mandag 15. februar 2010

Skaugumene


En gråkald dag i februar er perfekt til å gjøre det man bør gjøre på en slik dag. Og det er å gå ned i den frostfrie kjelleren, som skal holde 5 grader pluss på denne tiden av året (litt lite for rødvinen og portvinen, men det viktigste for lagring av vin er faktisk jevne temperaturforhold ).

Og der ligger de! I rekke og rad, i sine potter, som en hastig høstkveld, sekundet før nattefrosten kom, ble båret inn, slik at knollene til alle begoniane man opp gjennom årene har samlet opp, ikke skulle fryse. Så kan man legge seg på kne foran en butelje med begonia og ta en og en av dem ømt og varsomt løs fra den tørre jorden, og børste av løs jord, og noen røtter, og se etter de små skuddene på oversiden, de dukker opp på denne tiden, som et lite tegn på at de ber om å bli satt i jorden igjen, slik at de kan tjene oss havefolk, i lett skygge, der det ellers kan være vanskelig å få så mye annet til å blomstre rikt og overdådig, og mer og mer intenst, etter hvert som døgnet går mot 12 timer mørke, slik disse tropiske plantene er vant til å ha det, fra tidenes morgen, hvor nå den er, et sted i tropene.
Plutselig, omtrent som når en kvist knekker av for mye sne, husker jeg ikke om Begonia-slekten kommer fra tropisk Afrika, eller Sør-Amerika, men jeg satser på Afrika, og det var da derfra man begynte å importere og krysse frem knoll-begoniaer for iallefall 150 år siden. Slekten har også mange arter som ikke har knoller, f.eks. Begonia rex, på norsk jernkorsbegonia. Ikke for å skryte, men den egentlige grunnen til at jeg ikke klarer å sjekke botanikken nå, er at mitt bibliotek er murt inne med bøker og møbler fra en av stuene, der jeg nå skrider til verket og har avdekket gulv, og er i full gang med å legge eikeplank i fallende lengder fra 50 cm til 400 cm. Fint skal det være og holde i mange hundre år, og jeg gjør arbeidet selv, for å nyte det som er selvgjort i passende porsjoner senere, når alvorets tid kommer, med boning og oljing av den amerikanske hviteiken.

Tilbake til en verden av Begonia, så fortsetter jeg med å ta opp alle knollene, og jeg samler dem nennsomt sammen i renset tilstand, og bærer de på engelvinger opp til en rom i huset som holder 22 - 24 grader, og som er fuktig og lyst. Av andre kalt badet. Der planter jeg knollene, en etter en, i små potter, de trenger ikke være så store, for nå skal knollene rote seg, og skyte, slik at når tidens fylde er kommet, kan jeg bære dem ut i drivhuset, som nå, vi er i begynnelsen av april, holder en fin temperatur på 20 grader. Så skal de plantes ut i bøtter og spann og buteljer og blandingskar for sement i slutten av mai, når sommervarmen har kommet til Vika eller til Vestlandet, i en tid der gjøken galer og epleblomstene drysser sitt hvite flor på alle som sovner under et epletre, med en flaske god riesling under vesten, som på denne tiden av året godt kan være av lin, siden sommeren er i sitt komme, som vi sier i riksmålkretser, der vi sitter og venter på anledninger til å bruke skjeldent brukte språkformer.

Skaugum. Kronprinser. En dansk gartner som via sine kongelige havebetjentskaper har fått tusket til seg en spesiell god art av Begonia, som sikkert først kom til det engelske hoffet, før ferden gikk videre til det danske hoffet. Han planter den, forsiktig, men bestemt, slik en kongelig dansk gartner på Skaugum, i Asker, må gjøre. Vi kan godt se han for oss, der han nipper til sin bayer, men han eftertenksomt lar sin snadde slukne ut. Tankene hans vandrer ut i den store Begonia-slekten, og han lurer sikkert på, om denne spesielle knollen noengang vil bli kjent.

