Hvit bekkeblomst

Caltha palustris alba heter denne lille kjekkasen, for bildet er tatt i slutten av mars i 2009 i hagen min på Vestlandet. Det er ikke sikkert at dette er den hvite varianten av vanlig gul bekkeblomst, som vokser vilt langs bekker og vassdrag i store deler av Norge. Jeg har dyrket denne planten i over 20 år, og den har hatt en årviss og tidlig blomstring hele tiden, i motsetning til vanlig bekkeblomst, som spiller opp til kalvedans senere, i slutten av mai. Det er noe som tyder på at den avbildede er en annen art, muligens amerikansk. Det finnes mange arter av bekkeblomst, og hovedforskjellene er stort sett nyanser mellom gult og hvitt og blomstringstidspunktet. Det forekommer meg at jeg har kjøpt denne stauden i et velrennomert dansk staudegartneri, uten at jeg husker hvor, men jeg kan gå generelt grunnlag si hvordan, for dersom jeg kommer til et skikkelig staudegartneri med flotte planter og mange skjeldne arter og varianter, blir jeg nokså vill og må se gjennom hele utvalget, og jeg kommer alltid ut med mange flere enn jeg har ferdig plass til eller har bruk for! De siste tre ordene er jo nokså spesielle i staudesammenheng, for man kan vel klare seg uten stauder, akkurat som man kan klare seg uten bil eller TV. Men jeg klarer meg iallefall ikke uten stauder.

Bekkeblomst skal stå fuktig og liker godt gjødsel, og den bør være plassert slik at den kan komme til sin rett når den blomstrer. Senere kan den godt gjemmes bak noen litt mer høyreiste stauder som vokser opp og dekker den til, for etter blomstringen er det ikke så mye stas med bladverket. Bekkeblomst liker seg best i full sol, men det viktigste er at det er god tilgang til fuktighet på vokseplassen.

Formeringen av denne planten er lett ved å dele planten like etter blomstirng, men den er også lett å formere ved å så ferske frø på et fuktig sted når frøene er modne og lette på tråden, dvs. at de er lette å plukke løs fra frøfestet.

Såvidt jeg husker er denne planten giftig, ettersom sauene i mitt hjemlige pastorale landskap ikke spiser på den der de går og beiter fra påske og utover, på de vestlandske strandenger med kusom og ville påskeliljer og tusenfryd i millionvis, mens de venter på å fare til heis, dvs. at de skal opp på fjellet, der de kan beite på fjellfokk og fjelltimian og andre grønne urter over skoggrensen, mellom Songa og Litlos, rundt 8 mils gange fra Haukeliseter, hvor berggrunnen består av fyllitt og derfor gir et grønt og grøderikt landskap, alt voktet av fjelltoppen Hårteigen, som ligger litt nord for dette området, på en høyslette på 1100 meters høyde, også kalt Hardangervidda.

Generelt er det aldri en god ide å gnaske på hverken hagestauder eller ville vekster. Minst halvparten av det vi vil treffe på, er litt giftige, og noen få er særdeles giftige. Selsnepe, som vokser på myrer i Gudbrandsdalen, særlig i distriktet rundt Sel, er vissnok kilden til giften skarntyde, som er den giften Sokrates måtte drikke, etter at han hadde ledet ungdommen i villfarelse, slik at de tenkte selv.