Sibiriris

Iris sibirica er en av våre mest trofaste og kjente havestauder. Man kan finne den i gamle bondegårdshaver og villahaver og også i byggefeltet et sted i nærheten av deg. Grunnen til denne utbredelsen, stort sett over hele Norge, er at dette er en hardfør og nøysom staude som bare den får stå i fred, vil overleve det meste, både av stell og ugjerninger. Dersom vi hadde interjuet en sibiriris, la oss kalle den frk. Iris Blue, kan vi tenke oss følgende dialog:

- Ja hvem er nå egentlig du, frk. Iris, for jeg regner med at vi kan være på fornavn?

-For all del, jeg er ikke formell. Bare hyggelig at du kaller meg for Iris, de fleste kaller meg for det, selv om jeg har mange søstre som heter noe annet. Men vi er jo nokså like alle sammen!

- Har du noe spesielt å bemerke til stellet du får der du holder til?

- Det ligger ikke i min natur å klage. Jeg er fornøyd bare jeg får litt sol og vann og litt næring, det skal ikke så mye til for å glede meg. Når jeg har etablert meg, blir jeg bare større og større og sterkere og sterkere.

- Det hender at man får klager fra andre stauder over at du breier deg vel mye og tar den plassen du får og vel så det. Har du noen kommentar til dette?

- Et slikt spørsmål dufter av grov uforstand. Det ligger jo i alle planters natur å prøve å ta den plassen man klarer å forsvare. Noe annet vil være i strid med naturens lover.

- Hva synes du forresten om å bli kuttet ned om høsten?

- Jeg tåler jo det, men jeg synes egentlig at det er best at jeg blir kuttet ned i april. Haveeiere er jo så redde for vissent løv. Dersom de hadde giddet å vente til juni, ville det meste være borte og omdannet til iris-muld. Det er ikke det at jeg vil klage, men siden du spurte.

osv.

Sibiriris er altså en staude som tåler det meste og det er jo veldig greit å kunne ty til når man har gått på en smell med kjælne alpine vekster fra Himalaya og Zagros-fjellene. Sibiriris trenger bare bli plantet på et normalt sted, så vil den klare seg. Men som mange andre tilsvarende planter, tar det noen år før den kommer til makta, dvs. at den lager et stort buskas som kan bli opptil halvannen meter inkludert blomsterskuddene. Spredningen følger kjente matematiske mønster og siden sibiriris tilhører den delen av irisfamilien som har rotstokker akkurat i jordoverflaten, de heter forøvrig rizomer, er mønsteret for spredning slik at hver skuddspiss deler seg i to deler. Av sånt blir det det et vilniss av og det skal man ta hensyn til når man planter. Allerhelst bør sibiriris plantes i hagens fuktige del, gjerne ved kanten av en
dam eller tilsvarende, dvs. det er vel ikke så mange som holder seg med sin egen rikmyr eller torvmyr, så akkurat denne formuleringen bør jeg kanskje revurdere.

Så skal altså denne stauden få stå i fred så lenge man klarer dette. Basta!

Det finnes mange hybrider av sibiriris og fargespekteret går fra hvitt til rosa, og lilla og ulike blåfarver. En del av hybridene har større blomster, dvs. de har fått utdelt litt flere kromosomer, og da er de til gjengjeld litt mindre robuste i sitt vesen. Det er et valg den enkelte må ta i sitt lønnkammer.

Det er stort sett alltid lett å få tak i sibiriris fra venner og kjente, i og med at haveeieren ikke har noe særlig å tape på å spa frem en rotstokk til en venn som stikker innom. Det finnes også mange sorter å velge mellom i et vanlig hagesenter. Det kan lønne seg å se i både den vanlige avdelingen for stauder og avdelingen for vannplanter. En del tilgrensende arter som ligner nokså mye, og som slett ikke er så vanskelige å dyrke, kan man ofte finne i denne avdelingen.

Beste plantetiden er som for de fleste stauder tidlig om våren, og det lønner seg alltid å sørge for at plantebedet er godt bearbeidet og tilført rikelig med næring. Sibiriris foretrekker sur til nøytral humusjord, men kan klare de utroligste jordtyper bare den får luft, vann og sol.

Vanlig hageiris, Iris x germanica, ligner litt på sibiriris, men har absolutt motsatte krav til voksested, nemlig sol, perfekt drenering, kalkrik og tørr jord m.v. Bare så det er nevnt for dem som ennå ikke har rukket å sette seg inn i denne arten, som også omfatter tidligblomstrende vårplanter tilpasset et liv på steppene i sentral-asia. Johan Borgen har forresten skrevet en strålende novelle om en slik vår-iris, en slik blå en som bare dukker opp av snøen etter at en svarttrost har flyttet det visne bladet som lå over blomsten. Johan Borgen var/er av den formening at ordet iris er noe av det spisseste han kunne tenke seg (når det gjelder ord), og det kan jo være riktig. Hvis man setter seg på ordet iris, kan man sikkert stikke seg, særlig fordi dette lille ordet inneholder to i-er. Les novellen!

Noen av irisartene har også en svak, men fin rose eller violduft, bare man passer seg for å ikke bli stukket av irisen når man bøyer nesen ned mot blomsterstanden.