Vårvortemelk

Denne stauden er akkurat det du trenger i staudebedet du har anlagt på hytta. Den trenger aldri noe stell eller oppbinding eller gjødsling, den er fra naturens side tilpasset tørke, og den blomstrer akkurat når du begynner å besøke hytta en gang i mai, når epletrærne blomstrer og pinseliljene sender ut sin intense duft mellom dynene du må lufte etter en lang og innestengt vinter og da er det godt å ha noe gult å hvile øynene mot, for dette er en humørfylt staude som bare vil få stå i fred, uten omplanting eller graving rundt røttene, og så kvitterer den med en langvaring blomstring. Som varer fra pinsen til langt utpå høysommeren, men da er blomstene, som ikke er blomster, men blader som er gulfarget, gått tilbake til grønne nyanser.Om høsten, dersom det ikke er altfor fuktig på vokseplassen, får denne stauden intense røde høstfarver, og da er det vel ikke så vanskelig å innse at dette er den øst-europeiske slektningen til vår alles kjære, eller ukjære, julestjerne, som vi ikke får anledning til å glemme synet av ved juletider, enten vi liker den eller ikke.

Når jeg først har forflyttet meg mentalt til hytta, er det verdt å nevne at hyttestauder er litt annerledes enn andre. På hyttetomten er det gjerne ikke noe særlig vann, og skal det være i beste norske tradisjon, er jorden skrinn og tynn, og bergnabbene stikker opp både her og der, avbrutt av klipper og svaberg og skrikende barn og griller og terrasser i impregnert furu. Slik er hytta, et tempel for det magre i vårt sinn, det norskeste vi vet, hvor vi sitter foran parafinlampene og hører på en gammel Kurer-radio over mellombølgen, for vi må vite om det blir regn i morgen, eller sol, og i et slikt liv skal alle stauder passe seg selv. Hyttestauder skal graves ned på sørsiden av utedassen eller på vestsiden av terrassen og siden skal man aldri tenke mer på dem. De skal bare blomstre fra mai til semptember, og de skal tåle både forsommertørken og en skvett med tennvæske. I en slik sammenheng gjør vårvortemelk det bra, denne stauden, som blir opptil en halv meter høy i god jord, elsker å ha det på denne måte, og må vel sies å være en av de mest typiske hyttestauder, forøvrig i godt selvskap med kubjelle og diverse staude-geraniumer, og krypfredløs og annen fredløs, og et plommetre av Victoria-varianten. Der jeg kommer fra, har vi ville plommer, noen små og gule, de kalles på folkemunne for Ombo-plommer, siden det vokser mest av dem på denne øyen, og dette er selvsagt også et tre som passer godt på en hytte. Eller hytta, i bestemt form, entall, slik det sømmer seg for en nordmann som går på tur og plukker blåbær og tyttebær.

I Norge har vi en flott, opptil halvannen meter høy sommerblomstrende vortemelk som heter strandvortemelk. Det er den høye og kjekke slektningen til vårvortemelken. Denne norske arten vokser gjerne i våte områder, både ved sjøen og i innlandet, men den har en typisk forskjærlighet for kysten, og gjerne brakkvann. I likhet med alle slekningene, er disse artene lett giftige i den forstand at den hvite og melkeaktige plantesaften kan irritere huden og forsåvidt også føre til såkalt fotokjemisk allergi, dvs. sår i huden som oppstår når plantesaften får virke sammen med sollyset. Dette er noe den har felles med den berømte Tromsø-palmen, eller Kjempebjørnekjeks, som denne arten fra Kaukasus-fjellene også blir kalt.

Vårvortemelk foretrekker god drenering og gjerne en lett kalkholdig jord. Det er forholdsvis enkelt å formere planten ved å ta noen skudd og sette dem rett ned i jorden. Dette gjør man om våren. I likhet med mange andre stauder, skal man ikke fjerne skuddene og bladverket før i mars-april året etter.