Vinterblomst

Eranthis hyemalis heter denne på latinsk og den er sammen med juleroser en av de første som blomstrer utendørs. Den kan være i blomst i januar, men er sikrest i februar på Vestlandet. Her på det vinterkalde Østlandet starter den i slutten av mars på lune steder og har sin store tid i april. Det finnes flere sorter av denne knollveksten, og også flere kultivarer, men de ser stort sett like ut. De dufter herrligen, såpass tidlig, av honning og avslører slett ikke at knollene er giftige og slett ikke bør spises.

Voksestedet for en såpass nusselig liten art bør velges med omhu, dvs. for den mangel på omtanke man senere vil utvise. Derfor bør den plantes under løvfellende busker, der kan den vokse og gro og formere seg uhindret. Vinterblomst formerer seg med frø, og etter noen år har man en voksende koloni, dersom man da klarer å holde seg unna luking. Denne løkveksten skal stå i fred og skal alså plantes deretter. Plantetidspunktet bør være så tidlig som mulig, da knollene har lett for å tørke ut. De bør når man kjøper dem legges i vann et døgn før man planter dem ut.

Har man først fått denne vårveksten til å trives, bør man være glad og ta av seg hatten for dette lille vårunder, for slike blomster gjør en hageeier ekstra glad så tidlig i sesongen. Noe av underet med å ha hage, er jo å gå ut og kikke etter skudd og knopper og blomster og vente, og se, og tenke og drømme om kakelinna og varmere vinder fra vest og sør, i løpet av februar og mars og april.

Så en liten teknisk opplysning. Den informerte leser kan ved å trykke en eller flere ganger på bildene på denne blogger få disse forstørret vesentlig. Det kan jo være greit for å lære litt om hvordan blomster ser ut i nærbilde.

Månestråleblomst

Denne stauden heter voksklokke på norsk, men det er et navn det er lite sus i, da er det mer kraft i det latinske navnet Kirengeshoma palmata. Jeg synes den bør hete månestråleblomst og kaller den det. Dette er er staude som blomstrer fra august og utover, alt etter hvor varm og fuktig sommeren har vært. Den kan bli opptil halvannen meter høy, men holder seg oftest under meteren. Det er ikke noe spesielt med denne planten før blomstringen, men når den inntreffer, ser man at dette er en plante med spesielle blomster.

Dette er nemlig en relikt, eller en nokså gammel art, som sikkert har hatt mange slektninger, men som nå er relativt alene innenfor denne slektsgrenen. Hvordan kan vi vite dette, bortsett fra dersom vi studerer arvestoffet under mikroskop? Vi kan først og fremst se det på at naturen har vært ødsel når man har konstruert blomsten, eller kronbladene. Det er som om planten ikke var helt sikker på hvor store og solide kronbladene skulle være for å tåle vær og vind, eller for å lokke til seg bestøvende insekter. Blomster av denne typer finner vi også på magnolia-trær og busker, og ganske riktig, mangnolia var en av de første blomstrende plantene for nokså mange millioner år siden, sammen med kråkefot-planter og cycader og bartrær og bregner.

Til å tilhøre en så gammel slekt er denne stauden nokså enkel i kosten, den liker vanlig hagejord med mye humusinnhold, helst litt på den sure siden. Siden den kommer fra fjellstrøkene i Korea, er den godt vant med mye varme, omtrent som stauder fra USA. Det betyr at den helst bør få en plass i hagens varmeste og luneste krok, slik at den kan komme i blomst så tidlig som mulig. Det betyr full sol, mye vann og god gjødsling. Jeg har aldri opplevd sykdommer på denne arten, noe som passer inn i dens alderdommelige avstamming, tilpasset dinosaurer og flyveøgler.

Månestråleblomst har kronblader som er opptil en cm i tykkelse, noe som er svært uvanlig i planteriket. Blomst og kronblader skal jo i henhold til naturens krav til effektivitet helst produseres så lette og tynne som mulig, her har naturen ennå ikke funnet ut av dette. Og likevel har planten faktisk klart det kunststykke å overleve siden iallefall trias-tiden.

Denne stauden er ikke noe for de som vil ha noe som blomstrer hele tiden, f.eks. Skaugum-begonia eller sommergeorginer eller pelargonier eller tagetes. Det er en typisk entusiast-staude som passer de hagedyrkere som er villige til å foreta litt andre krumspring enn vanlig på indifferenskurven mellom skjønnhet og langvarig blomstring.

Jesse rot

"Det hev ei rose sprunge, av Jesse rot ho rann", heter det i en av de gamle julesangene og den roten er selvsagt Helleborus niger, den hviteste av de fire avbildede. De andre er H orientalis, alltid lett nikkende og mer blyg, og forsåvidt i takt med dette, så kommer den litt senere. Den røde, H atrorubens, kan på Vestlandet være i blomst til jul, noe som ikke er vanlig for N niger, som vanligvis er i blomst i mars. Den fjerde avbildede er en hybrid, og den har trofast vært i blomst i februar.

Disse vekstene kommer fra mellom- og sør-europa og Tyrkia med omegn, og er altså tilpasset mildere vintre og mer kalkrik jord, samt tørre somre. De vokser stort sett som undervegetasjon i sitt naturlige utbredelsesområde, men i Norge trenger de all den solen og varmen de kan få, og trives like bra i sol som i halvskygge. Hel skygge er ikke noe for dem, selv om dette altså er slik de vokser i sydligere egner.

