Eucomis

Det er slett ikke alle som synes blomster som er grønne er noe pent. Heldigvis finnes det en liten gruppe med Eucomis-dyrkere som synes det er helt OK at noen planter er litt egenartede.

Eucomis er en løkplante som kommer fra Natal-fjellene i Sør-Afrika og fjellene rundt, og selv om de vokser i relativt stor høyde, er dette løkplanter som ikke tåler frost. De må plantes ute i april eller mai, og tas opp om høsten, når frosten har omgjort bladverket til brun gelé. Det finnes mange arter, men i Norge er det stort sett E. Bicolor og autumnalis som er å få fatt i. Forskjellen mellm disse to er at den ene arten har litt mer grønnfarge enn den andre, som har litt mer rødt i seg. Det finnes også hybrider på markedet, disse kan være rent hvite eller i andre farver, men det tar jo noe av sjarmen bort fra denne planten, som jo skal være grønnaktig i blomstene.

Eucomis er en robust plante i forhold til tørke og sol og vind og regn, de blir opptil en meter høye under særdeles god forhold, men holder seg vanligvis på rundt 60 cm. Når jeg i min vestlandshage planter mine Eucomis-løker, etterhvert en stor mengde, er dette i bed som er tilført rikelig med gjødsel, gjerne kompostert kugjødsel eller pelletert hønsegjødsel som er moldet ned. Så settes løkene ned med 10 - 15 cm jord over seg, og så er det bare å vente til blomstringen kommer i juli/august. Når først blomsterspiret er kommet på plass, henger blomstene der resten av sesongen, etterhvert i form av vakre frøstander. Ettersom planten kommer fra varmere strøk, krever den full sol og et varm sted i le, beskyttet fra kuling og høstvinder. Min erfaring er at sålenge næringsforholdene er gode, er tilført regn tilstrekkelig for planten. Dette gjelder jo Vestlandet, og andre steder er det vel greit med litt vanning i ny og ne.

Formeringen er grei via deling av løkene, men det kan være like greit å samle inn frø en høst, og så disse innendørs i potter om våren. Da kan man jo oppformere en stor mengde løk, og da må man regne med 4 år før blomstringen.

Form følger funksjon heter det gjerne innen design-kretser og slik at også naturen tenkt. I dette tilfellet er de bladene på toppen av blomsterakset tiltenkt oppgaven å beskytte blomstene mot slagregn, som jo ofte kan forekomme i tropiske egner. Det er ganske enkelt en regnhatt, en slik en som også ananasplantene har.

Så en liten forklaring på hvorfor jeg har omtalt dette som planten med grønne blomster. Det er fordi de fleste har grønne blomsteraks, som går litt mot hvitt. Den avbildede formen må etter nøye ettertanke være E bicolor, dvs. tofarget, mens de grønne variantene, som jeg synes er tøffest, er E autumnalis og forsåvidt E comosa.