En blomst til Emerenze

Og så ville jeg gå etter duften, og klokken var halv fem om morgenen en søndag, og det var juni, og jeg var på vei hjem etter en rangel, og piken jeg hadde håpet å treffe, hadde gått hjem med en annen, og jeg måtte gå inn i denne haven, som lå litt for seg selv, nederst i gaten, for det store murhuset som hadde stått her, var brent ned for mange år siden, og haven var forlatt, og grodde villt uten noe stell, og folk i strøket husket alltid på at to ganger i året var stedet helt blått. Første gang når alle sibirsnøstjernene blomstret, hver eneste kvadratmeter av gressbakkene var dekket av disse blå vårblomstene i begynnelsen av april. Andre gang i juni, når syrinene blomstret, de lyseblå, og de hvite, og de lilla, og de enkle, og de fylte, og det var tusenvis av dem, og beboerne i strøket ville av og til ta med seg noen kvister hjem, kanskje som meg, på vei hjem fra en rangel, og jeg ville finne en vase og sette syrinene der, på bordet mitt, og så ville jeg sovne, til duften av syriner, og kanskje tenke på en annen romanse en annen gang på forsommeren, en gang i juni, med dugg i gresset, og et kyss ute i haven, under syrinene vi hadde gjemt oss under, og piken ville ha vært engstelig for å få jord på den hvite kjolen, men vi kunne ikke gå inn til de andre på festen ennå, i det store hvite huset fra 20-tallet, og jeg ville fortelle om husene i Homansbyen og på Skillebekk, og hun ville ikke vite hvem Johan Borgen var, og hvorfor alle havene i hans historier var fylt av syriner, og jeg ville ikke bry henne mer om det, og ville kysse henne en gang til, under duften av syriner, og vi ville ikke ha gått inn til de andre på festen ennå, for det var så godt å sitte ute i haven og vi kunne se morgenrøden i øst, og så ville hun plutselig få dårlig tid og måtte dra hjem, og jeg ville kysse henne godnatt og hun ville haste hjem i en drosje.

Eller de hvite kniplingsgardinene og de hvite trehusene der de gamle tantene bor, og hvor det dufter lavendel i stuene, og hvor man får servert rød, hjemmelaget ripsbærsaft og vafler, og vi går ut i haven, som vender ut mot sjøen, og vi sitter på stenheller som er lagt i ballastsand og hvite trebenker og syrinene blomstrer så flott i år, og jeg skryter over at de blir vakrere og vakrere for hver år, og vi drikker mer saft og tante selma og tante laurense er begge over 80 år, og mennene er døde for mange år siden, men hver vår blomstrer syrinene i haven, og de spør om jeg skal ha mer saft, og jeg får mer saft, og setter glasset forsiktig tilbake på den håndbroderte duken, og jeg ser på pinseliljene, de som ikke er som pinseliljer man får kjøpt i dag.

De er enkle og fylte og blomstrer ikke før andre uke i juni, og de dufter intenst av pinselilje, på en helt annen måte enn kjøpe-pinseliljer, og passer spesielt godt til syriner, og alt annet som er hvitt, og blått.

Så går jeg hjemover, over heia, og det er grønt over alt, og jeg går forbi den gamle husmannsplassen, hvor løa er falt ned og hvor det ikke er noen som paser på taket på våningshuset, og sperrene er i ferd med å falle ned, og takstenene har begynt å drysse av taket, omtrent som en rose som har blomstret av, og jeg ser på det som engang var haven rundt huset, med stengjerder, og det finnes ingen rosenbusker igjen, og gladiolene som sikkert vokste der, er borte, sammen med pelargoniene, og høstfloksen, og det eneste som står igjen er en lyseblå syrin. Det må være 50 år siden det bodde folk her, og ingen nennsom hånd har beskåret syrintreets grener, og det har vokst seg høyt, og grenene har spredt seg utover, og det er blått i blått over den gamle haven.