Tidligere var juleroser noe for staudeentusiastene, de som hver vinter fyller kjøleskapet med kuldespirende frøpotter og som bruker fritiden til å studere staudekataloger. Nå er det annerledes, og juleroser frembys til salg overalt, fra desember til påske. Dette er jo bra, fordi bransjen har oppdaget at dette er en staude som fungerer bra som sjokk-seller m.v. Så er det å håpe at folk etter hvert leser seg litt opp og skjønner at slike innendørs juleroser skal ha det kaldt, dvs. 5- 10 grader, helt til de kan plantes ut i hagen i mai. Da vil de kvittere med en lang innendørs blomstring og gitt at man gir dem et godt voksested, vil de også blomstre godt neste år, selv om de da vil blomstre fra mars og utover.

Den foretrukne jorden skal vær kalkrik og fet, men også med godt innhold av humus, og selvsagt skal plantestedet være godt drenert. Man skal by denne stauden den beste jordblandingen man kan oppdrive, for dette er en plante som skal stå på samme plassen så lenge man lever. Akkurat som med pioner og bronseblad.

I et anfall av saklighet kan jeg jo angi, nokså grovt og omtrentlig, antallet arter av Helleborus. Ca 15, men dette er irrelevant, man får neppe tak i flere enn 4 rene arter i Norge. Det er derimot mulig å få lagt sin tilmuldede hånd på mange hybrider, som er det som stort sett omsettes i blomsterbutikker i disse dager. Dersom man er av den typen som drar til London i februar, er det veldig passende å dra ut til Kew Gardens, verdens største og flotteste botaniske hage, for å se på et stort utvalg av juleroser. Dette er stauder som har så mye personlighet at man kan bli hektet på dem, og det gjør jo folk, og derfor finnes det foreninger for helleborus i England, og sikkert andre steder også. Husk forresten at helleborus-frø er kuldespirende og må sås i jorden med en gang det er modent for å oppnå en viss grad av suksess.

Juleroser skal forøvrig være giftige, uten at dette har ført til at den lokale rådystammen har bitt seg merke i dette faktum, men heller i bladverket til mine planter år om annet. Det betyr at man bør gjerde inn hagen med to meter netting. Eller holde seg med løshunder eller løsskudd eller alliere seg med en ivrig jeger bom bom som kan sørge for rådyrsadel, som jo er god føde. Juleroser må beskyttes mot rådyr, og forsåvidt også mot snegler, som godgjør seg med de nye skuddene på vårparten, dvs. i april og mai. Når bladverket har gått over til sin modne fase, er det så fast at sneglene ikke gidder bry seg. Sneglekverken skal altså helles på i fra mars til juni, dette er de kritiske måneder. Så kan man vel nevne at de andre kritiske månedene er november til april for rådyr.

Stullet og stellet med julerosene består av å holde fingrene unna. De skal ikke deles eller plantes om de første tyve årene. Man kan få besøk av en bladflekk-sopp i ny og ne og den bekjempes best ved å klippe ned det ganle bladverket i oktober eller angrepet bladverk når angrepene kommer.

Jeg vil gjerne sette meg opp til dommer over disse staudene, men finner det vanskelig. Både hybridene og de rene artene har sin sjarm. Helleborus niger, den edle og helt hvite, den som i Tyskland blomstrer til jul, har blitt behandlet litterært av en eller annet forfatter i en julenovelle. Den handler selvsagt om en kvinne (eller mann) som var bitter på sine nærmeste, og gud, og tilværelsen, og som på juledagen gikk en ensom tur i skogen for å se om gud ville gi vedkommende et hint om sin eksistens. Og det var selvsagt en slette bevokst av helleborus niger. Jeg tror faktisk denne novellen, som burde trykkes opp i særtrykk av blomsterbutikknæringen nå i dissse tider, ble skrevet av Selma Lagerløf. Det kan jo passe, for julerosen blomstrer jo blandt tørre løvblad.

Misjonærliljer

Ridderstjerne, ofte feilaktig omtalt som amaryllis, bør på mine hjemtrakter på Vestlandet kalles misjonærliljer, for ofte heter det seg at den og den arten som dyrkes i vinduskarmene bak de heklede gardinene der det sitter oldemødre og strikker til misjonsbasarer, stammer fra gamle tante agnes som hadde den med sin fra kina etter to perioder ute for kinamisjonen eller santalmisjonen eller indianer misjonen.

De finnes rundt 60 botaniske arter av Hippeastrum, og de holder til i Latin-Amerika, men har også blitt spredt til både Kina og India og Katmandu for den del. Så har de altså kommet hjem til bedehuslandet på flyttelasset til noen misjonærer, sammen med malaria og kinagods. Etterhvert har de blitt spredt fra de gudfryktige hjem til de hjem som ikke er så gudfryktige, men som har en heldig hånd med blomster. Dette er en løkplante, som hos oss skal dyrkes under frostfrie forhold i full sol i vinduskarmen, med godt stell, mye gjødsel, og så skal man slutte å vanne i oktober, og da kan man sette potten på et kjøligere rom, f.eks et soverom. I løpet av en måned eller to har bladverket visnet ned, og så skal løken hvile til man ser det dukker opp en knopp eller to. Da skal man ikke vanne, men sette planten i et litt varmere rom. Så er trikset å få blomsterstilken til å strekke seg i full høyde, opp til 50 cm, uten at bladverket skyter for mye opp. Så gir man litt vann og de flotte ridderstjernene kan folde seg ut, hovedsaklig i hvite, rosa og røde fargetoner. Disse rene artene dufter søtt av vanilje og annen tropisk aroma som holder til i tropenatten, særlig mot nattestid.

