Skaugumene

En gråkald dag i februar er perfekt til å gjøre det man bør gjøre på en slik dag. Og det er å gå ned i den frostfrie kjelleren, som skal holde 5 grader pluss på denne tiden av året (litt lite for rødvinen og portvinen, men det viktigste for lagring av vin er faktisk jevne temperaturforhold ).

Og der ligger de! I rekke og rad, i sine potter, som en hastig høstkveld, sekundet før nattefrosten kom, ble båret inn, slik at knollene til alle begoniane man opp gjennom årene har samlet opp, ikke skulle fryse. Så kan man legge seg på kne foran en butelje med begonia og ta en og en av dem ømt og varsomt løs fra den tørre jorden, og børste av løs jord, og noen røtter, og se etter de små skuddene på oversiden, de dukker opp på denne tiden, som et lite tegn på at de ber om å bli satt i jorden igjen, slik at de kan tjene oss havefolk, i lett skygge, der det ellers kan være vanskelig å få så mye annet til å blomstre rikt og overdådig, og mer og mer intenst, etter hvert som døgnet går mot 12 timer mørke, slik disse tropiske plantene er vant til å ha det, fra tidenes morgen, hvor nå den er, et sted i tropene.
Plutselig, omtrent som når en kvist knekker av for mye sne, husker jeg ikke om Begonia-slekten kommer fra tropisk Afrika, eller Sør-Amerika, men jeg satser på Afrika, og det var da derfra man begynte å importere og krysse frem knoll-begoniaer for iallefall 150 år siden. Slekten har også mange arter som ikke har knoller, f.eks. Begonia rex, på norsk jernkorsbegonia. Ikke for å skryte, men den egentlige grunnen til at jeg ikke klarer å sjekke botanikken nå, er at mitt bibliotek er murt inne med bøker og møbler fra en av stuene, der jeg nå skrider til verket og har avdekket gulv, og er i full gang med å legge eikeplank i fallende lengder fra 50 cm til 400 cm. Fint skal det være og holde i mange hundre år, og jeg gjør arbeidet selv, for å nyte det som er selvgjort i passende porsjoner senere, når alvorets tid kommer, med boning og oljing av den amerikanske hviteiken.

Tilbake til en verden av Begonia, så fortsetter jeg med å ta opp alle knollene, og jeg samler dem nennsomt sammen i renset tilstand, og bærer de på engelvinger opp til en rom i huset som holder 22 - 24 grader, og som er fuktig og lyst. Av andre kalt badet. Der planter jeg knollene, en etter en, i små potter, de trenger ikke være så store, for nå skal knollene rote seg, og skyte, slik at når tidens fylde er kommet, kan jeg bære dem ut i drivhuset, som nå, vi er i begynnelsen av april, holder en fin temperatur på 20 grader. Så skal de plantes ut i bøtter og spann og buteljer og blandingskar for sement i slutten av mai, når sommervarmen har kommet til Vika eller til Vestlandet, i en tid der gjøken galer og epleblomstene drysser sitt hvite flor på alle som sovner under et epletre, med en flaske god riesling under vesten, som på denne tiden av året godt kan være av lin, siden sommeren er i sitt komme, som vi sier i riksmålkretser, der vi sitter og venter på anledninger til å bruke skjeldent brukte språkformer.

Skaugum. Kronprinser. En dansk gartner som via sine kongelige havebetjentskaper har fått tusket til seg en spesiell god art av Begonia, som sikkert først kom til det engelske hoffet, før ferden gikk videre til det danske hoffet. Han planter den, forsiktig, men bestemt, slik en kongelig dansk gartner på Skaugum, i Asker, må gjøre. Vi kan godt se han for oss, der han nipper til sin bayer, men han eftertenksomt lar sin snadde slukne ut. Tankene hans vandrer ut i den store Begonia-slekten, og han lurer sikkert på, om denne spesielle knollen noengang vil bli kjent.

For det er den. Den er blitt spredt til haver i det ganske land, dvs. ganske betyr vel her i by og bygd, via nettverk. Skaugum-begonia-knollen, som er flat og rundt, er lett å dele opp i flere eksemplarer hver vår, bare man husker på at hver bit skal ha minst ett, og gjerne to skudd. Grunnen til at Skaugumene, som de blir kalt, er så utbredte, er ikke minst at sorten er hardfør og lett å dyrke, og at den har en vitalitet i seg som sikkert skyldes dens manglende intrikate hybridisering. Sorten står de botaniske arter nær, og holder derfor på sin form, i motsetning til mange hybrider, som under litt dårlige vekstforhold har en tendens til å gå fra fylt til enkel blomst, samt at fargene graviterer mot gult og rødt. Ellers får man begoniasorter i alle mulige farver, bortsett fra blått. Det finnes høye sorter, hengende sorter, enkle sorter, fylte sorter, og mangefarvede sorter. Det viktigste når det gjelder stellet er at plantene får halvskygge eller kvartskygge, og at det alltid er tilstrekkelig med vann og næring. Som vanlig vil jeg anbefale organisk gjødsel, men akkurat for Begonia er det faktisk helt greit med kunstgjødsel også. Jeg er i godt lune i dag, og ikke så streng som vanlig. Det var sikkert tanken på alle eikeplankene som jeg skal legge til gulv som gjorde meg oppildet, akkurat som man blir oppildet av Begonia, for det er noe enkelt og upretensiøst med planter som har sterke farver i hvitt, oransje, gul og rødt og alle nyansene i mellom. Man blir i godt humør av å se på sterke farver, og så kan man heller gå til poesiens blå blomst når en sen og overraskende vårfrost har skamfert de nyutplantede begonier.