Norges beste havebok

Når jeg ser over mine bokhyller, ligger antallet havebøker på rundt 200, mesteparten på engelsk og tysk, men også en del på norsk. I det store og hele er norske havebøker dårlige, fordi de enten er dårlige og oversettelser og bearbeidelser av engelske, eller fordi de ganske enkelt er skrevet av personer som gjerne er kjente, men som ikke har førstehånds kjennskap til fagfeltet. Dette er vel ikke noe spesielt for havelitteratur, fenomenet finnes innenfor de fleste fagfelt og har med dagens mediebilde blitt enda mer satt på spissen.
Det er da med stor glede jeg av hele mitt hjerte kan utrope norges beste havebok. Det er derfor jeg har supplert denne bloggen med tre rosebuketter i dag.

Mitt eksemplar av boken er innbundet i kartong, men med skinn i ryggen. Jeg tar den frem så ofte at jeg ikke vet når jeg leser i den, for når jeg ser i den, begynner jeg å tenke og drømme om stauder og staudebed og stauder jeg har hatt og stauder jeg skal plante og stauder jeg aldri fikk tak i, og derfor taler denne teksten så sterkt til meg, og derfor kan den leses om og om igjen og derfor er det en fantastisk bra bok.

Den er utgitt av J. W. Cappelens forlag i 1953 og heter "Havens vakreste blomster" og har underteksten "100 stauder i farger". Den er skrevet av Tor Nitzelius og Ruth Rösiö Conradi og hver eneste tekstlinje oser av levd staudeliv. Det er ingen tvil om at forfatterne personlig har dyrket alle disse staudene, og mange flere. Nitzelius er fagmannen fra Göteborg Botaniska Trädgård og Conradi er den som har oversatt, satt til så mye mer, og bearbeidet denne boken for norske forhold.

Dette en en bok som, bortsett fra at man idag kan få tak i mange flere sorter, forteller det man trenger å vite om å dyrke stauder, f.eks. når man har fått tak i en have og setter i gang. Denne boken må man lete etter i antikvariater, men i dag er det vel enklest å søke etter et brukt eksemplar over nettet.

Siden en av forfatterne har tilknytning til den botanisek haven i Gøteborg, vil jeg ile til og anbefale alle et besøk i denne haven. Mai er en veldig bra tid, for utvalget av rhododendron og magnolia her er veldig bra, og absolutt det beste i hele norden. Klimaet i Gøteborg ligner litt på kystklimaet i Sør-Norge, og så har man i tillegg et fantastisk lokalklima i denne botaniske haven. Da tenker jeg selvsagt på Himalaya-dalen, som ligger opplendt til, slik at ikke hverken høstfrosten, vinterfrosten, eller vårfrosten kommer til. Samtidig ligger denne dalen godt beskyttet mot de fremherskende vinder fra sør og vest, og dette er vel et stykke natur alle haveentusiaster vil sikle etter. Derfor trives vekster her som ellers i samme hardførhetssone må dyrkes under glass. Gøteborg ligger ikke mer enn tre timer unna Oslo med tog eller bil og på hjemturen kan man jo stikke innom en planteskole og smugle med seg hjem noen magnoliabusker som man knapt får tak i her på berget. I nærheten av Strømstad finnes det en planteskole som har spesialisert seg på Magnolia, men akkurat nå står det helt stille for meg hva den heter. Google vet svaret.

Tilbake til boken. Hva er det med denne som tiltaler meg så mye? Jeg vil sammenligne denne boken med alle bøkene til Graham Thoma, som jo ubestridt er den ledende haveskribent i England (var, han er såvidt jeg husker død for noen få år siden). Slike bøker er en fryd å lese, fordi hver eneste linje oser av fagkunnskap. Og siden jeg også vet mye om havekunsten, blir jeg lett og avslappet når jeg leser noe som er preget av kunnskap og visdom og formidlingsglede, men som også har innslag av sterke sympatier eller antipatier. Når jeg leser slike bøker, kan jeg høre at det blir avfyrt kjemiske coctails oppe i hjernen, og det dukker opp bilder av disse vekstene, og hva slags planer jeg måtte ha for noen staudebed, og teksten blir mer interaktiv enn en hvilken som helst multimedial nettbasert tjeneste. Det er fint og avslappende å lese en tekst som er skrevet av folk som har peiling. Det var det jeg skulle ha sagt.

Boken er preget av importrestriksjoner, og drømmer om fri import av planter, og et staudesortiment som i dag selvsagt er utdatert når det gjelder popularitet. Mens havedyrkere før, dvs. på 30- og 40-tallet syntes det var strålende med tre ukers blomstring, og så resten av tiden med bare grønt bladverk i stauderabatten, skal jo folk i dag har blomstring hele sesongen. Det er jo et spørsmål om smak og behag, og evnen til å kunne vente på noe godt og vakkert. Hvis mine gullbåndliljer hadde startet å blomstre i mai og fortsatt til ut i oktober, ville det ikke vært så stas som de tre stilkene med 7- 8 blomster jeg klarer å få til i september engang.

Så er en del stauder omtalt som i dag har gått ut av den alminnelige handelen. Fjellfokk og Brennende Kjærlighet er vel ikke akkurat det mest hotte på dagens topp 10-staude-barometer, men jeg synes det er morsomt å lese om slike forgangne skjønnheter som jeg selvsagt også vil dyrke, eller dyrker. Det er ingen stauder jeg ikke vil kjennes ved.

Nå må jeg kaste meg over TV-en og se på kvinnenes 30 km langrenn.