Ridderstjernene som fallbys rundt juletider i alle forretninger, er hybrider. Det betyr større blomster, at duften er forsvunnet, og en tendens til at løkene er mindre robuste, akkurat som forskjellen mellom stilkroser og en vill nyperose. Jeg kan tenke meg at disse moderne ridderstjernene har en særlig apell til folk som er opptatt av at ting skal synes og være glorete, f.eks. oppkomlinger eller nyrike eller folk som er ansatt i oljeindustrien. Det verste når det gjelder hybrider av ridderstjerner, er egentlig ikke fargene eller at de er altfor mye foredlet, men heller at eierne ikke eier omtanke for disse plantene. Ofte kastes de etter at julen og blomstringen er over og dette synes jeg er sterkt opprørende. Folk som kaster planter tilhører samme divisjon som de som kaster kattunger i søpla etter at sommerferien er over og feriekatten ikke lenger er så søt.

Tilbake til de rene arter av misjonærliljene. De skal pottes om år om annet, dvs. hvert 3 - 4 år. Sørg for god drenering og litt lecakuler i bunnen av potten. Vanlig innkjøpt plantejord tilført 10% kompostert kugjødsel er passende. For at løken skal være i fin form, bør man gjødsle godt, fra april til august. Min erfaring når det gjelder ulike typer løk og knoller som man dyrker innendørs, er at det er organisk gjødsel som duger best.

Så tilbake til de gamle bedehustantene, som har vært plantens spredningsstrategi akkurat som mennesket har vært kattens og hundens. De gamle tantene er i ferd med å dø ut, og da må man passe på at ikke disse rene artene forsvinner. De er bortimot umulige å finne i vanlig handel, bortsett fra i utlandet, dvs. Nederland og England. Man finner mye fint ved å gogle, problemet er å få løkene inn i Norge, men det er et annet tema.

Ormedrue

Ormedruen, dvs. Cimicifuga, er en staude som hos oss blomstrer fra august og utover til oktober/november. Den kan bli inntil to meter høy og har vakkert bladverk som hos noen varianter, spesielt "Brunette", har en brunaktig farge.

Ormedruen er ifølge de nyeste botaniske undersøkelser egentlig identisk med Actaea, trollbær-slekten. Jeg formulerer meg bevisst vagt her, ikke minst fordi jeg ikke vil ha det på meg at jeg er en botanisk nerd. Jeg er glad i planter, men botanikken kan andre ta seg av. Uansett er dette en planteslekt som har vært brukt i nordamerikansk/indansk folkemedisinen til bl.a. å fremkalle abort.

Disse staudene, som i hagesenteret gjerne heter Cimicifuga simplex eller racemosa eller ramosa, er slett ikke alltid korrekt merket, men det gjør forsåvidt ingen ting. For skal man først dyrke disse staudene, må man jo sette pris på bladverket i første rekke. Blomstringen er en bonus som kommer omtrent når den første frosten er i annmarsj, og derfor er det forøvrig smart å plante disse staudene på en opplendt og lite høstfrostutsatt plass.

Siden ormedruen kommer fra betraktelig varmere strøk enn Norge, er det egentlig varmesummen, dvs. gjennomsnittstemperaturen i vekstsesongen som bestemmer når den ønsker å blomstre. Det betyr at den i Oslo kan begynne å blomstre i august, mens den gjerne venter til september i min hage på Vestlandet, forsåvidt nokså avhengig av hvor tidlig våren har vært og hvor varm sommeren har vært.

Ormedruen vil klare seg i store deler av Norge, i og med at den er tilpasset kalde vintre og varme, og fuktige sommere, men den vil ikke kunne rekke å blomstre i de mer marginale strøk i Norge. Det er altså om å gjøre å finne en varm, lun, men fuktig plass til denne stauden, som krever fuktighetsholdende jord. Den kan forsåvidt klare seg i andre jordtyper, men da må man være svært påpasselig med vanningen. Selv om ormedrue er en skyggeplante i opprinnelseslandene, trives den bra i full sol så lenge den får nok vann. Og i og med at det er tilstrekkelig med varme og sol som er avgjørende for blomstringen, bør dette bestemme plantestedet. I de fleste hagebøkene som kommer ut i Norge, står det at dette er en skyggeplante. Det er ormedruen i Sør-England, og forklaringen på denne feilinformasjonen er selvsagt at norske hagebøker er oversatt fra engelsk til norsk av hageukyndige oversettere. Jeg har sikkert nevnt det før, men veldig mye av det som står i norske hagebøker, er svært misvisende når det gjelder dyrkingsanvisning. Dersom bøkene er tyske eller engelske, er bøkene tilpasset hager som er betraktelig varmere og tørrere enn norske. Og så må man jo ta høyde for at Norge er like langt som ned til Spania, dersom man snur opp ned på landet.