For det er den. Den er blitt spredt til haver i det ganske land, dvs. ganske betyr vel her i by og bygd, via nettverk. Skaugum-begonia-knollen, som er flat og rundt, er lett å dele opp i flere eksemplarer hver vår, bare man husker på at hver bit skal ha minst ett, og gjerne to skudd. Grunnen til at Skaugumene, som de blir kalt, er så utbredte, er ikke minst at sorten er hardfør og lett å dyrke, og at den har en vitalitet i seg som sikkert skyldes dens manglende intrikate hybridisering. Sorten står de botaniske arter nær, og holder derfor på sin form, i motsetning til mange hybrider, som under litt dårlige vekstforhold har en tendens til å gå fra fylt til enkel blomst, samt at fargene graviterer mot gult og rødt. Ellers får man begoniasorter i alle mulige farver, bortsett fra blått. Det finnes høye sorter, hengende sorter, enkle sorter, fylte sorter, og mangefarvede sorter. Det viktigste når det gjelder stellet er at plantene får halvskygge eller kvartskygge, og at det alltid er tilstrekkelig med vann og næring. Som vanlig vil jeg anbefale organisk gjødsel, men akkurat for Begonia er det faktisk helt greit med kunstgjødsel også. Jeg er i godt lune i dag, og ikke så streng som vanlig. Det var sikkert tanken på alle eikeplankene som jeg skal legge til gulv som gjorde meg oppildet, akkurat som man blir oppildet av Begonia, for det er noe enkelt og upretensiøst med planter som har sterke farver i hvitt, oransje, gul og rødt og alle nyansene i mellom. Man blir i godt humør av å se på sterke farver, og så kan man heller gå til poesiens blå blomst når en sen og overraskende vårfrost har skamfert de nyutplantede begonier.

søndag 14. februar 2010

valentinske farver



Det er ikke så ofte det skjer, ca en gang i året vissnok, men i dag er det valentinsdag, og da skal man drikke rosa champagne og spise rosa makroner fra Pascal, fra butikken på hjørnet av Huitfeldtsgt. og Henrik Ibsengate. Så skal man erklære sin kjærlighet og så kan man utveksle små rosa kort, og sende hverandre diamantringer og små, rosa kyss. Noe sånt. Valentinsdagen feires vel ikke helt likt fra strøk til strøk, men det er bare fint, og jeg vil ikke vite så mye om det, for jeg er ikke en Valentiner, selv om jeg setter avdøde Jokke og Valentinerne høyt. Derfor har jeg funnet frem noen bilder hvor det rosa er satt i fokus, siden alt i dag skal skje i rosa. Jeg har følgende tanker om dette:

Bildene er fra fjorårets Chelsea Flower Show, som er verdens største og mest innflytelsesrike utstilling når det gjelder havedesign. Og selv om jeg ikke er noe spesielt glad i rosa, synes jeg det er tøft når man bruker det i den litt større målestokk. Akkurat som "The White Garden" som Vita Sackville-West designet på 20-tallet, har satt dype spor etter seg innenfor havedesign, kan en gjennomført rosa farvelegging være nokså virkningsfull. Akkurat som den lett eksentriske haven med firkantene, hvor plenen er oppå disse gå-stenene, og hvor bedene under er tilplantet med rosa Flittige-Liser. Vita Sackwille-West var forøvrig elskerinnen til Wirginia Wolf, uten at dette førte til at hun levde et lykkelig liv.

Det ekstentriske, eller motet til å være unik, eller noe for seg, er noe som ofte preger engelsk havedesign, og som selvsagt er lite utbredt i Norge. I det store og hele er folk i Norge for lite sikre på egen smak til å tørre å satse på noe annet enn det kjedelige og middelmådige innenfor havekunsten. Jeg regner med at Jante-loven, i kombinasjon med at mesteparten av oss stammer fra folk som bodde i jordhytter for 150 år siden, har noe med denne saken å gjøre.

Det er derfor på sin plass å ikke bare antyde, men si fra klart og tydelig, at det slett ikke er vanskeligere å dyrke sin egen smak når det gjelder farver, enn å følge den gemene middelvei.
Sommerblomster i f.eks. rosa er minst like hardføre og lette å dyrke som andre. Vanskeligheten med å dyrke sin egen smak, hvis man da har noen, er jo mest knyttet til sosiologiske mekanismer. Hva vil naboen si etc.

