Snøstjerner eller Chionodoxa

Snøstjerne er en vårblomstrende løkvekst fra Tyrkia og Hellas og slike steder, der de fleste av våre vårblomstrende løker kommer fra. Den er en ypperlig hageplante og burde plantes overalt der man finner plass for den. Teknisk sett finnes det flere arter, og botanikerne reviderer navnene eller nomenklaturen til disse av og til. Det betyr lite for oss hagedyrkere, for vi får stor sett bare tak i Chionodoxa luciae, som er den vanlige arten med blå blomster som er hvite i midten, og hybridene "Pink giant" og "Alba". Av og til kan man få tak i C. sardensis og C. fargesi, til og med som innblanding i de vanlige sortene. Disse to sistnevnte artene utmerker seg med sin intense blåfarge.

Min personlige favoritt er C alba. Denne hvite snøstjernen har litt større blomster enn den vanlige snøstjernen, og har også mye mindre vilje til å spre seg med frø enn den vanlige hagearten. Får man tak i C alba, bør man plante løkene på en sted man husker og passe på og gi litt ekstra gjødsel om våren. Det er ikke uvanlig at stauder og løker og knoller som er hvite, som altså er en seleksjon av hovedartens dominerende farge, har en litt mindre vekstkraft enn utgangspunktet. Denne varianten bør etter 10 års tid omplantes i ny jord, da den etter hvert har en tendens til å bli mindre vital.

Hovedarten, dvs. C. luciae, er ikke like aggressiv som russeblåstjerne når det gjelder spredningen, men når den får lov til å utfolde seg i fri dressur, dvs. under løvfellende busker, danner den etterhvert et blått teppe som på Vestlandet i min hage er på sitt mest flatterende i april. Generelt er det stor forskjell på hvor lang blomstringstiden er når det gjelder vårblomstrende vekster. Stort sett kan man si at jo kaldere våren er, dog uten streng frost, jo lengre er blomstringssesongen.

I likhet med de fleste andre løkvekster, liker ikke snøstjerne og ligge å tørke ut i poser i et tilfeldig hagesenter hvor betjeningen slett ikke har forståelse for at løker bør lagres kjølig om høsten. Man må derfor sørge for å kjøpe inn løken i september og få den i jorden umiddelbart, sånn ca i en dybde på 3 ganger høyden på løken. Om du bruker en faktor på 5, er det helt greit. Det viktigste er at du bearbeider jorden med spade, blander inn litt organisk materiale i form av f.eks. kompostert kugjødsel, og sørger for at det er litt fukt i jorden, dersom høsten er tørr. Akkurat det er skjeldent et problem på Vestlandet.

Dersom man ønsker en ekstra tidlig blomstring, f.eks. i mars, planter man i en lun skråning mot sør, med ekstra godt mikroklima, f.eks. typisk et sted der snøen forsvinner tidlig, gjerne med god hjelp av en bergknatt som samler opp varme i vårsolen og slipper ut varmen i de frostklare vårnetter, som jo er den viktigste faktoren for å holde igjen veksten.

Som vanlig like disse vekstene nøytral jord, med noe innhold av humus, og ikke minst god drenering. Kravet til drenering er ikke like ekstremt som når man dyrker liljer, men svært få løkvekster liker å stå med røttene i vann. Det er en sport for ekspertene i Nederland, hvor disse vekstene blir formert opp. Der nede regulerer man grunnvannstanden når man dyrker frem alle de forskjellige vekstene som tilbys oss hageentusiaster.

Hvis man tar en liten titt til venstre, er det vel en C forbesii som har sneket seg inn på siden. Som ren art er den vanskelig å få tak i, men den opptrer jo gjerne i innblanding. Det er grunnen til at jeg har den i min hage, hvor disse bildene er tatt. Som nevnt tidligere, blir formatet til bildene større når man trykker på dem.