Blomstringen inntreffer normalt når sesongen i hagen er på hell og når mange stauder er avblomstret og har fått brunspettede blader. Duften er helt spesiell, den ligner på en sterk parfyme som er akkurat litt for sterk til å dufte godt. Uansett dufter den særlig sterkt om kvelden og natten og det tiltrekker seg ulike typer insekter. Det kan virke som insektene nærmest blir bedøvet av denne duften, siden de kan bli sittende på blomsteraksene i timesvis. Etter bestøvningen utvikler frøene seg i løpet av få uker dersom man unngår frosten, men det er deling tidlig om våren som er formeringsmåten til denne stauden. Oppskriften er å gå brutalt til verks og grave opp hele roten, som da består av mange skudd eller knopper. Så tar man en spade eller en kniv, jeg foretrekker en vanlig Mora-kniv, og skjærer knoppene fra hverandre, slik at det følger med røtter. Disse småplantene kan selvsagt plantes direkte på et nytt voksested, men det beste er selvsagt å plante dem i 5 liters-potter med god jord og la de få en sesong i hagens egen planteskole. Jordblandingen her viktig, den skal være av det ypperste og det enkleste er derfor vanlig billig blomsterjord som man blander inn 20 % kompostert kugjødselkompost innkjøpt sekkevis. Når jeg skriver dette, kan det jo virke som jeg har planer om å etablere en stort bed med klaseormedrue og det er jo akkurat slik det blir når man har en stor hage. Skal man først dele et flott eksemplar, får man normalt ikke blomstring samme sesong likevel, og da kan man jo prøve å formere opp stauden med så mange eksemplarer som mulig. Ormedrue kan lett koste en 100-lapp og mer og det er god økonomi å lage 15 eks. i samme slengen, i og med at dette ikke medfører noe særlig ekstraarbeid. De aspirerende spirer må selvsagt få særlig godt stell resten av sesongen, både tilstrekkelig vann og jevnlig gjødsling, helst organisk. Så kan man tippe småplantene ut av pottene i september og plante dem på det endelige voksestedet. Da vil man normalt få en flott blomstring neste høst.

Det er ellers verdt å nevne at ormedrue er stauder som normalt skal stå i ro og vokse i 10 - 20 år før det er nødvendig å dele dem. Vi snakker altså ikke om høstfloks eller høstasters, som jo gjerne bør deles nokså ofte.

Narcissus x "van Sion"

Van Sion, eller Sions gule lilje, som den jo bør kalles for oss som er vokst opp i slagskyggen av alle de hvite bedehus på Vestlandet som ofte bar navn fra Bibelen, er en god, gammeldags fylt tidlig påskelilje som stammer fra 1600-tallets Holland, både nå og da sentrum for foredling av løker og knoller.

Den finnes i handelen, men er lite utbredt, og man ser den lettest i eldre hager, der den har overlevd generasjoner på generasjoner, som sikkert har jaget etter de store og fylte påskeliljene, og så har van Sion blitt litt glemt og tatt som en selvfølge. For det er lett, får den stå i fred og får litt gjødsel, er den helt uproblematisk og blomstrer villig år etter år. Som andre påskeliljer, bør den tas opp og deles etter noen år, når blomstringen begynner å bli redusert. Beste tidspunktet for å gjøre dette er når ned begynner å visne ned i juni. Påskeliljer har kort sommerhvile og løker som er i jorden, begynner å sende ut nye røtter allerede i august. Det er altså for sent å plante dem om i august, og dette illustrerer nokså godt hvorfor påskeliljer bør kjøpes inn tidlig om høstes og plantes i jorden umiddelbart.

Van Sion blir opptil 30 cm høy og på Vestlandet er den en av de tidligste påskeliljene, bare slått av dens nære slektning N. lobularis og selvsagt "February Gold" og "Peeping Tom". Den er noen ganger i blomst helt i slutten av mars, men tyngdepunktet for blomstringen er i april. Kommer det storm og frost og annen vederstyggelighet, klarer den seg bra.

Når jorden den vokser i god jord, dvs. en næringsrik fyllitt-basert jord, som jeg har i deler av hagen, formerer den seg bra og kan stå i flere tiår uten å plantes om. Fyllitt betyr leir-skifer.
Andre steder i hagen min, hvor det er sandjord avsatt i et lokalt elvedelta for rundt 12.000 år siden, må Van Sion omplantes iallefall hvert 10 år. Uansett er denne påskeliljen lite kravfull sammenlignet med de moderne hybridene, som ofte ikke tåler hverken vind eller regn, når de er av den fylte typen.

Når det gjelder påskeliljer, er det slik at man ikke kan få for mange av dem. De bør dyrkes i tusenvis eller i millioner, på store og endeløse sletter hvor de vaier og duver i vinden, mens det på stille vårkvelder og netter ligger en duft av narsiss over markene, akkurat så søt at den står i kontrast til duften av møkk og den søte honningduften fra Tulipa tarda eller en eller annen botanisk krokus. Selv om jeg står i fare for å gjenta meg selv, og det gjør jeg nå, er det bare å si det som det er. Påskeliljer passer best i hageanlegg hvor de får lov til å vokse og bre seg ut i fred, dvs. under forhold hvor man lar dem få visne ned i fred i løpet av juni. Det er bare under et slikt dyrkingsregime at påskeliljer år for år blir sterkere og flottere.

