Gunnera manicata

Det var i 1983, i slutten av juli og undertegnede hadde fått sommerjobb i Vejle Amtskommune, omtrent midt på Jylland i Dannmark. Min hageinteresse var allerede stor, på dette tidspunktet hadde jeg holdt på ca 10 år med å plante høyfjellsstauder fra Nepal i fuktig vestlandsklima i min hage i nærheten av Haugesund, med vekslende hell.

Jeg hadde undersøkt saken nøye og derfor gikk turen, via buss, til Sønder Omme, et sted ute på heden som de sier dernede og der var hagesenteret med det store utvalget og jeg kunne spørre etter arten Gunnera manicata, som sto øverst på min ønskeliste. Og de viste meg hvor den sto, og så litt nøyere på meg, og tenkte sikkert at der har vi enda en av disse rare nordmennene som må dra helt til oss for å få tak i litt uvanlige stauder. Og så sto jeg foran tre kvadratmeter med Gunnera manicata i potter på 3 og 5 liter, til den ublue pris av DK 150 og for en fattig student betydde dette at jeg diskret sjekket om det var god rotutvikling nederst i potten. Det skal man forøvrig alltid gjøre, for det er stor forskjell på stauder i god og sunn vekst, med flotte og friske røtter, og stauder som står og sturer med for lite næring eller som nylig er ompottet.

Det hele hadde startet i 1980. I Botanisk Hage i Bergen, mellom Davidia-trær og velvoksne ekemplarer av Rhododendron calophytum, sto noe som lignet kjempestore rabarbara-planter. Ute på en liten oppmurt øy i dammen med nøkkeroser, og jeg syntes, og synes fremdeles, at denne planten var, og er, særdeles tøff. Det var også en åpenbaring for meg å finne boken "perennial plants" av Graham Thomas inne på lesesalen like ved, for der sto alt det jeg trengte vite om å dyrke Gunneraen.

Gunnera manicata kommer opprinnelig fra helt sør i Brasil og regnes som en av de største og mest bladstore staudene man kan dyrke i en hage i et temperert klima. Bladene kan bli opptil 2 meter i diameter og bladstilkene, som er dekket med 3 - 4 cm lange prikker, vokser ut fra overvintrende knopper som kan være så store som en fotball. Planten brer seg langsomt utover, men må likevel regnes som litt invaderende siden den vil skygge ut det meste som vokser rundt den. Den kan bli mer enn to meter høy og blomstrer nede ved roten med noen eiendommlige konglelignende utvekster som kan bli rundt en halv meter høye.

Det var klart jeg skulle ha denne stauden i min hage og etter nesten 30 år står den ennå frisk og sunn på samme plassen og hver vår er det like spennende å ta bort dekket, dvs. noen isoporkasser, og se om de store knoppene har overlevd frosten. Et år, etter at jeg hadde glemt å dekke den til, og det hadde vært over 20 kuldegrader, var det ikke tegn til liv. Knoppene var bare en brun og råtten og død masse. Uti juni kom det likevel opp flere skudd og i løpet av sesongen var Gunneraen like stor som tidligere, noe som betyr at den har reserveknopper nedover på rotsystemet. Hardførheten er ikke helt på topp i Norge, og i utgangspunktet må man regne med at den kun kan trives og overleve langs kysten i Sør-Norge (H-2). Planten tåler ikke noe særlig frost i jorden og derfor anbefaler man at jorden dekkes til med løv, eller annet isolerende materiale. Selv om dette er en sumpplante i sitt hjemland, må voksestedet i Norge være både opplendt og fuktig, noe som selvsagt betyr at man må sørge for jord som kan holde på fuktigheten. En bladplante av denne typen trenger litt vanning i tørre perioder. Når det gjelder gjødsel, står plantens krav i forhold til bladmassen. Den kan omtrent ikke få for mye gjødsel og den reagerer svært positivt på organisk gjødsel av typen kompost eller kompostert husdyrgjødsel.

På Vestlandet klarer den seg utmerket i full sol, selv om bladene kan bli noe større i halvskygge. Jeg har ikke dyrket den i hel skygge, men engelske hagebøker (og de norske, som stort sett er ukyndige direkte oversettelser) påstår at bladene da kan bli kjempestore. Det er verdt å merke seg at mens målestokken i engelske hagebøker ofte er solens styrke i London og Kew Gardens, når det gjelder voksested, har vi i Norge, akkurat som det fremgår av kartet, omtrent de samme forhold når det gjelder lys og sol som nord i Skottland.

Er Gunnera manicata er ny slager på hagefronten? Vil det bli oppløp og run på hagesentra rundt om kring i Norge til våren? Svaret er heldigvis nei, i den forstand at de færreste har plass eller tålmodighet til å sette i gang dyrking av en slik plass-eller palass-krevende plante. Som det lakonisk nevnes i en engelsk hagebok (regner med det er en av Christopher Lloyd). Har man behov for å dekore i Carnegie Hall eller Royal Albert Hall, er bladene fine. Jeg har ennå ikke sett noen skadedyr eller sykdommer på planten, og eventuelle brune felter og flekker på bladene skyldes enten vårfrost eller mangel på vann. I forhold til mange andre vekster er det jo greit at Gunneraen ikke lar seg affisere av alskens kryp og insekter.

Gunnera manicata selges i dag i nokså mange hagesentra, men jeg liker ikke tanken på at så mange andre skal dyrke den like suksessfullt som meg. Jeg mener dette er en plante for de utvalgte hagesnobber og vil derfor fraråde folk flest å dyrke den. Selv om den er nokså lett å få til, dersom man følger visse krav, liker jeg ikke tanken på at dette skal bli en moteplante. Når det er sagt, er det vanskelig å tenke seg at folk vil gå over til den andre, mørke hagesiden og dyrke vekster med grønne og brune kongleblomster og blader som fører tankene tilbake til Jura-tiden, som mye tyder på at Gunneraen er godt tilpasset. Iallefall er det godt å sitte under et to meter bredt blad av Gunnera når regner fosser ned, slik det kan gjøre på Vestlandet. Da sitter man trygt og tørt og det er en helt egen opplevelse å sitte der under en staude og høre lyden av regnet som trommer mot det ene bladet du har over deg, mens du unngår å hvile deg mot bladstilkens torner, i mangel av laurbær, som neppe tåler mer enn fem kuldegrader for en kort tid.