Jesse rot

"Det hev ei rose sprunge, av Jesse rot ho rann", heter det i en av de gamle julesangene og den roten er selvsagt Helleborus niger, den hviteste av de fire avbildede. De andre er H orientalis, alltid lett nikkende og mer blyg, og forsåvidt i takt med dette, så kommer den litt senere. Den røde, H atrorubens, kan på Vestlandet være i blomst til jul, noe som ikke er vanlig for N niger, som vanligvis er i blomst i mars. Den fjerde avbildede er en hybrid, og den har trofast vært i blomst i februar.

Disse vekstene kommer fra mellom- og sør-europa og Tyrkia med omegn, og er altså tilpasset mildere vintre og mer kalkrik jord, samt tørre somre. De vokser stort sett som undervegetasjon i sitt naturlige utbredelsesområde, men i Norge trenger de all den solen og varmen de kan få, og trives like bra i sol som i halvskygge. Hel skygge er ikke noe for dem, selv om dette altså er slik de vokser i sydligere egner.

Tidligere var juleroser noe for staudeentusiastene, de som hver vinter fyller kjøleskapet med kuldespirende frøpotter og som bruker fritiden til å studere staudekataloger. Nå er det annerledes, og juleroser frembys til salg overalt, fra desember til påske. Dette er jo bra, fordi bransjen har oppdaget at dette er en staude som fungerer bra som sjokk-seller m.v. Så er det å håpe at folk etter hvert leser seg litt opp og skjønner at slike innendørs juleroser skal ha det kaldt, dvs. 5- 10 grader, helt til de kan plantes ut i hagen i mai. Da vil de kvittere med en lang innendørs blomstring og gitt at man gir dem et godt voksested, vil de også blomstre godt neste år, selv om de da vil blomstre fra mars og utover.

Den foretrukne jorden skal vær kalkrik og fet, men også med godt innhold av humus, og selvsagt skal plantestedet være godt drenert. Man skal by denne stauden den beste jordblandingen man kan oppdrive, for dette er en plante som skal stå på samme plassen så lenge man lever. Akkurat som med pioner og bronseblad.

I et anfall av saklighet kan jeg jo angi, nokså grovt og omtrentlig, antallet arter av Helleborus. Ca 15, men dette er irrelevant, man får neppe tak i flere enn 4 rene arter i Norge. Det er derimot mulig å få lagt sin tilmuldede hånd på mange hybrider, som er det som stort sett omsettes i blomsterbutikker i disse dager. Dersom man er av den typen som drar til London i februar, er det veldig passende å dra ut til Kew Gardens, verdens største og flotteste botaniske hage, for å se på et stort utvalg av juleroser. Dette er stauder som har så mye personlighet at man kan bli hektet på dem, og det gjør jo folk, og derfor finnes det foreninger for helleborus i England, og sikkert andre steder også. Husk forresten at helleborus-frø er kuldespirende og må sås i jorden med en gang det er modent for å oppnå en viss grad av suksess.

Juleroser skal forøvrig være giftige, uten at dette har ført til at den lokale rådystammen har bitt seg merke i dette faktum, men heller i bladverket til mine planter år om annet. Det betyr at man bør gjerde inn hagen med to meter netting. Eller holde seg med løshunder eller løsskudd eller alliere seg med en ivrig jeger bom bom som kan sørge for rådyrsadel, som jo er god føde. Juleroser må beskyttes mot rådyr, og forsåvidt også mot snegler, som godgjør seg med de nye skuddene på vårparten, dvs. i april og mai. Når bladverket har gått over til sin modne fase, er det så fast at sneglene ikke gidder bry seg. Sneglekverken skal altså helles på i fra mars til juni, dette er de kritiske måneder. Så kan man vel nevne at de andre kritiske månedene er november til april for rådyr.

Stullet og stellet med julerosene består av å holde fingrene unna. De skal ikke deles eller plantes om de første tyve årene. Man kan få besøk av en bladflekk-sopp i ny og ne og den bekjempes best ved å klippe ned det ganle bladverket i oktober eller angrepet bladverk når angrepene kommer.

Jeg vil gjerne sette meg opp til dommer over disse staudene, men finner det vanskelig. Både hybridene og de rene artene har sin sjarm. Helleborus niger, den edle og helt hvite, den som i Tyskland blomstrer til jul, har blitt behandlet litterært av en eller annet forfatter i en julenovelle. Den handler selvsagt om en kvinne (eller mann) som var bitter på sine nærmeste, og gud, og tilværelsen, og som på juledagen gikk en ensom tur i skogen for å se om gud ville gi vedkommende et hint om sin eksistens. Og det var selvsagt en slette bevokst av helleborus niger. Jeg tror faktisk denne novellen, som burde trykkes opp i særtrykk av blomsterbutikknæringen nå i dissse tider, ble skrevet av Selma Lagerløf. Det kan jo passe, for julerosen blomstrer jo blandt tørre løvblad.