Som den observante leser straks vil legge merke til, mener jeg at det er en vederstygglighet og uting at man kutter ned bladverket til tulipaner og påskeliljer og blåstjerner m.v. like etter blomstringen. Jeg har fått med meg at det er noen som mener at det er så stygt med visnende og gulnende bladverk, og til dem vil jeg bare si at de bør holde seg unna dyrking av disse vekstene. Dersom de er så ordensfikserte at de ikke kan la naturen gå sin gang, bør de heller køpe seg en dvd av blomster og sitte inne, i sine sorte og stålbesatte designerstoler og glo på perfekte blomster via TV. I naturen er alle blomster forskjellige, men også i vekstfasen fra spede spirer til gulnende forfall. Personlig synes jeg det er like mye forgjengelig skjønnhet i en avblomstrende pion som det er i en rose som står i all sin skrud. Det er fordi jeg vet at den neste år vil blomstre enda mer dersom den får stå i fred uten at en eller annnen idiot klipper av den bladverket.

Hybrid-slirekne

Denne stauden, som altså ikke uttales som slir-ekne,men som slire-kne (på grunn av formen på bladfestene), heter muligens Fallopia x hybridus. Eller Persicaria, eller Polygonum. Den er en opp til fire meter høy staude som begynner å blomstre i juni og som holder på til langt ute i september. Dette er altså en staude for de store hageanlegg, og den egner seg ypperlig som hekk. Den formeres lett ved å dele roten i april. Den trives i vanlig hagejord, og kan selvsagt ikke få nok gjødsel eller vann, men den er forbausende tørkesterk. I alle henseende en robust og karakterdannende staude som trives i både skygge og full sol.

Voksemåten består i at den brer seg ut år for år, og det er ingenting som stopper den. Den skygger ut hva som helst av andre stauder og også mindre busker. Den passer derfor best alene langs gressbakker, slik at man kan avgrense den mot gresset med gressklipperen. Dette er spesielt viktig dersom man i et anfall av villfarelse anskaffer slektningene park-slirekne og en annen en, med rundere blader, som jeg ikke husker navnet på. Disse sprer seg aggressivt og bør strengt tatt ikke plantes i hverken hager eller større parkanlegg. Den store forskjellen er altså at hybrid-slirekne begynner blomstringen i juni, mens de to slemme slektningene, som ligner nokså mye, blomstrer først fra august og utover. Jeg kjøpte mitt eksemplar i Botanisk Hage i Gøteborg. Det er en flott og artsrik hage og en tur dit er noe alle bør unne seg i april og mai. Hagen har sin egen alperoseavdeling og har også mange hybrider og arter av Magnolia.

Så litt om det gigantomane i min plantefilosofi. Jeg liker godt planter som klarer seg selv uten noe stell, som gir hagen karakter og struktur og som i tillegg er vakre. Denne stauden oppfyller alle tre kriteriene etter min mening. En staude med en slik voksemåte må selvsagt plasseres med omhu og den passer neppe hos de fleste hageentusiaster. Men den tåler liten storm om sommeren uten at den legger seg ned, den reiser seg når det har kommet 50 mm nedbør i løpet av noen få timer, slik det kan gjøre på Vestlandet der jeg har mitt hageparadis og den reagerer på tørke først og fremst med redusert vekst og litt brune blader helt innerst på stilkene. Den er altså svært robust og jeg har heller ikke observert skadedyr på stauden.

Stellet av denne stauden består altså av å skjære ned de tørre stilkene i løpet av vinteren- og senest i april, da de nye skuddene dukker opp. Glemmer man å gjødsle den, klarer den seg bra, og selv om den sikkert blir skadet av brann eller en bombeeksplosjon, er det ikke så mye annet den bryr seg om. Jeg har heller aldri observert at rådyr, som jo som regel er et skadedyr og en plage i enhver hage, har spist på bladverket.

Så dersom du arver et slott ute på landet et eller annet sted, langt avgårde, hvor du kanskje bare er noen uker om sommeren, er dette stauden å plante.

Bortsett fra i planteutsalget i botanisk hage i Gøteborg, har jeg aldri sett den i salg noe sted i Norge eller andre steder.

"Taurus"

Disse to bildene er tatt 14 mai i 2006, min markspiste hjerne husker ikke om dette var et år med tidlig vår, men uansett viser bildene noe av poenget med denne alperose-hybriden. Nemlig et lysende intens rødfarge, robuste blomster som ikke ødelegges av regn, og ikke minst, en etter måten tidlig blomstring. Såvidt jeg husker, har denne hybriden vært i blomstring i midten av april, riktignok da etter en tidlig vår.

Denne busken kan bli 3- 5 meter høy, men det er etter mange år. Min er rundt to meter nå, og det er etter ti år. Uansett er dette en busk som trenger mye plass, for i likhet med andre storblomstrende alperoser, vil bredden stort sett være dobbel så mye som høyden.

For rhodoholikere var akkurat denne rødfargen hos en storvokst hybrid lenge bare en drøm, helt til amerikaneren C. Seabrook i 1965 leverte denne hybriden. Det blir påstått at den har fått rødfargen fra R. strigilosum, noe som kanskje kan stemme, men den har iallefall ikke fått det sunne bladverket og hardførheten derifra, det kan alle være enige i.

Dersom man ønsker en alperose med samme blomsterfarge og voksemåte, men med senere blomstring, kan man plante søsterhybriden "Grace Seabrook".

Taurus regnes ikke som hardfør nok for Østlandet, men vil utvilsomt kunne klare seg noen år også i Oslo-området. Den passer nok best langs kysten av Sør- og Vestlandet, opp til Molde, akkurat som de fleste av de mer kjælne hybridene og artene av denne slekten.

