Prinsene

Pelargonier, eller prinser som de også blir kalt i folkelig dagligtale, tilhører de gamle klassikerne når det gjelder stueplanter. Jeg husker fra min barndom rundt 1910 at de sto i stuevinduene og blomstret hele sommeren i rødt og hvitt og rosa og lilla, og om høsten ble de båret ned i kjelleren og plassert inne i potetkjelleren, for der var det jo frostfritt. Vintrene var harde på den tiden og ofte når vi sto opp om morgenene, kunne nattpotta være frosset. Man hadde ikke oppfunnet termopanvinduer for 120 år siden og det var kaldt i vindusposten. For de som hadde som vane å legge inn noen ekstra vedskier om kvelden, og skru ned trekken, kunne vindusposten være frostfri, såvidt, hele vinteren, også gjennom de harde krigsvinterne (jeg husker særlig vinteren 1942, men det er en annen historie). Og da er jeg ved sakens kjerne, det kjennes godt å gå rett på sak, og i formanende, men myndige ordelag fortelle folket, dvs. de som synes pelargonier er fine blomster, men som ikke får til å overvintre dem, hva som skal til.
Det som skal til er en kjølig overvintring, mellom 5 og 10 grader er passende. Blir det varmere, fortsetter de å blomstre, og sette skudd, som gjerne blir litt svake på grunn av mangel på lys, og så kommer det noen lus flyvende, og så noen midd, og så er vi i gang, og så må vi kaste hele planten. Sånn kan vi ikke ha det, og derfor har vi i dag en tendens til å kjøpe nye prinser hver vår, og vi planter dem gjerne ut i balkongkasser, og så lar vi dem fryse i hjel om høsten. En grusomhet som ikke passer seg i et samfunn som holder ytringsfrihetens fane høyt og der iallefall deler av befolkningen leser bøker.

Vel, dette var ingressen, og så kan jeg kaldt og kynisk fortelle om prinsene, som i hovedsak stammer fra Sør-Afrika. Som stue- og utplantningsplanter deler vi dem i engelske pelargonier, de har store blomster, og vanlige stue, eller hagepelargonier, med litt mindre blomster. Av disse er det en gruppe som er lett, elle litt hengende, eller slyngende, og de omtales gjerne som slyngpelargonier. Så har vi den gruppen som ikke blomstrer noe særlig, men som har innsvingte blader som dufter av sitron og det som verre er.

Dyrkingen er enkel. Full sol, god jord, og gjerne såpass store dyrkingskar at de kan tåle at du blir borte i 14 dager. Sørg for å gjødsle dem hver uke med gjødselvann, og ta gjerne en runde med saksen for å klippe av døde blomster. En spesiell gruppe pelargonier er de bayerske hengende, eller snarere fra Sveits, de slipper kronbladene når de er avblomstret, og derfor er de jo veldig populære. Det er ikke så vanskelig å skjønne. Hvis man har 10.000 ulike planter å passe på (og det har jo jeg, minst, i tillegg til omfattende selskapelig omgang, korrespondanse med innland, såvel som utland, familiære forpliktelser, fruen skal jo også ha sitt etc.), er det greit med planter som passer seg selv og sitt.

Formeringen er også lett. Når sesongen er over, og plantene skal bæres inn i kjelleren, sånn i oktober engang, før den første nattefrosten, tar man og brekker av, eller skjærer av toppene, i en eller to deler, slik at den overvintrende delen blir kuttet ned til 10 cm høyde. Stiklingsmaterialet skal så ligge og tørke i et døgn, så tar man 3-4 og stikker i små potter, langs kanten, og så setter man disse under plantelys i kjelleren eller i vinduskarmen oppe i et halvkjølig værelse. Så har man mange nye planter til neste år.

Noe av poenget med å ta vare på pelargoniene fra år til år er også å ta vare på sortene. Det er nemlig stor forskjell fra sort til sort når det gjelder farver og vokseform, og da er det jo greit å formere opp de sortene man liker, for neste år kan det jo være umulig å få fatt i akkurat den sorten man likte så godt. For min kjære viv dyrker jeg et utvalg rosa hagepelargonier, både fylte og enkle, og det er selvsagt fordi hun er glad i rosa, og det er forsåvidt ikke jeg, men dyrket i en masseplanting kan det være nokså tøft. Uansett er disse sortene så vanskelige å få tak i at jeg må oppformere dem selv. I tillegg sparer man jo masse penger på å formere opp store mengder pelargonier, og de pengene kan man jo bruke til å anlegge en have beplantet med magnolia og utvalgte sorter av gullbåndlilje og klaseormedrue.

Bildene (hvis du klikker på dem blir de større) er tatt på en blomsterutstilling i England, og det ikke tilfeldig at det er England som er sentrum for dyrkingen av disse vekstene. I Victoria-tiden var det høyeste mote å dyrke mange av disse sortene som nå har gått ut i glemselen, eller blitt glemt, det er vel språklig sett mer korrekt. Særlig engelske perlargonier er skjeldne å se nutildags, de har jo mye større og flottere blomster enn de vanlige havepelargoniene, men til gjengjeld blomstrer de bare for en kortere periode i mai og juni, og i tillegg krever de mer omhyggelig overvintring med kortdagsbehandling og det som verre er, nemlig 10 - 12 grader overvintring. Det er forsåvidt forståelig at disse nesten har gått ut av handelen, men det jo ille at vi bare liker stauder og sommerblomster som blomstrer hele tiden. Hvis silkepeonene hadde blomstret fra mai til september, hadde det ikke vært så mye stas med dem. Jeg bare nevner det.

I Victoria-tiden var det ikke bare engelske pelargonier som var i vinden. Dette var tiden for pidestall med palmer på, eller en såkalt Ungkarsplante (Aspidistra), eller en stueasparges, eller en klivia eller en calla. Felles for dem alle er at disse plantene liker en halv-kjølig overvintring. De tørker ut og får sykdommer og dør i våre moderne boliger hvor vi har 24 grader pluss året rundt inne i huset. Victoria-tidens populære planter var tilpasset et hyggelig liv med overvintring frostfritt i en glassveranda eller vinterhave eller i penstuen, som bare ble brukt når det kom gjester. Vi bor annerledes i dag og dette er grunnen til at de store havebutikk-kjedene selger helt andre blomster enn datidens. I dag passer det med robuste ørkenplanter som er tilpasset en luftfuktighet på 20 prosent om vinteren, slik som det er i våre stuer om vinteren.