Det var dagens refsende vendinger. Nå er jeg mildere stemt. I dag er en fin dag til å klikke seg inn på noen nettsider som selger vårens knoller og løker eller frø. Det finnes mye vakkert der ute som man aldri har prøvd før. Hva med noen nye farver? Se www.hageglede.no eller bakker eller zimtrade. Sistnevnte har vel endret navn til botanisk verden. De har både frøkatalog fra Thompson og Morgan (verdens mest omfattedne) og norges største utvalg i sommerblomstrende knoller og løker, samt en fin samling stauder. Alt levert pr. nett og post. En dag jeg er i ekstra dårlig humør, skal jeg gå gjennom sortimentene og anmelde disse tre butikkene, for selv om de har mye fint, gir de mye feil opplysninger om hardførhet og blomstring etc.




onsdag 10. februar 2010

snøklokkene


De første ukene i februar begynner gråspurven å synge intenst, særlig om morgenen, og da vet jeg at våren er kommet. Det kan riktignok ligge snø på bakken, og i skrivende stund er det sikkert ti kuldegrader, men like under bakken ligger snøklokkene klare, og de vil ikke trenge mer enn en uke med plussgrader før de karrer seg over bakken og står i full blomst. På Vestlandet, hjemme, der havørnene seiler over fjellene på denne tiden av året, speidende etter åtsel av rådyrkalver som ikke har klart vinteren, kan mine enger stå hvite på denne tiden av året, dersom det har vært en mild og atlantisk vind fra sørvest på ferde, og jeg liker å gå turer på denne tiden av året. Det dufter strå og kvist som er i ferd med å gå over til jord, og siden det ikke er så mye annet som dufter, kan man kjenne den forsiktige smaken av mose og tang i luften, og det vil være et drag av søt honning til stede i vinden, dersom den er svak, og den vil komme fra et sted jeg ikke vet, men et sted hvor de første Crocus crysanthus blomstrer, og særlig de gule dufter av vår, og jeg vil ikke bry meg om å finne stedet, for det kan være inne i hodet mitt, og først springe ut om to uker, men jeg kan se på snøklokkene, som sprer seg fritt på disse bakkene, vendt mot havet, og mot vest og sør, og jeg kan gå her i timesvis og trekke inn våren, og legge meg ned på knærne og studere snøklokkene, og deres elegante fremtoning, hengende, og godt beskyttet mot regndråper, siden de har skjønt at det sterkeste strået i verden er det som gir etter for regnets og vindens krefter

Snøklokker, dvs. ca 18 arter, vokser i hovedsak vilt i Sør-Europa, og Lille-Asia. I Norge får vi ikke tak i annet enn den vanlige Galanthus nivalis, og av og til den fylte varianten. I England har utvalgte deler av haveentusiastene blitt angrepet av snøklokkesyken og har dannet egne samfunn og dyrker flere hundre varianter. Noen er litt mer hengende enn andre og noen har en gul flekk i stedet for den grønne, og noen er mye større enn den vanlige arten. Hadde det vært mulig, skulle jeg ha stilt meg selv og mitt legeme til disposisjon for denne kulten, for også jeg kunne ha levd godt med å dyrke la oss si 324 ulike typer snøklokker. jeg ville ha båret dem på gullstol tidlig om høsten, i august, til deres rette voksested, som ville ha vært en åpen skog, med litt hassel, og kusom, og en fet, men porøs løvblandet jord. Der ville jeg ha plantet dem i hopetall, og satset på at en del av dem ville spre seg langsomt. Ut fra det jeg hører fra maur-fronten, sprer snøklokkene seg nordover Europa med skogsmaur ca 10 meter pr. år. De vokser i Tyskland og vil om ikke så lenge også være viltvoksende i Danmark.

Som man kan forstå, vil ikke snøklokker sette pris på at haveentusiasten duster ut maurkverk. Duste ut maurkverk er jo ikke helt patent norsk, men siden den har en konsistens som melis, og lar seg bevege av vind og vær, synes jeg det er et treffende verb, spesielt siden folk som bruker slik gift, må anses som duster.

Galanthus er et ord som er sammensatt av det greske ordet for melk, nemlig gala, og anthos, som betyr blomst. (Sikkert gammelgresk). Da får vi ordet melkehvit blomst, og det stemmer jo bra. Den vanlige snøklokken heter Galanthus nivalis og det betyr selvsagt vår. Vårens melkehvite blomst.

Så er det på tide å gjenta igjen at bladverket skal få lov til å gulne inn og ned uten at man kutter det bort. Veldig mange litt urutinerte hageeiere har en tendens til å kutte bort det avblomstrede bladverket til løk- og knollvekster. Det er omtrent som å kutte en mindre pulsåre hos et menneske. Man vil ikke nødvendigvis dø, men man får en redusert livskvalitet for en periode, og vil slett ikke blomstre så rikt den neste sesongen. Snøklokker liker forøvrig slett ikke å tørke ut i posen i hagesenteret om høsten, og derfor bør man kjøpe disse løkene så snart man får tak i dem, dvs. i begynnelsen av september, og plante dem i jorden umiddelbart, før kakene og kaffen etter besøket på hagesenteret.


