Orientalske hybrider

De vokser i porøs og næringsrik vulkansk jord i fjellene i Japan. Vi snakker selvsagt om gullbåndlilje og bambuslilje og L. rubellum og en del andre liljer vi ikke har godt av å vite noe om. De er vakre, og vet det godt, og derfor trives de enkelte steder, og ellers forsvinner de etter noen få år. Dette er kremen av liljehybridene og de er slett ikke enkle å tilfredsstille, og skulle man klare det, vil de en varm sensommernatt tilføre velduft i en stor hage i en grad som overdøver andre mer sarte dufter. De er høye, og de vet det, opp til to meter, de har farver fra hvitt til rosa og rødt, og lilla, og vi kaller dem orientalske hybrider, eller orientals mellom venner.

Starten var utvilsomt gullbåndlilje, Lilium auratum, som var en sensasjon da den for vel hundre år siden ble introdusert fra Japan. Så kom de andre japanske artene med, og rundt 1970 begynte det å strømme ut hybrider av disse artene ut på markedet, noe som selvsagt var en sensasjon i liljekretser. Jan de Graaf som den mest betydelige foredleren het, var den store helten.

Hemmeligheten med å få disse liljene til å vare litt i en hage, har sammenheng med to faktorer. For det første bør de holdes rene for bladlus og liljebille, slik at man unngår smitte av liljevirus. For det andre bør de omplantes hvert 3 - 4 år, i svært næringsrik, lett sur, humusholdig, men likevel svært gjennomtrengelig jord på et sted med perfekt drenering. Det var godt å få sagt det. Hvis man ikke følger dette påbudet, blir disse liljene mindre og mindre for hvert år, og så forsvinner de.

Orientalske liljer skal dyrkes i full sol, og de må også ha ly for høststormer, ettersom de blomstrer fra august og utover. Siden de kan bli opp mot to meter, bør de bindes opp på en nennsom og effektiv måte. En annen variant er å dyrke dem innimellom alperoser, slik at de støtter seg på bladverket til lavvoksende hybrider av rhododendron. Dersom man dyrker disse liljene enkeltvis under slike forhold, kan man unngå spredning av virus og dermed oppnå lang levetid.

Disse løkene, for det er altså tale om ekte liljer-Lilium- får man normalt kjøpt i hagesentra i april og mai. Dette er et ugunstig tidspunkt for omplanting, men det er nå engang slik at de fleste kjøper alt til hagen i løpet av mai og juni. Derfor selges liljer om våren, i stedet for i september og oktber, som er det ideelle tidspunkt for omplanting.

Et brutalt synspunkt når det gjelder etablering av slike stortvokste og krevende liljehybrider, er at man kan øke sjansen for etablering ved å knipe av blomsterknoppene så snart de viser seg. Da vil liljeløken kunne bruke all sin kraft til å etablere solide basisrøtter og sørge for blomsteranlegg til neste år i stedet for å lage pene blomster for så å dø.

Når det gjelder hardførheten til disse liljen, må man ta det meste med en klype salt i den forstand at det oftest er slik at det er vanskjøtsel som tar livet av disse liljene og slett ikke en kald og hard vinter. I Oslo har jeg erfart at disse liljene tåler en lang og hard vinter med temperaturer ned mot tyve kuldegrader, mens liljespirene på Vestlandet kan bli spist opp i løpet av mars og april av brunsnegler. Så det er bare å prøve seg i bedre deler av Østlandet.

For disse liljene er det en selvfølge at det både får tilstrekkelig med vann og næring i løpet av sesongen. Vanningen bør strengt tatt skje rett mot jorden via en vannslange og slett ikke via en spreder, siden slik behandling kan føre til slagskader på plantevevet og derfor angrep av gråskimmel og andre skumle soppsykdommer. Man skal vanne grundig og skjelden. En real rotbløyte tilsvarer nedbør på ca 30 mm. Det er målestokken.