Når det gjelder dyrkingen av slike storblomtrende hybrider, må man passe på med nok vann og næring, både vår, sommer og høst. Disse hybridene er grådige planter som ofte kan få lysegrønne blader om sommeren eller høsten, og da må man sørge for å gi dem ekstra gjødsel, noe som er helt kurant i forhold til at det ikke vil føre til dårligere innvintring og avmodning av skuddene. De aller fleste busker og trær skal ikke ha gjødsel etter juli, unntaket er bl.a. de store alperosene. Ellers må man huske på at disse buskene ikke tåler kalkrik jord, og at jorden ellers må være muld/torvrik og være noenlunde fuktig, uten at det er tale om stående fuktighet. Dreneringen skal være i orden. Dersom man opplever at bladene blir gule, er det stort sett alltid tale om at jorden inneholder for mye kalk.

Meconopsis cambrica

Fjellets gull kalles denne valmuen, der den vokser naturlig i fjellene i Nord-Spania, i baskernes land. På norsk kalles den valmuesøster, og det rimer jo godt når man ser på likheten med en opiumsvalmue eller fjellvalmue, som tilhører slekten Papaver.

Valmuesøster var også en av de staudene jeg nokså tidlig i mitt hageliv prøvde å formere gjennom innkjøp av frø fra Thompson & Morgans store katalog. Jeg vil anta at jeg sådde frø i fem påfølgende år, uten at det skjedde noe, før ett frø spirte, og siden har min tre måls store hage hver juni vært helt dekket av denne valmuen, som altså er en plante som kommer sent, men godt. Når den først etablerer seg, sprer den seg raskt.

Så får jeg ta en ny runde med hvordan naturen krever kuldebehandling av frø. Det heter statifisering og innebærer at mange frø av stauder (og for den saks skyld også frø fra trær) skal ligge i jorden, i sludd og regn og snø, over vinteren, for å gå ut av den såkalte frøhvilen, som kan induseres når frøet er tørt rett fra planten. Om vårer spirer så frøet, ofte så tidig at spirene dukker opp sammen med sen vårfrost. Denne type overlevelsesstrategi har sikkert sammenheng med at det så tidlig på våren er lite skadedyr ute og kryper for å spise små søte valmuesøsterspirer.

Denne stauden passer i eng og bed og under ethvert buskas man måtte finne. Den er enkel å luke bort dersom man får en inderlig motstand mot gult og oransje. Ellers tåler den nokså mye, både av ulike typer jordsmonn og av sol eller skygge. Sammen med andre valmuer tilhører den pionerplantene i fjellheimen. Det betyr at de foretrekker å etablere seg i blottlagt jord, noe som jo betyr at valmuesøster har lett for å etablere seg i bed med åpen jord (i motsetning til beplantninger hvor man har satset på heldekkende og lave stauder). Den har en pælerot som går rett ned, noe som betyr at den tåler tørke. Valmuesøster er ikke noe krevende når det gjelder gjødsel, og liker en vanlig nøytral jord, med hverken for lite eller for mye kalk (PH 6-7).

Skal man ha denne planten i hagen, allierer man seg altså med noen som har den, og som har fulle frøhus i tusenvis sånn ca i slutten av juli eller begynnelsen av august. Så sås frøene der man har tenkt at de skal vokse, oppå jorden.

Valmue søster blir opptil 60 cm høy, og blomstene kan bli opptil 10 cm i diameter. Generelt blir kronblader eller blomster større når næringstilførselen er rikelig, med vekt på fosfor og kalium, mens overskudd på nitrogen fører til økt bladvekst på bekostning av utvikling av blomsteranlegg. Som vanlig anbefaler jeg liberale mengder organisk gjødsel, f.eks. pelletert hønsegjødsel eller annen type pelletert organisk gjødsel, dvs. gjødsel formet som små korn som er lette å strø ut.

Valmuesøster er en staude som står på for full fra midten av mai og ut juli på Vestlandet. Blomstringen på Østlandet vil selvsagt være noe senere. Når det gjelder hardførhet, vokser den villig stort sett over hele landet.

Euphorbia griffithi

Hagevortemelk er en iøynefallende staude som blomstrer i juni og juli med mørk oransje høyeblader på rundt 80 cm høye stilker. Den har etterhvert blitt lettere å få tak i, men er ennå ikke helt vanlig i handelen. I likhet med sin norske slektning strandvortemelk og sin hageslektning vårvortemelk, er den giftig i den forstand at den hvite melkesaften hverken bør drikkes eller klines mot åpne sår. Den er altså like giftig som de fleste vekster i naturen.

Voksemåten og spredningsstrategien til planten er aggressiv, i den forstand at dersom jordsmonnet passer planten, dvs. muld og torvrik fuktig jord, sprer den seg raskt via underjordiske rizomer. Det betyr at det er noe uegnet i et vanlig bed, den bør heller få lov til å regjere fritt i et fuktbed sammen med andre store stauder, som f.eks. bronseblad. Hagevortemelken formeres lettest om høsten ved at man graver opp skudd. Jeg har aldri observert at den har satt frø, noe som i dette tilfellet slett ikke er en mangel.

Noen ganger kan man observere at stauden holder seg på plass og ikke sprer seg nevneverdig. Det er mye som tyder på at de finnes minst to kloner av arten på det norske markedet, nemlig en som holder seg på plass og en som sprer seg, ca en halv meter pr. år. Når dette er nevnt, må man ikke bli redd for at dette er en plante som opptrer truende i forhold til andre stauder. Den er nokså lett å kontrollere spredningen av og når det er tale om så flotte farger som i dette tilfellet, bør man jo la seg invadere.