søndag 7. februar 2010

En blomst til Emerenze


Og så ville jeg gå etter duften, og klokken var halv fem om morgenen en søndag, og det var juni, og jeg var på vei hjem etter en rangel, og piken jeg hadde håpet å treffe, hadde gått hjem med en annen, og jeg måtte gå inn i denne haven, som lå litt for seg selv, nederst i gaten, for det store murhuset som hadde stått her, var brent ned for mange år siden, og haven var forlatt, og grodde villt uten noe stell, og folk i strøket husket alltid på at to ganger i året var stedet helt blått. Første gang når alle sibirsnøstjernene blomstret, hver eneste kvadratmeter av gressbakkene var dekket av disse blå vårblomstene i begynnelsen av april. Andre gang i juni, når syrinene blomstret, de lyseblå, og de hvite, og de lilla, og de enkle, og de fylte, og det var tusenvis av dem, og beboerne i strøket ville av og til ta med seg noen kvister hjem, kanskje som meg, på vei hjem fra en rangel, og jeg ville finne en vase og sette syrinene der, på bordet mitt, og så ville jeg sovne, til duften av syriner, og kanskje tenke på en annen romanse en annen gang på forsommeren, en gang i juni, med dugg i gresset, og et kyss ute i haven, under syrinene vi hadde gjemt oss under, og piken ville ha vært engstelig for å få jord på den hvite kjolen, men vi kunne ikke gå inn til de andre på festen ennå, i det store hvite huset fra 20-tallet, og jeg ville fortelle om husene i Homansbyen og på Skillebekk, og hun ville ikke vite hvem Johan Borgen var, og hvorfor alle havene i hans historier var fylt av syriner, og jeg ville ikke bry henne mer om det, og ville kysse henne en gang til, under duften av syriner, og vi ville ikke ha gått inn til de andre på festen ennå, for det var så godt å sitte ute i haven og vi kunne se morgenrøden i øst, og så ville hun plutselig få dårlig tid og måtte dra hjem, og jeg ville kysse henne godnatt og hun ville haste hjem i en drosje.

Eller de hvite kniplingsgardinene og de hvite trehusene der de gamle tantene bor, og hvor det dufter lavendel i stuene, og hvor man får servert rød, hjemmelaget ripsbærsaft og vafler, og vi går ut i haven, som vender ut mot sjøen, og vi sitter på stenheller som er lagt i ballastsand og hvite trebenker og syrinene blomstrer så flott i år, og jeg skryter over at de blir vakrere og vakrere for hver år, og vi drikker mer saft og tante selma og tante laurense er begge over 80 år, og mennene er døde for mange år siden, men hver vår blomstrer syrinene i haven, og de spør om jeg skal ha mer saft, og jeg får mer saft, og setter glasset forsiktig tilbake på den håndbroderte duken, og jeg ser på pinseliljene, de som ikke er som pinseliljer man får kjøpt i dag.

De er enkle og fylte og blomstrer ikke før andre uke i juni, og de dufter intenst av pinselilje, på en helt annen måte enn kjøpe-pinseliljer, og passer spesielt godt til syriner, og alt annet som er hvitt, og blått.

Så går jeg hjemover, over heia, og det er grønt over alt, og jeg går forbi den gamle husmannsplassen, hvor løa er falt ned og hvor det ikke er noen som paser på taket på våningshuset, og sperrene er i ferd med å falle ned, og takstenene har begynt å drysse av taket, omtrent som en rose som har blomstret av, og jeg ser på det som engang var haven rundt huset, med stengjerder, og det finnes ingen rosenbusker igjen, og gladiolene som sikkert vokste der, er borte, sammen med pelargoniene, og høstfloksen, og det eneste som står igjen er en lyseblå syrin. Det må være 50 år siden det bodde folk her, og ingen nennsom hånd har beskåret syrintreets grener, og det har vokst seg høyt, og grenene har spredt seg utover, og det er blått i blått over den gamle haven.

de brennede liljene


Den øverste (prøv å trykk på bildet, da blir det større) heter Lilium bulbiferum, og den nederste heter Lilium bulbiferum var. croceum. Bortsett fra farvenyansen, er den store forskjellen at bulbiferum, i likhet med f.eks. tigerliljen, formerer seg med små bulbiller, eller formeringsløk som sitter i hvert bladfeste. Så dersom du har ambisjoner om å dekke en eng med disse liljene, bør du satse på den med bulbene.

