Liljer med fregner

Denne planten, eller skal vi si stauden, heter på norsk Inka-lilje og kommer selvsagt fra Peru og Chile og slike steder. På latinsk heter den Alstroemeria aurea (syn. aurantiaca). Denne siste lille kampen mellom de to gulfarver inne i parantesen betyr at syn. er et synonym og at det korteste og det letteste ordet å uttale stort sett alltid vinner.

Denne stauden er ikke noe særlig utbredt i Norge fordi den stort sett bare klarer seg langs kysten fra Vestfold og nordover til Trøndelag. Vi kan vel fort slå fast at dette er en staude som passer best i sone H2. Med god drenering, f.eks. en vokseplass langs den vanligvis godt drenerte husmuren, sammen med stabilt snødekke, utvides dyrkingsområdet vesentlig. I bøkene angis en minimumstemperatur på minus 15 grader om vinteren. Vel så viktig for å få denne stauden etablert er at man planter friske og vokseføre potteplanter i god jord, ca medio mai. Poenget er at dersom man planter ut tidigere, risikerer man at skuddene får frostskader og en sen høstplantning, som jo ofte passer mange stauder godt, fungerer heller ikke for de skjøre, hvite rizomene som de underjordiske delene av inkaliljen består av. For å gjøre saken enda verre, er planter i potte i god vekst i mai stort sett umulig å oppdrive. Vanligvis kan man kjøpe noen inntørkede rester av røttene i plastpakker i hagesentra om våren. For å ha håp om at man skal få inkalilje i hagen, må mna kjøpe inn disse pakkene så fort som mulig om våren, dvs. når de kommer i butikken, og så drive dem frem i potter, gjerne i vinduskarmen mot sør i en av stuene som på denne tiden av året forhåpentligvis fungerer mest som en utvidelse av drivhuset du kanskje ikke har.

Inkaliljen misliker sterkt at man forstyrrer voksestedet og må derfor plantes på et sted, i full sol og med perfekt drenering, hvor man kan leve med at inkaliljen regjerer noen tår. Den brer seg langsomt utover og trenger masse næring. Skuddene kommer nokså tidlig om våren, og siden slike litt puslete vekster alltid skal få lov til å beholde årets skudd og stengler over vinteren, skal disse fjernes nennsomt og ettertenksomt i mars, med forsiktighet, for årets skudd er like under jordoverflaten og dukker opp i april, litt skjødesløst når man tenker på vårfrosten. Men de fleste planter tåler litt frost sålenge temperaturen er lav og ikke drivende, slik at man får en viss herding

Inkaliljen får i mange farver, dvs. de såkalte Ligtu-hybridene opptrer i nyanser av rosa og hvitt og rødt og gult, men det er lite system på merkingen i pakkene. Man får ta det man får. De siste årene har hagesentra begynt å importere blomstrende planter i større potter, som selger i juni. Jeg har prøvd å få slike til å overvintre, men har ikke lykkes. Regner med at disse plantene har vært drevet frem for hardt og med for stor tilførsel av uorganisk gjødsel. Men det er jo lov å prøve.

Høyden på plantene er rund en meter, og det kan lønne seg å tvinne noen tråder inn i buskaset, slik at plantene ikke legger seg ned dersom det kommer mye regnvær i juni og juli. Etterpå er det jo ikke så nøye. Med friske frø er formeringen lett, dvs. man sår frø ute i potter og lar dem stå over vinteren for å få kuldebehandling. Frø som er innkjøpt om vinteren kan gjerne vente med å spire i åresvis.