Engelske roser

De fleste av oss prøver så godt vi kan, men opplever av og til at en viss galskap tar bolig i oss. Noen får anfall av spillegalskap eller shoppingmani, andre tyr til dop eller overdreven renslighet (obs. obs. kan være et greit forstadium til lukemani, som kan være greit å ha dersom man har stor have). Innenfor hagekretser tar galskapen ofte form som overdreven og manisk interesse for enkelte sorter eller arter, det være seg stauder, løker eller trær og busker. Jeg kjenner til folk som er fullstendig hekta, dvs. bruker all sin tid og penger på rhododendron, magnolia, ekte liljer, hosta, og ikke minst engelske roser. Austin-roser, som disse kalles etter mannen som krysset de frem på 60- og 70-tallet, kan ofte opptre som en slik lidelse.

Det gjelder å forstå sine medmennesker å møter man noen som er angrepet av engelske roser, bør man først og fremst gå rett på kilden, dvs. rosene. Er det noe spesielt med disse rosene som gjør folk fullstendig hektet? Bør man forresten ha et system hvor slike roser kun kan utskrives på resept? Bør enkelte hagedyrkere beskyttes mot seg selv slik at de ikke bruker all sin tid og sine penger på disse rosene? Eller skal vi la folk få leve med slike galskaper, stort sett til glede for andre, men også til en viss sjenanse for samfunnet?

Svaret er duften. De engelske rosene, som jeg synes er et mer ladet navn enn Austin-roser, som jo er handelsnavnet, dufter som de gamle prestegårdsrosene, himmelsk selvsagt når slike profesjoner er innblandet, og andre ganger dufter disse rosene intenst av mynte, og sitron, og muskatell, og nellik og alle de andre roseduftene. Dette er definitivt rosene for svaksynte.

Så kan man anlegge et litt mer filosofisk perspektiv og spørre hva det er med disse rosene som gjør at de appellerer så sterkt til så mange havedyrkeres primitive instinkter. Når man planter en slik rose, planter man en rose som har egenskaper som overgår den enkelte plante. Man blir en del av et smaksfellesskap som er uomtvistet og her kjenner jeg at jeg overveldes av anglofile instinkter. Når jeg skriver dette tenker jeg på roasted lamb med myntesaus på en uterestaurant i Surrey engang og den gamle Barbour-jakka mi og min hang til Harris-tweed og nå er det like før jeg begynner å omtale Englands-farten under den siste krigen, for den foregikk fra mine barndoms egner, nok om det.

Det er forresten godt mulig at mange havedyrkere i sin barndom, mens sansene ennå er klare, gikk rundt i sine barndoms haver og trakk inn duften av de gamle prestegårdsrosene, alba-roser etc. Når så disse rosene dukker opp i ny og mer tidsriktig drakt, er det hele gjort. Muligens.

De klara fakta om disse rosene er at de har de gamle buskrosenes duft og blomsterfasong, men har fått de moderne hybridrosenes kvaliteter når det gjelder remontering, hardførhet og voksevillighet. Austin-rosene skal imidlertid ha de beste forholdene i haven, dvs. dyp jord, god drenering, mye mer næring enn andre rosetyper og ikke minst rikelig med vann i tørkeperioder. Da flommer disse rosene over av skudd og knopper og den gule varianten som er avbildet, nemlig "Graham S. Thomas", oppkalt etter nestoren innenfor engelsk havelitteratur, kan godt finne på å blomstre helt ut i desember, iallefall i min have på Vestlandet, der den ligger, godt skjermet for vær og vind, med en næringsrik og opplendt fyllittbasert jord basert på prosesser 460 millioner år tilbake. Vi snakker selvsagt om det den kaledonske fjellkjededanningen, og siden Caledonia er et distrikt i England, må vi vel si at ringen er sluttet med å knytte min jordbunn til Austin-rosene.

Dyrker man disse rosene, må man altså regne med å stulle og stelle litt ekstra med dem, hovedsaklig med gjødsling, men enkelte av sortene kan også være lett mottagelige for ulike typer ståle- og flekk sopper som kan ødelegge bladverket. Det er stor forskjell på hvordan sortene opptrer i de ulike deler av landet. De sortene som går fint på Vestlandet kan være helt andre enn de Austin-rosene som trives godt på Østlandet. For dem som bor i Oslo, kan det være greit å ta en tur og se på rosene i Frogner-parken. Der er det plantet en del sorter av engelske roser, og det kan jo være spesielt interessant å gjøre dette til sommeren, siden vi har hatt en særdeles streng vinter i år. Til det er det forsåvidt å replisere at det er ikke en kald og stabil vinter som tar livet av roser, men heller vårfrost, og barfrost, og andre fenomener.

Så tilbake til galskapen. Du er herved advart mot å begynne med Austin-roser. Er du av den lettpåvirkbare havedyrkerarten, kan du fort havne opp i problemer, der du river garasjen for å få plass til et nytt bed med roser, eller instisterer på å pløye opp plenen for å lage ditt egen Austin-rosarium, med tilhørende smalganger og labyrinter og pergolaer. Jeg har foreløbig stått i mot, tror ikke jeg har flere enn rundt 10 roser av denne sorten, men jeg må innrømme at de er min favorittrosesort. Uten tvil.