I botanisk forstand er dette en europeisk lilje, og den er bl.a. nær venn med Steigen-liljen (L. monadelphum). Den vokser villt i Sør-Tyskalnd og de ulike alpene i strøkene der nede, både med og uten dolomitt. Brannliljen uten bulber har en mer østlig, oprinnelse, mens bulbille-liljen vokser bl.a. i Thuringen. Det finnes også en dvergform, L bulbiferum var. chaixii, som vokser i Dolomittene og en stor en, L bulbiferum var. gigantum, som vokser i fjellene rundt Napoli.

Dette er ikke noen hengehodeliljer eller følsomme og fordringsfulle Orientals. De tåler både tørke og lite næring, bare de får full sol, god drenering og får lov til å stå i fred. De liker ikke omplantning og i motsetning til mange andre liljer, greier de fint å stå på samme plassen i 30 år. Dersom blomstringen avtar, er det fordi du har vært for sparsom med gjødslingen, dvs. kompostert kugjødselkompost. Men det kan hjelpe å plante om i mer frisk og næringsrik jord.

Disse liljene blomstrer tidlig, dvs. fra slutten av juni og i juli, og selv om de ikke dufter slik som gullbånd-lilje-hybridene (Orientalerne- Orientals), har de sin greie og kameratslige sjarm. Det er ikke noe tull med dem, og lilje-virus, som ofte tar knekken på orientalerne, angriper dem ikke. Iallefall ikke slik at man ser skader på plantene. Brannliljene hører de til såkalte bondegårdshagestaudene, dvs. de som spres fra hage til hage, og som tåler en støyt, og som har vært i vanlig omløp i minst 100 år. De fortjener mer oppmerksomhet enn de får, men det gjelder jo mange planter. Både ringblomster, tagetes og blomkarse er jo flotte og fordringsløse sommerblomster, men det får skjelden noe skryt av den grunn. Det skal liksom være roser eller orkidér hvis det skal være noe stas, og det er vel planteelskernes sosiologi som bestemmer dette. Er det fint, er det dyrt og for de få, og da blir plantene lett omtalt i motebladene og de glansede magasiner for livsstilsporno og hvite vegger og minimalisme.

Brannliljer er mer Joker og svenskehandel og det mer jordnære. Slik jeg ser, men jeg tar jo ofte fullstendig feil når det gjelder mennesker. Når det gjelder planter, stiller saken seg selvsagt helt annerledes.

Så den vanlige formaningen. Dette er planter som skal stå i fred på samme plass i mange år, og derfor bør de plantes bak noe, f.eks. noen stauder som har en lengre blomstringstid å by på, f.eks. en staude-geranium eller noe i den stilen.

fredag 5. februar 2010

Til deg du hei


Arne Garborg var ein europear og heimføing. Når han var ute og reiste i Spania, lengta han alltid heim, til bukkeblad og brunt myrgras og lyden av storspoven. Det var det opne og brune og grøne heilandskapet han lengta etter, og den store horisonten og havet og den blå himmelen, med skyer som jagar frå sørvest, medan kulingen snur seg frå søraust til nord.

Og snart kjem regnet, og det piskar ned og då ville sikkert og Arne Garborg ønske seg ned til Paris og caféane der, og då ville han tenkje at bøndene på Jæren og Haugalandet for den del, er altfor opptekne med jorda og grøfting og myr og kalking og han ville sikkert rasa mot dei små tilhøva og kva dette fører med seg. Både når det gjeld dans og danning.

Eg var og vitja grava til Arne Garborg, og bileta er derifrå, med diktarstova og gravsteinen. Utsynet derifrå er vent, og rett mot vest breier Låg-Jæren seg. I dag grøn og med traktoregg overalt. På hans tid meir flekkete av av grønt og brunt. Dei hadde starta med å gjere om myrområda til grasmark, men enno på hans tid gjekk det mest i brunt.

Eg fekk slik ein hug til å nevne dette. Myrane ein lengtar etter. Dei kalkfattige myrane med få vekster, og så dei myrane som ligg på skjelsand. Der veks det mange skjeldsynte blomar. Eit landskap som ein på sin måte kan dyrke som ideal i til dømes japansk eller kinesisk hagekunst. Der kan ein jo gjerne satse alt på litt mose og nokre små forvridde furukroppar. Fordi dei fortel ein historie om landskapet. Akkurat som engelsk hagekunst på 1700-talet var basert på romantiske ideal frå antikken med ruinar og store tre og djupe skogar og ein lord som reid på hesten sin inn i dei mørke skogane, medan han tenkte på eit dikt frå antikken og så sette han
gartnarane sine til å prøve å få hagen hans til å sjå ut som ein vill skog, med ville blomar. Dette som for oss ser ut som ein reaksjon mot dei firkanta og svært så kultiverte renessansehagane. Dei gjekk ut i landskapet.

