Hengende hager

Som hagedyrker drømmer jeg om uendelige flater med godt drenert jord, næringsrik, men samtidig godt drenert, og med le mot den grusomme vestenvinden som kan ødelegge den planlagte alléen av magnolia og utvalge alperoser. Jeg lukker øynene og hører duren av en armada av bulldosere og gravemaskiner som holder på med mitt 14 hektars prosjekt, og lukker dem opp igjen og innser at det hele er en drøm og at det også kan gro gull på mindre steder.

Som f.eks. en balkong eller terrasse eller i en liten, og undersolt bakgård. Og da må man tenke oppover og nedover i stedet for horisontalt. Bildet er tatt på fjorårets Chelsea Flower Show i London og viser en hagedesigners visjon av hvordan man kan få inn masse forskjellige planter på minmalt med plass. Det er hengende hager det hele dreier seg om, enten at plantene henger ned, fra et hull i en beholder, eller at plantene vokser i store hengende beholdere.

Fordelere med en slik dyrkingsform er jo mange. Plassen er en. Har man liten plass til disposisjon, kan man jo satse på en vegg av krydderurter og stauder bak en spiseplass på balkongen. Eller man kan gå i høyden for å få mer lys til plantene. Og så skal man heller ikke se bort fra den estetiske virkningen av hengende hager. Den var jo kjent allerede i Eden, et sted i Midtøsten, for flere tusen år siden.

Man kan snekre en hul vegg av trykkimpregnerte terrassebord, man kan satse på godt dimensjonerte avløpsrør, eller man kan dyrke sin hengende hage i de såkalte plantepølser laget av sterk plastduk. Redskapene er en boremaskin og bor for betong og plast og tre i 30 - 40 mm- divisjonen. For betong betyr dette mindre små bor i en ring og dersom man er estetiker kan man også satse på hullbor. Man får rådspørre sin indre snekkernerd om dette. Uansett er det to ting som er avgjørende for suksess med dyrkningen. Det ene er som vanlig god drenering, dvs. et ti cm tykt lag med lecagrus nederst i veggen eller røret eller pølsen. Det andre er en anordning som sørger for at vannet kan bli absorbert av jorden når det er tørre forhold. Dyrker man planter i en plantepølse og glemmer den en ukes tid midt på sommeren, blir den knusktørr og tilført vann renner rett gjennom. Derfor må man ha en slags slukanordning på toppen, f.eks. en stor vannflaske med bunnen sprettet av. Den vil bidra til at vannet siger langsomt ned i jorden og derfor at jorden faktisk absorberer vannet.

Dersom man har en slik dyrkingsvegg eller et avløpsrør på to meters høyde, med tilhørende nyborede hull på 30 mm, skal man første året helst plante tørketålende planter. Det bidrar til å øke oddsene for at det hele blir en suksess. Gode arter er ulike typer pelargonium og ellers krydderurter som timian og oregano eller litt surfinia. Man må bare slå opp i hagebøkene. Brutaliteten kommer inn når man har innkjøpt disse små plantene, la oss si en vakker søndag i slutten av mai og skal til å få disse 8 cm brede plantene inn i de litt mindre anborrete hull. Hva gjør man da?

Svaret er å ta planten ut av potten, klemme den godt sammen, og presse den i i hullet. Man planter nedenfra og fyller på jord fortløpende. Man kan også sikre seg mot at plantens røtter blir inne i hullet ved å feste stilken med litt hyssing, men får man teken, er dette helt unødvendig. Etter noen uker begynner røttene å feste seg skikkelig og de ser seg siden aldri tilbake, men danner en flott og blomstrende vegg