grensene for utbredelsen, men i en hage er det ikke så farlig, så det er bare å prøve også på steder der det er mye snø. Slike dyrkingsgrenser må alltid oppfattes som veiledende.

Fra min barndom husker jeg ennå duften fra ramsløkengene, under hasselkronene i dyp og god muldjord, gjerne sammen med skjellrot og kusom. Skal man dyrke ramsløk, må man dyrke den i god jord. Om det er en god ide å dyrke den i en hage, er en annen sak. Den sprer seg lett, og skygger forsåvidt ut en del planter. Men er man fast o gbestemt, er det jo bare å røske bort alle bladene om våren på de stedene man ikke ønsker at ramsløken skal etablere seg og hakke bladene og legge dem på olivenolje, så har man en nydelig pesto-variant, som nå etterhvert er kommet ut på markedet som et gårdsprodukt.

Jeg synes planten er fin jeg, med hvite blomster i juni og blanke og fine blader og den egner seg godt til matlaging, og så får man heller bruke litt tid på å finne et sted i halvskygge under noen trær, hvor den kan få lov til å spre seg uten innblanding. Spredningen foregår hovedsaklig med frø, som spres av bl.a. maur og andre kypende insekter.

Planten skal ha medisinske egenskaper tilsvarende hvitløk, og det betyr at dersom man spiser ramsløk, kan man kurere mindre infeksjoner. Smaken er like gjennomtrengende som hvitløk og jeg husker min bestefar ikke likte at det vokste så mye ramsløk i liene, for når kyr beiter på ramsløk, noe de mer enn gjerne gjør, setter dette også smak på melken. I dag ville vi vel sagt at dette er bra.

D