En søt hakelilje

Det var i september og en gang jeg hadde vært på ferie i Spania en ukes tid, med tapas og Arbarinjo-vin fra Galicia og hyggelige spaserturer langs Ramblaen i Barcelona, og sliten og trett i bena kom vi hjem til byen, den lille byen jeg bor i, når jeg ikke bor på landet, på Vestlandet, og så gikk jeg ut i drivhuset for å sjekke at alt var i orden der, for det skulle det være, for jeg dyrker mine vekster i store potter som tåler en uke uten vanning, og jeg ble var en intens parafymert duft, søtlig, og sterk, og den lignet litt på duften av gullbåndlilje, men den var litt annerledes, og jeg tenkte at det var min prydingefærplante som sto i blomst, den dufter også intenst, men mer av moden ananas, og det var i skumringen, slik skumringen kan være i september, med blomster overalt, både i drivhuset, og ute, der det sto store skoger av to meter høye klaseormedruer i blomst, også med sin svært så berusende duft av noe tropisk, og så så jeg hva som hadde skjedd, det var min hakelilje-hybrid som endelig, etter fire år i potten, en stor potte på minst 30 liter, hadde bestemt seg for å blomstre.

Den hadde i løpet av den uken jeg var bortreist, fått en blomsterstand som var rundt 80 cm høy, og minst 30 cm bred, og hver blomst var vel 15 cm i bredde, og jeg kunne telle minst 25 knopper, og det var første gangen jeg så denne tropiske løkplanten, og det var verdt det hele. Gjødslingen og vanningen og bæringen av en stor og tung og bare grønn plante som ikke var noe særlig å se på. Vanskelig var den også å få tak i, for selv om Crinium x powelli, vanlig hakelilje, er i salg av og til, var dette en litt mer ekslusiv krysning mellom en eller annen art av crinium og amaryllis belladonna, som også kommer fra Sør-Afrika og faktisk fra det berømte Fundbosch-området der, et av de stedene i verden med lengst økologisk kontinuitet, vi snakker fort om iallefall 150 millioner år. Fra dette området stammer mange løkplanter vi i dag dyrker i den vestlige verden, uten å ane noe om hva slags økologisk skatt som ligger der i området, begravd i sanden på disse nokså tørre steppene, med litt vinterregn eller sommerregn, alt eftersom.

Mitt eksemplar er forsåvidt en av klassikerne når det gjelder disse lett lunefulle vekster i den forstand at når man først har sett dem engang, vil man alltid få lyst til å dyrke dem. Det er ingen vei tilbake, og det er det forøvrig aldri når det gjelder eksotiske vekster. Er man først berørt, vil kjærligheten til eksotiske vekster aldri forsvinne, for som noen vil si, den er ren, og var den første, og man er aldri blitt sviktet.

Klassikerne når det gjelder hakeliljer er den vanlige crinium x powelli og nerine bowden. Disse kan man få kjøpt nokså lett, og begge arter klarer seg under gode forhold utendørs på vestlandet, særlig førstnevnte. Hos meg har den stått og kost seg i minst 8 år, men den har ennå ikke blomstret, noe jeg vil tilskrive for lite sol. Generelt er det varme som skal til for disse vekstene, og derfor kan man likegodt satse på å dyrke dem i drivhus. Jeg har også en hybrid mellom nerine og amaryllis, og den blomstrer også av og til, men den er litt mindre å stole på en den avbildede, og omtalte hakelilje-hybrid, som jeg selvsagt vil anbefale til alle som har et litt avklart forhold til tropiske, og halvtropiske løkvekster. Dyrkingen av denne planten er nokså grei. Full sol, masse varme, store potter, mye organisk gjødsel, tas inn frostfritt i november, når man f.eks. rydder drivhuset for planter, og så inn i en frostfri kjeller, gjerne mørk, så får den tørke ned, og den ser temmelig pjuskete ut når den tas ut i drivhuset i april engang. Da settes den i en stor bøtte med vann, for å bløtes opp, slik at den tørre jorden kan absorbere vann. Med bøtte mener jeg i denne sammenheng en stor sort murerbøtte av plast på f.eks. 100 liter. De er greie å ha for å vanne potteplanter som har blitt tørre.

Når jeg tenker meg om, kjøpte jeg mitt eksemplar hos zimtrade, som nå har skiftet navn, men du finner dem på nettet, avd. for div. bomsterløk.

Dersom man virkelig skal nyte disse artene, bør man nok ta seg en tur til Richmond-stoppen og Kew Gardens, noen mil sør for London. Der har de alle disse ulike artene, og der kan man søke inspirasjon og vederkvegelse i ens egen søken etter løkvekster som ingen andre forstår, og som man selv bare kan drømme om.