Planten er robust og tåler å bli oversett, men reagerer positivt på ekstra gjødsling og at jorden får tilstrekkelig tilførsel av vann i mai, juni og juli. Etterpå er det ikke så nøye, men de avblomstrede stenglene bør få stå til neste vår, i likhet med de fleste andre stauder. I en del tilfeller kan nedklippede stengler om høsten føre til redusert overvintring.

Denne stauden er en klassisk kandidat til hagetypen "cottage garden", dvs. litt bestemorsaktig villniss med roser og stauder og hagebord om hverandre. Jeg har i dag bestilt billetter til Chelsea Garden Show siste helg i mai i 2010 og gleder meg til dette, i trygg forvissning om at det også neste år vil dukke opp noe hagedesign som lener seg på denne hagetradisjonen. engelsk hagedesign er minst like minimalistisk og esoterisk som annen design, men de senere års utstilligner tilsier at minimalist-tradisjonen er på vei ut av hagedesignen. Det er helt greit å satse på cottage-garden eller litt mer rufsete beplantninger. En overraskende stor andel av årets utstillere satset på vann i kombinasjon med store og robuste stauder, noe som vel ikke forteller noe annet enn at de fleste hagemennesker finner stor fred og hvile i vannspeil.

Tropaeolum speciosum

Ildblomsterkarsen opptrer på Vestlandet mange steder ugressaktig, mens den på Østlandet stort sett ikke overlever en kald vinter. Den ble oppdaget av William Lobb i 1845, på hans første botaniske ekspedisjon til Chile. Den er en slektning av den vanlige blomsterkarsen, men er flerårig og formerer seg hovedsaklig med underjordisk spredning via lange rizomer. Disse kan under gode vekstforhold være en cm tykke, men er som oftest mye tynnere. I løpet av en sommer kan skuddene nå tre-fire meter, og den beste vokseplassen er i tilknytning til busker, for da kan ildblomsterkarsen klatre i grenene. Ettersom bladene er såpass små, rundt to cm i diameter totalt, er det skjelden det oppstår en konflikt mellom denne planten og dens klatrestativ. Den tar altså ikke livet av sine omgivelser, slik som enkelte treaktige klatrere med tid og stunder kan gjøre.

Min kjennskap til denne planten begynte med flotte fotografier i katalogen til Thompson&Morgan, sent på 70 -tallet. Jeg husker jeg år etter år, til en nokså stiv pris, kjøpte et par frø av planten, fordi jeg forsto at dette var en plante med egenskaper som går ut over det vanlige. Etter fem sesonger ga jeg opp. Heldigvis traff jeg i 1986 en forståelsesfull planteskoleeier i Bergen som hadde et par potter med planten under disken. Dette var på den tiden da planten var nokså ukjent i Norge. Grunnen til dette er bl.a. at dette er en staude som ikke liker seg i en potte. Når man selger planten, er det ikke noe mer å se enn noen små blader av mikroskopisk størrelse og blomstene dukker først opp når rankene har vokst en meters tid på sommeren. Noen kiosk-velter er den altså ikke, denne planten som først opptrer som en skremt liten kattunge, men som i løpet av noen få, og fuktige somre kan bli til en stor og snerrende tiger som holder resten av alperosebeplantningen i sin flammende favn.

Blomstringstiden er fra slutten av juni og helt til desember eller til frosten tar livet av de overjordiske delene av stauden. I likhet med mange andre planter fra Chile, som f.eks. fuksia og Cosmos, er dette en plante som er tilpasset kortere dager. Utover høsten, etterhvert som dagene blir kortere og nettene lengre, blir blomstringen mer intens, sikkert også stimulert av fuktigere vokseforhold.

Som den oppmerksomme leser kan tenke seg til, er det altså ren svindel å selge frø av denne blomsterkarsen. De spirer saktens, men bare dersom de blir sådd ferske og får lov til å overvintre sin hele og fulle statifiseringsperiode, dvs. fra oktober til april. Frøene har en flott blå farge, omtrent som blåbær, noe som kanskje kan hjelpe noen hageentusiaster til å huske på at ildblomsterkarse skal ha muld- og torvjord. Den reagerer svært positivt på liberale mengder med gjødsel, og det som står i enkelte bøker om at man ikke skal gjødsle planten, er ganske enkelt noe stort tull.

Overraskende mange hageentusiaster skal absolutt ha denne planten når de ser den for første gang, og det er jo lett å forstå dersom man er glad i helt unike fargevalører. Rødfargen er virkelig intens og best å fotografere om morgenen, i skyet eller disig vær. Men siden dette er en plante som ikke er så lett å tukte, må man velge plantested med omhu. Man kan heller ikke regne med å bearbeide jorden når den er etablert, dersom er den klareste kandidaten til det perfekte voksested forskjellige typer buskas befestet med alperoser eller andre surjordselskende planter.

Og da kommer jeg endelig til poenget, som selvsagt er at denne plantes bør helst spres via gode hagevenner, dvs. at man om høsten spavender en liten rad og plukker opp en bøtte med de hvite underjordiske røttene til ildblomsterkarsen. Disse plantes umiddelbart på et passende sted, i ti centimeters dybde. Første våren vil det være lite liv, men utpå høsten vil det vel alltid komme litt vekst. Neste år kommer den som et skudd og den ser seg aldri tilbake, noe som forøvrig sikkert er vanskelig for planten, den kan jo spre seg 4 meter på ett år.

