fredag 22. januar 2010

Solens søster

Av og til dukker det opp stauder i hagen som har noe uvanlig ved seg, en kvalitet som gjør at man ikke går forbi, men stopper opp og går tilbake. Denne stauden, Helenium"Moerheim Beauty" er en slik. Jeg har dyrket den i 30 år og har ennå ikke blitt lei den dype og intens rødfargen. Den er slående og er vakrest i morgenlys i juli og august når himmelen er dekket av et jevnt og hvitt skylag som slipper mesteparten av lyset gjennom. I likhet med mange andre planter, er dette tidspunktet å fotografere dem på.
Stellet til denne stauden er enkelt. Den skal stå i full sol, eller halvskygge dersom man aksepterer litt blassere og senere blomstring, i god og nøytral hagejord, med god næringstilførsel. Den sprer seg utover, og må derfor deles om våren ca hvert 7 år for å beholde blomstringsgleden eller vitaliteten. Den blir rundt en meter høy, men kan under gode forhold blihalvannen meter høy, noe som kan medføre at det kan være behov for å binde den opp med noe tauverk i løpet av juni måned. Iallefall i kystnære strøk med kuling og slagregn. Dersom man tilfører kunstgjødsel i rikelige mengder, kan planten bli ustabil og legge seg ned. Det er et argument for å bruke organisk gjødsel, men den medisinen har jeg jo for vane å skrive ut hele tiden.

Det finnes flere sorter eller hybrider av denne arten, og det finnes iallefall en gul variant i vanlig handel. Den er også en flott farveklatt i staudebedet. For dette er jo en staude som hører hjemme i de klassiske engelske staudebedene, du vet de som er like store som en tennisbane, med store stauder bakerst og så stauder i avtagende høyde fremover, mot oss, der vi står med en kopp te i hånden hvis det ikke er et glass med Pimms, mens vi konverserer vertskapet og berømmer dem for plenen. Nå har jo de fleste gått bort fra slike store og klassiske bed, ikke minst fordi folk ikke lenger har råd til å ha en skokk med underbetalte gartnere gå rundt og luke. Trenden i dag er teppedannende stauder som holder jorden fri for ettårig ugress og enkelte større studer som rager over dette havet, omtrent som alpene rager over det bayerske flatlandet, sett fra her nord, her hvor vi har flere klimasoner enn det finnes hagebøker som er skrevet.

Skal man satse på en enslig liten klump av denne stauden eller bør man etablere et større felt, med frie grenser mot øst og vest, med en større skog som vern mot vinden fra nord? Svaret er ja og noe man bør grunne på i sitt lønnkammer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar