I ildens fotefar

Jeg kan like en 18 år gammel Lagavullin Single Malt. Det er noe med smaken av røyk og torv og tjære som minner meg om barndommen og hvordan vi gikk på oppdagelsesferd i gamle naust og noteloft hvor det duftet stramt av tjære og salt, og vi barna elsket å være med når de gamle, var det var alltid de gamle som holdt på med dette, satte fyr på heiene, en dag i slutten av februar eller begynnelsen av mars.

Det var stas å være med når man begynte med å brenne lyngen, for det var ikke så farlig, men det luktet røyk av alt, og røyken blandet seg med duften av myr og torv, og ikke skjønner jeg i dag, som voksen at ikke flere har sansen for Islay-malt. Det er uforståelig, for når man drikker denne typen whisky, er det jo en form for stille meditasjon over alle de tjærebredde båtene man har vært med på å brenne opp, og alle båtene man har ligget under, med klinkehammeren i hånden, mens man har trukket inn tjæren og saltet og duften av gammelt treverk og nytt treverk og fersk tjære og 3000 år gamle fururøtter.

For lyngbrenningen langs kysten av Vestlandet startet omtrent på den tiden. Det ble ryddet land og beitemarkene ble etablert under ildens regime. Og så har man helt opp til våre dager, dvs. 60-tallet, regelmessig brent lyngen bort, slik at ny lyng som er bedre egnet til føde for sauer og annet fe, kan vokse opp, sammen med gresset.

Det er i dag en stor økologisk katastrofe på gang langs kysten, og den er langsom, og ikke lett å se, men når et 3000 år gammelt kulturlandskap er i ferd med å gro igjen, er det noe som tyder på at det ikke er så lett å ta til fyrstikkene. Det er selvsagt dagens paniske angst for at ilden skal ta ut og ødelegge hus og heim og skog.
Men det er altså slik at denne landskapsformen er helt avhengig av regelmessig brenning for å være i økologisk balanse. Akkurat som gamle løvtrær, som oftest ask eller alm, ble styvet, dvs. at man kuttet av grener til for, hver høst. Lauvkniven er faktisk det redskapen som ennå stedvis er i bruk som har vært helt uforandret i sin form siden bronsealderen. På slike gamle stubber vokser det et fantastisk rikt utvalg av alger og sopp som er avhengig av gammel ved og mange hundre år med etablering. Når denne skjøtselen opphører, vokser trærne opp i høyden, og en eller annen høststorm gjør så knekken på disse stubbene.

Brenningen av lyngen skal utføres når bakken er frossen, og når det har vært en uke eller to med tørt og fint vær. Det vil som oftest si en gang i slutten av februar eller begynnelsen av mars. Når man brenner lyngen, antennes ikke torven i bakken, og dermed går ilden raskt over og gjør det den skal. Man unngår på denne måten at torven og jorden antennes, noe som er svært uheldig for dette økosystemet.
Bildet fra lyngheiene er fra Ognøy og Austre Bokn, i Rogaland. Dette er et landskap som ennå intakt, men man kan vel frykte for at den regelmessige brenningen av lyngen vil opphøre og at sauene på beite snart er borte.