Jeg er personlig svært glad i ildblomsterkarse, og har plantet den et utall av steder, hvor den klatrer i det som den finner, enten i sol eller skygge. Langs en nordvendt husvegg, helt inntil huset, hvor en kyndig husmurbygger engang i tiden sørget for en halv meter med pukk langs husmuren (til drenering), trives den best. Det betyr at dette er stedet å prøve den i mer vinterkalde strøk enn Vestlandet- sone 2 (dvs. det stedet i Norge med mildest vinterklima). På Østlandet vil jo en slik plassering også medvirke positivt til at rizomene ikke fryser seg til døde, som jo er problemet for denne planten i vinterharde strøk av landet. Stabile snøforhold kan jo sørge for god isolasjon, men et stabilt snødekke til vern av staudene er i dag slett ikke lett å oppdrive i de strøkene av Østlandet hvor det bor folk som ikke har som eneste interesse å forgifte ulv.

Hagekala

Lysichiton americanus

En god venn av meg har rukket å bli professor i mikroøkonomi i Stockholm. Det var han ikke den gangen jeg kjøpte denne planten, som vi kan kalle for hagekala. Vi hadde vel vært på Kvernen på Söder dagen før og forfrisket oss, ikke minst fordi mikroøkonomen hadde bosatt seg i byen for å være sammen med sin kjæreste, som hadde dumpet han ca to timer etter at han var gått av flyet fra LSE i London. Slik er livet og dagen derpå er det godt å finne en søndagsåpen planteskole og jakte på skjeldne stauder. Det var det jeg og kameraten min gjorde da jeg fant denne, som ennå er nokså vanskelig å få tak i.

Planten kommer fra USA og Canada og er tilpasset et liv i søle og myr, med andre ord en ekte sumpplante som ikke skal ha drenering, som jo er alfa og omega for de fleste stauder. På Vestlandet blomstrer den i april og mai. Den står i botanisk hage i Oslo, og er generelt hardfør i store deler av Norge.

Som de fleste av plantene jeg liker, må også denne ha noen år før den blomstrer rikt. Den trives godt i full sol dersom jorden er fuktig hele tiden, men klarer seg også godt i halvskygge. Jorden skal helst være torvbasert. Bladene vokser opp etter blomstringen. De er opptil en meter lange og planten er ikke nevneverdig til pryd etter blomstringen, noe som heldigvis reduserer interessen for denne planten. Hvordan skulle det vært dersom gud og hvermann dyrket denne? Mitt hageliv hadde blitt redusert vesentlig i kvalitet dersom alt var veldig enkelt. Noe av poenget er at det skal være vanskelig å dyrke frem enkelte planter, samtidig som man får mosjonert og luftet sin protestantiske arbeidsetikk.

I forhold til resten av blomstringen i hagen, og i absolutte termer, er størrelsen av blomstene nokså stor. Høybladet,dvs. det gule, er ca 20 cm høyt, betraktelig større enn hos sin slektning myrkongle, som vokser vilt i store deler av Norge, i myrterreng. Planten er også giftig, i likhet med vanlig kala, som altså stammer fra Sør-Afrika og landene deromkring og som derfor ikke tåler frost. Dersom man kan sin Garborg, passer det fint å deklamere fra Haugtussa til denne planten. Er ikke sikker på om diktet "Til deg du hei, med bukkeblad etc" eksisterer, eller om det er noe som danner seg oppi hodet mitt akkurat når jeg begynner å skrive om myrvegetasjon, men er ikke diktet skrevet, burde Garborg ha skrevet det.

I norske hagebøker står det ikke noe om hvordan man frøformerer denne planten, og det er jo typisk. Man må nemlig dyrke planten selv for å vite at frøene ikke tåler å tørke opp. Frøene modner i august og sås da med en gang. De trenger å ligge i jorden vinteren over og spirer da raskt og fint i april og mai. Man må regne med minst fem år før planten har nådd blomstringsdyktig alder. Det kommer vel heller ikke som noen bombe at en så stor plante trenger rikelig med næring og fuktighet for å trives og vokse. Dersom den blir plassert på et sted med tørr jord, vil den raskt forsvinne. Hagekala er nemlig en ekte sump- eller myrplante.

I likhet med mange stauder, produseres ikke denne i Norge. Den tilhører nemlig den eksklusive gruppen av planten som vokser sent frem til blomstermoden størrelse og da er den jo ikke så interessant som masse-selger i et hagesenter om våren. Men den dukker av og til opp i et hagesenter nær deg i avdelingen for akvarie- eller vannplanter sammen med nøkkerose og andemat. At den i store trekk inkompetente betjeningen plasserer hagekala ute i dammen, betyr ikke at den skal plantes på denne måten. Den skal plantes i jord som en vanlig staude, til forskjell fra nøkkerose, som plantes i jorden i bunnen av dammen.

Den har også en hvit slektning som stammer fra Alaska og Kamtsjaka, men den har jeg ennå ikke fått tak i. I England, f.eks. i Kew Gardens, dyrkes den ekte hvite stuekalaen utendørs. Det er en spesiell hardfør klone, Crowboro eller noe sånt, som dyrkes på denne måten.