tirsdag 15. desember 2009

Ormedrue

Ormedruen, dvs. Cimicifuga, er en staude som hos oss blomstrer fra august og utover til oktober/november. Den kan bli inntil to meter høy og har vakkert bladverk som hos noen varianter, spesielt "Brunette", har en brunaktig farge.

Ormedruen er ifølge de nyeste botaniske undersøkelser egentlig identisk med Actaea, trollbær-slekten. Jeg formulerer meg bevisst vagt her, ikke minst fordi jeg ikke vil ha det på meg at jeg er en botanisk nerd. Jeg er glad i planter, men botanikken kan andre ta seg av. Uansett er dette en planteslekt som har vært brukt i nordamerikansk/indansk folkemedisinen til bl.a. å fremkalle abort.

Disse staudene, som i hagesenteret gjerne heter Cimicifuga simplex eller racemosa eller ramosa, er slett ikke alltid korrekt merket, men det gjør forsåvidt ingen ting. For skal man først dyrke disse staudene, må man jo sette pris på bladverket i første rekke. Blomstringen er en bonus som kommer omtrent når den første frosten er i annmarsj, og derfor er det forøvrig smart å plante disse staudene på en opplendt og lite høstfrostutsatt plass.

Siden ormedruen kommer fra betraktelig varmere strøk enn Norge, er det egentlig varmesummen, dvs. gjennomsnittstemperaturen i vekstsesongen som bestemmer når den ønsker å blomstre. Det betyr at den i Oslo kan begynne å blomstre i august, mens den gjerne venter til september i min hage på Vestlandet, forsåvidt nokså avhengig av hvor tidlig våren har vært og hvor varm sommeren har vært.

Ormedruen vil klare seg i store deler av Norge, i og med at den er tilpasset kalde vintre og varme, og fuktige sommere, men den vil ikke kunne rekke å blomstre i de mer marginale strøk i Norge. Det er altså om å gjøre å finne en varm, lun, men fuktig plass til denne stauden, som krever fuktighetsholdende jord. Den kan forsåvidt klare seg i andre jordtyper, men da må man være svært påpasselig med vanningen. Selv om ormedrue er en skyggeplante i opprinnelseslandene, trives den bra i full sol så lenge den får nok vann. Og i og med at det er tilstrekkelig med varme og sol som er avgjørende for blomstringen, bør dette bestemme plantestedet. I de fleste hagebøkene som kommer ut i Norge, står det at dette er en skyggeplante. Det er ormedruen i Sør-England, og forklaringen på denne feilinformasjonen er selvsagt at norske hagebøker er oversatt fra engelsk til norsk av hageukyndige oversettere. Jeg har sikkert nevnt det før, men veldig mye av det som står i norske hagebøker, er svært misvisende når det gjelder dyrkingsanvisning. Dersom bøkene er tyske eller engelske, er bøkene tilpasset hager som er betraktelig varmere og tørrere enn norske. Og så må man jo ta høyde for at Norge er like langt som ned til Spania, dersom man snur opp ned på landet.

Blomstringen inntreffer normalt når sesongen i hagen er på hell og når mange stauder er avblomstret og har fått brunspettede blader. Duften er helt spesiell, den ligner på en sterk parfyme som er akkurat litt for sterk til å dufte godt. Uansett dufter den særlig sterkt om kvelden og natten og det tiltrekker seg ulike typer insekter. Det kan virke som insektene nærmest blir bedøvet av denne duften, siden de kan bli sittende på blomsteraksene i timesvis. Etter bestøvningen utvikler frøene seg i løpet av få uker dersom man unngår frosten, men det er deling tidlig om våren som er formeringsmåten til denne stauden. Oppskriften er å gå brutalt til verks og grave opp hele roten, som da består av mange skudd eller knopper. Så tar man en spade eller en kniv, jeg foretrekker en vanlig Mora-kniv, og skjærer knoppene fra hverandre, slik at det følger med røtter. Disse småplantene kan selvsagt plantes direkte på et nytt voksested, men det beste er selvsagt å plante dem i 5 liters-potter med god jord og la de få en sesong i hagens egen planteskole. Jordblandingen her viktig, den skal være av det ypperste og det enkleste er derfor vanlig billig blomsterjord som man blander inn 20 % kompostert kugjødselkompost innkjøpt sekkevis. Når jeg skriver dette, kan det jo virke som jeg har planer om å etablere en stort bed med klaseormedrue og det er jo akkurat slik det blir når man har en stor hage. Skal man først dele et flott eksemplar, får man normalt ikke blomstring samme sesong likevel, og da kan man jo prøve å formere opp stauden med så mange eksemplarer som mulig. Ormedrue kan lett koste en 100-lapp og mer og det er god økonomi å lage 15 eks. i samme slengen, i og med at dette ikke medfører noe særlig ekstraarbeid. De aspirerende spirer må selvsagt få særlig godt stell resten av sesongen, både tilstrekkelig vann og jevnlig gjødsling, helst organisk. Så kan man tippe småplantene ut av pottene i september og plante dem på det endelige voksestedet. Da vil man normalt få en flott blomstring neste høst.

Det er ellers verdt å nevne at ormedrue er stauder som normalt skal stå i ro og vokse i 10 - 20 år før det er nødvendig å dele dem. Vi snakker altså ikke om høstfloks eller høstasters, som jo gjerne bør deles nokså ofte.




1 kommentar:

  1. Vyrde gartneur - da jeg ikke er i besittelse av noen ormedrue, begrenser jeg meg til å spørre om hvor ofte høstasters må deles?
    Og - hvorfor får vi ikke våre høstasters til å blomstre? Løvverk i massevis, men lite blomster..

    SvarSlett