de brennede liljene

Den øverste (prøv å trykk på bildet, da blir det større) heter Lilium bulbiferum, og den nederste heter Lilium bulbiferum var. croceum. Bortsett fra farvenyansen, er den store forskjellen at bulbiferum, i likhet med f.eks. tigerliljen, formerer seg med små bulbiller, eller formeringsløk som sitter i hvert bladfeste. Så dersom du har ambisjoner om å dekke en eng med disse liljene, bør du satse på den med bulbene.

I botanisk forstand er dette en europeisk lilje, og den er bl.a. nær venn med Steigen-liljen (L. monadelphum). Den vokser villt i Sør-Tyskalnd og de ulike alpene i strøkene der nede, både med og uten dolomitt. Brannliljen uten bulber har en mer østlig, oprinnelse, mens bulbille-liljen vokser bl.a. i Thuringen. Det finnes også en dvergform, L bulbiferum var. chaixii, som vokser i Dolomittene og en stor en, L bulbiferum var. gigantum, som vokser i fjellene rundt Napoli.

Dette er ikke noen hengehodeliljer eller følsomme og fordringsfulle Orientals. De tåler både tørke og lite næring, bare de får full sol, god drenering og får lov til å stå i fred. De liker ikke omplantning og i motsetning til mange andre liljer, greier de fint å stå på samme plassen i 30 år. Dersom blomstringen avtar, er det fordi du har vært for sparsom med gjødslingen, dvs. kompostert kugjødselkompost. Men det kan hjelpe å plante om i mer frisk og næringsrik jord.

Disse liljene blomstrer tidlig, dvs. fra slutten av juni og i juli, og selv om de ikke dufter slik som gullbånd-lilje-hybridene (Orientalerne- Orientals), har de sin greie og kameratslige sjarm. Det er ikke noe tull med dem, og lilje-virus, som ofte tar knekken på orientalerne, angriper dem ikke. Iallefall ikke slik at man ser skader på plantene. Brannliljene hører de til såkalte bondegårdshagestaudene, dvs. de som spres fra hage til hage, og som tåler en støyt, og som har vært i vanlig omløp i minst 100 år. De fortjener mer oppmerksomhet enn de får, men det gjelder jo mange planter. Både ringblomster, tagetes og blomkarse er jo flotte og fordringsløse sommerblomster, men det får skjelden noe skryt av den grunn. Det skal liksom være roser eller orkidér hvis det skal være noe stas, og det er vel planteelskernes sosiologi som bestemmer dette. Er det fint, er det dyrt og for de få, og da blir plantene lett omtalt i motebladene og de glansede magasiner for livsstilsporno og hvite vegger og minimalisme.

Brannliljer er mer Joker og svenskehandel og det mer jordnære. Slik jeg ser, men jeg tar jo ofte fullstendig feil når det gjelder mennesker. Når det gjelder planter, stiller saken seg selvsagt helt annerledes.

Så den vanlige formaningen. Dette er planter som skal stå i fred på samme plass i mange år, og derfor bør de plantes bak noe, f.eks. noen stauder som har en lengre blomstringstid å by på, f.eks. en staude-geranium eller noe i den stilen.