snøklokkene

De første ukene i februar begynner gråspurven å synge intenst, særlig om morgenen, og da vet jeg at våren er kommet. Det kan riktignok ligge snø på bakken, og i skrivende stund er det sikkert ti kuldegrader, men like under bakken ligger snøklokkene klare, og de vil ikke trenge mer enn en uke med plussgrader før de karrer seg over bakken og står i full blomst. På Vestlandet, hjemme, der havørnene seiler over fjellene på denne tiden av året, speidende etter åtsel av rådyrkalver som ikke har klart vinteren, kan mine enger stå hvite på denne tiden av året, dersom det har vært en mild og atlantisk vind fra sørvest på ferde, og jeg liker å gå turer på denne tiden av året. Det dufter strå og kvist som er i ferd med å gå over til jord, og siden det ikke er så mye annet som dufter, kan man kjenne den forsiktige smaken av mose og tang i luften, og det vil være et drag av søt honning til stede i vinden, dersom den er svak, og den vil komme fra et sted jeg ikke vet, men et sted hvor de første Crocus crysanthus blomstrer, og særlig de gule dufter av vår, og jeg vil ikke bry meg om å finne stedet, for det kan være inne i hodet mitt, og først springe ut om to uker, men jeg kan se på snøklokkene, som sprer seg fritt på disse bakkene, vendt mot havet, og mot vest og sør, og jeg kan gå her i timesvis og trekke inn våren, og legge meg ned på knærne og studere snøklokkene, og deres elegante fremtoning, hengende, og godt beskyttet mot regndråper, siden de har skjønt at det sterkeste strået i verden er det som gir etter for regnets og vindens krefter

Snøklokker, dvs. ca 18 arter, vokser i hovedsak vilt i Sør-Europa, og Lille-Asia. I Norge får vi ikke tak i annet enn den vanlige Galanthus nivalis, og av og til den fylte varianten. I England har utvalgte deler av haveentusiastene blitt angrepet av snøklokkesyken og har dannet egne samfunn og dyrker flere hundre varianter. Noen er litt mer hengende enn andre og noen har en gul flekk i stedet for den grønne, og noen er mye større enn den vanlige arten. Hadde det vært mulig, skulle jeg ha stilt meg selv og mitt legeme til disposisjon for denne kulten, for også jeg kunne ha levd godt med å dyrke la oss si 324 ulike typer snøklokker. jeg ville ha båret dem på gullstol tidlig om høsten, i august, til deres rette voksested, som ville ha vært en åpen skog, med litt hassel, og kusom, og en fet, men porøs løvblandet jord. Der ville jeg ha plantet dem i hopetall, og satset på at en del av dem ville spre seg langsomt. Ut fra det jeg hører fra maur-fronten, sprer snøklokkene seg nordover Europa med skogsmaur ca 10 meter pr. år. De vokser i Tyskland og vil om ikke så lenge også være viltvoksende i Danmark.

Som man kan forstå, vil ikke snøklokker sette pris på at haveentusiasten duster ut maurkverk. Duste ut maurkverk er jo ikke helt patent norsk, men siden den har en konsistens som melis, og lar seg bevege av vind og vær, synes jeg det er et treffende verb, spesielt siden folk som bruker slik gift, må anses som duster.

Galanthus er et ord som er sammensatt av det greske ordet for melk, nemlig gala, og anthos, som betyr blomst. (Sikkert gammelgresk). Da får vi ordet melkehvit blomst, og det stemmer jo bra. Den vanlige snøklokken heter Galanthus nivalis og det betyr selvsagt vår. Vårens melkehvite blomst.

Så er det på tide å gjenta igjen at bladverket skal få lov til å gulne inn og ned uten at man kutter det bort. Veldig mange litt urutinerte hageeiere har en tendens til å kutte bort det avblomstrede bladverket til løk- og knollvekster. Det er omtrent som å kutte en mindre pulsåre hos et menneske. Man vil ikke nødvendigvis dø, men man får en redusert livskvalitet for en periode, og vil slett ikke blomstre så rikt den neste sesongen. Snøklokker liker forøvrig slett ikke å tørke ut i posen i hagesenteret om høsten, og derfor bør man kjøpe disse løkene så snart man får tak i dem, dvs. i begynnelsen av september, og plante dem i jorden umiddelbart, før kakene og kaffen etter besøket på hagesenteret.