Afrikas blå lilje

Afrikas blå lilje er en sommerblomstrende lilje fra Sør-Afrika. Den tåler ikke frost og må derfor dyrkes i store potter, som tas inn i en frostfri kjeller om høsten. Så settes den ut i hagen igjen i mai neste år. Det aller beste er å ha et drivhus, fortrinnsvis et victoriansk i støpjernskonstruksjon, hvor man plasserer denne planten i slutten av mars, når det er lyst ute, og setter termostaten i drivhuset på rundt 15 grader. Da vil solen og varmen og tilførsel av vann og næring føre til at planten setter i gang med veksten, slik at man slipper å vente til august med blomstringen. Kanskje vil en slik behandling føre til at blomstringen begynner i juli i stedet.

Afrikas blå lilje, som strengt tatt består av mange sorter, både høye og lave, kommer i både hvitt og blått, og alle nyanser i mellom. Man får vanligvis lett tak i den høye og blå varianten, i et eller annet hagesenter med betjening som ikke har peiling på planter. Da planter man rotstokken, dvs. røttene, i en toliters potte og sørger for at man fyller lecagrus i bunnen for å sikre dreneringen. Jorden skal være av ypperste klasse, dvs. den dyreste plantejorden man får kjøpt på et hagesenter. Poenget med å bruke dyr jord i krukker og potter, er at denne jorden inneholder mest næring, og alle nyplantede eksemplarer har godt av å etablere seg på en fin måte.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at denne planten krever full sol, masse vann, perfekt drenering, dvs. den skal aldri stå i vann lenger enn en time for å suge opp vann, og masse næring. Belønningen er mange flotte blomsterstander som kan stå i flere måneder.

Dette er planter som krever en langsiktig av eieren, omtrent på linje med å få barn eller ha hund. Afrikas blå lilje blir ikke stor og vakker før etter minimum 5 år, og man må regne med å ha ansvar for en slik plante resten av sitt liv. Hvordan man kan leve med å forlate et slik plante, klarer jeg ikke engang å forstå. Sånt sett er dette et levende vesen på lilje med Magnolia og andre litt puslete vekster. Man skal være glad for at man får lov til å passe på dem.

Afrikas blå lilje er en plante som trives med å være i samme potte år etter år. Den skal altså ikke deles eller plantes om i utrengsmål, da straffer den eieren med å nekte å blomstre et år eller to. Men når røttene sier fra, tar man ganske enkelt og tar hele planten, dytter jord ned langs kanten og setter den i en noe større potte eller krukke. Når potten blir stor, lønner det seg å satse på sorte plastbøtter, og en jordblanding med innslag av lecagrus. Man skal huske på at en kubikkmeter med jord og sand fort veier et tonn og en stor potte, inklusiv en svindyr terrakottapotte, veier fort 100 kg. Man bør uansett vurdere et patent med hjul, f.eks. en ramme med hjul undr, da vil den være grei å transportere fra kjeller til drivhus og have.

Har man besøkt slott i SVerige eller Dannmark eller Tyskland, vil man ofte se at denne planten brukes som store solitærplanter foran terrasser etc. Om vinteren bæres de selvsagt inn i orangeriet, og da brukes det ofte en gartner foran og en gartner bak, mens man bruker et spesielt bærestativ for å få plantene plassert for vinteren. Det er i overkant ambisiøst å satse på en slik rutine i en vanlig have. Det er ikke enkelt å få tak i gode gartnere i dag.

Det finnes forøvrig sorter av afrikas blå lilje som er hardføre på Vestlandet. Disse har jeg dyrket i rundt 30 år, så de er forsåvidt å regne med, men de er mye mindre og lavere av vekst, og passer best til plantesamlere som har et helt spesielt blikk for blå skjønnheter fra Natal-fjellene. Afrikas blå lilje heter på latinsk Agapanthus praecox, og er eviggrønn. De mer hardføre artene kommer fra områder med vintertørke og er derfor mer egnet til det særnorske sunnhordalandsklimaet.

Dersom man blir interessert i disse artene, må man kjøpe fra fra f.eks. Zimtrade, eller Morgan & Thompson. Agapanthus spirer noenlunde lett, og må overvintres frostfritt de to første årene, før man planter dem ut i det frie, vel og merke dersom man satser på vinterharføre sorter. Man må ikke regne med å få tak i rene arter, men heller hybrider som har vist seg hardføre. F.eks. de berømte Headburne-hybridene, og forsåvidt også campanulatus-hybrider. Disse er nokså smekre av vekst, mens de førstnevnte har en viss pondus.

Jeg vil anbefale Kew Gardens, litt syd for London, sånn i august en gang, for å studere disse staudene, som de jo opptrer som i England. Jeg vil av alle mulige , og umulige grunner, forøvrig, anbefale et besøk i denne botaniske haven. Den er verdens største, og viktigste, og den er så stor at man kan gå der i dagesvis og titte på trær og busker og stauder og skjeldne løkvekster fra Kirgisstand og Atlasfjellene og akkurat ved inngangen, finnes en fantastisk bra bokhandel hvor man får kjøpt sære publikasjoner om de plantene man liker. Jo smalere, jo bedre. Et besøk i Kew Garden innebærer gode sko, klær som tåler et regnskyll, og en klar avtale om at man får lov til å bruke lang tid der.