Slik som me hagefolk og bør gjere av og til i dag. Det er mange naturformer i Norge som kan gje inspirasjon til kva ein skal gjere med sin eigen hage. Det kan vere vakkert med mosebed og der vil ein kunne dyrke alperoser med stort hell. Me har forresten fleire norske, frå fjellet. Det skal eg fortelje om ein annan gong.

Så kan ein fundere om det var japanske hagar ein var inspirert av eller om det var dei norske heiane, med sitt brune gras og moseartar som kan vere minst like skjeldne som kinesisk trepion.


tirsdag 2. februar 2010

Liljer med fregner

Denne planten, eller skal vi si stauden, heter på norsk Inka-lilje og kommer selvsagt fra Peru og Chile og slike steder. På latinsk heter den Alstroemeria aurea (syn. aurantiaca). Denne siste lille kampen mellom de to gulfarver inne i parantesen betyr at syn. er et synonym og at det korteste og det letteste ordet å uttale stort sett alltid vinner.

Denne stauden er ikke noe særlig utbredt i Norge fordi den stort sett bare klarer seg langs kysten fra Vestfold og nordover til Trøndelag. Vi kan vel fort slå fast at dette er en staude som passer best i sone H2. Med god drenering, f.eks. en vokseplass langs den vanligvis godt drenerte husmuren, sammen med stabilt snødekke, utvides dyrkingsområdet vesentlig. I bøkene angis en minimumstemperatur på minus 15 grader om vinteren. Vel så viktig for å få denne stauden etablert er at man planter friske og vokseføre potteplanter i god jord, ca medio mai. Poenget er at dersom man planter ut tidigere, risikerer man at skuddene får frostskader og en sen høstplantning, som jo ofte passer mange stauder godt, fungerer heller ikke for de skjøre, hvite rizomene som de underjordiske delene av inkaliljen består av. For å gjøre saken enda verre, er planter i potte i god vekst i mai stort sett umulig å oppdrive. Vanligvis kan man kjøpe noen inntørkede rester av røttene i plastpakker i hagesentra om våren. For å ha håp om at man skal få inkalilje i hagen, må mna kjøpe inn disse pakkene så fort som mulig om våren, dvs. når de kommer i butikken, og så drive dem frem i potter, gjerne i vinduskarmen mot sør i en av stuene som på denne tiden av året forhåpentligvis fungerer mest som en utvidelse av drivhuset du kanskje ikke har.

Inkaliljen misliker sterkt at man forstyrrer voksestedet og må derfor plantes på et sted, i full sol og med perfekt drenering, hvor man kan leve med at inkaliljen regjerer noen tår. Den brer seg langsomt utover og trenger masse næring. Skuddene kommer nokså tidlig om våren, og siden slike litt puslete vekster alltid skal få lov til å beholde årets skudd og stengler over vinteren, skal disse fjernes nennsomt og ettertenksomt i mars, med forsiktighet, for årets skudd er like under jordoverflaten og dukker opp i april, litt skjødesløst når man tenker på vårfrosten. Men de fleste planter tåler litt frost sålenge temperaturen er lav og ikke drivende, slik at man får en viss herding

Inkaliljen får i mange farver, dvs. de såkalte Ligtu-hybridene opptrer i nyanser av rosa og hvitt og rødt og gult, men det er lite system på merkingen i pakkene. Man får ta det man får. De siste årene har hagesentra begynt å importere blomstrende planter i større potter, som selger i juni. Jeg har prøvd å få slike til å overvintre, men har ikke lykkes. Regner med at disse plantene har vært drevet frem for hardt og med for stor tilførsel av uorganisk gjødsel. Men det er jo lov å prøve.

Høyden på plantene er rund en meter, og det kan lønne seg å tvinne noen tråder inn i buskaset, slik at plantene ikke legger seg ned dersom det kommer mye regnvær i juni og juli. Etterpå er det jo ikke så nøye. Med friske frø er formeringen lett, dvs. man sår frø ute i potter og lar dem stå over vinteren for å få kuldebehandling. Frø som er innkjøpt om vinteren kan gjerne vente med å spire i åresvis.