Rhododendron calophytum

Denne alperosen har ikke noe norsk navn, og siden den bare kan dyrkes langs en smal kyststripe (sone 2) fra Vestfold til Ålesund, vil den neppe noengang bli så kjent at det vil være et behov for noe sånt heller. Den blir ofte omtalt som dronningen av alle alperoser og det er en fortjent betegnelse, den har svære lys rosa blomsterstander i mars og april, og på en fullvoksen busk, som heller kan kalles et tre, virker det hele nokså kongelig. Bladene er opptil 30 cm lange og understreker igjen det litt forfinede ved denne alperosen.

Mitt første møte med denne arten var i 1980 i Museumshagen i Bergen, der ble det i mellomkrigstiden plantet to eksemplarer, og disse har en årviss og flott blomstring, litt avhengig av om frosten tar blomstringen eller ei. Etter noen år klarte jeg å bestille et eksemplar ved en lokal planteskole og da var også jeg med i den beundrende kretsen rundt denne arten. Jeg var innforstått med at jeg måtte vente noen år før busken begynte å blomstre, men jeg måtte faktisk vente i 8 år, noe som ifølge faglitteraturen er nokså vanlig. Dette er altså igjen en busk, eller snarere et tre, som lar eieren vente på belønningen noen år.

I likhet med resten av slekten, med visse unntak, setter arten knoppene til neste år om høsten. For denne artens del kan man se på knoppenes form om det blir blomstring til neste år eller ikke. Blomsterknoppene er større og rundene enn de knoppene som bare rommer bladverk.

Det spesielle med denne arten er den usedvanlig tidlige blomstringen, hos meg har jeg notert blomstring allerede i midten av mars, men tyngdepunktet ligger i begynnelsen av april. Og siden blomserstandene ikke tåler frost, er det et stort poeng å plante den et sted i hagen som er mest mulig opplendt, og gjerne med det beste mikroklimaet man kan oppdrive. For denne artens del betyr det også at man må sørge for le. De store bladene kan lett bli ødelagt dersom man plasserer planten et sted uten le og en hekk av noe eviggrønt rundt, er absolutt å anbefale. De som har vært i en åpen og høyvokst furuskog når det har vært storm, vil skjønne poenget med le og beplantning og likevel åpen vokseplass. I en slik skog filtreres vinden godt nedover mot bakken og mens det er storm på toppene, kan det oppleves som bris nede ved bakken. Det er ikke tilfeldig at mange av de store parkene i England, hvor man ofte satser stort på alperoser, har en slik type lebeplantning. Kort sagt et lett og grissent filter høyt der oppe, ikke så tett at det skygger eller utgjør en altfor stor konkurrent, men akkurat så tett at det gir perfekt le for denne typen trør og busker. Det er også verdt å ta med seg at det er furu som utgjør den beste skjermen, og ikke gran eller ulike typer sypresser. Det er fordi furu har røtter som søker nedover, og som derfor ikke spiser og drikker altfor mye av overflatejorden, hvor vi jo ofte dyrker noe litt mer puslete enn furu. Gran har røtter som søker utover, og som derfor mobber bort mye som vokser rundt dem. Gran gir også mer skygge.

Som kjent skal alle alperoser dyrkes i muldrik og kjemisk sur jord, dvs. torvmold blandet med den jorden man har ellers. Så får man passe på å aldri kalke rudnt disse plantene og også være forsiktig med å tilføre veksttorv som er tilsatt kalk, det er noe ikke alle er klar over. Så store palnter som R calophytum skal ha mye gjødsel, og man kan godt gi dem denne i flere omganger, fra april til oktober. Selv om man tilfører gjødsel om høsten, virker ikke dette inn på innvintringen for alperoser slik som det gjør med de fleste andre hagevekster. Det beste er å kjøpe egen gjødsel for alperoser, enten organisk eller kunstig. Gule blader kan bety næringsmangel, og gjerne også at jorden er for kalkrik. Mer tilførsel av spesialgjødsel for alperoser er det vanlige trikset for å avhjelpe dette. En så stor plante, med så stor bladmasse, må passes på under den sedvanlige forsommertørken i mai og juni. Litt vanning i ny og ned må til.

En slik alperose, som skal pryde en hage i mange generasjoner fremover, må plasseres omhyggelig. Men med vanlig stell, er den relativt fordringsløs og mye lettere å ha med å gjøre enn lunefulle roser eller den perfekte plen. Skuddene vokser rundt 20 cm i året, dvs. opp mot 30 cm enkelte år, nokså mye utover, slik at bredden stort sett er mellom to og tre ganger høyden. Dette må man selvsagt ta hensyn til ved plantingen. I Norge kan den bli fem-seks meter høy, og med et par hundre blomsterstander på størrelse med en fotball, er den et flott syn. Helt avhengig av frostens lune.

Tulipa sylvestris

Denne nette og elegante tulipanen omtales mange steder som villtulipan og vokser faktisk vilt en del steder i Norge, hovedsaklig langs Sørlandskysten, og ellers forvillet fra gamle hager her og der. Opprinnelig er den en såkalt ballastplante, dvs. den kom til Norge via jord og stein fra Sør-Europa, der den vokser vilt, som ballast for seilskuter. På den ytterste nøgne ø, var det på den tiden alltid behov for jord, og derfor tok seilskutene ofte med seg jord som ballast til hagen i den lune sørlandshavn med hvitmalte skipperhus. På slike plasser kan den ennå finnes viltvoksende og i god form.

Villtulipanen har unngått foredling, ikke minst fordi den i Sør-Europa betraktes som et plagsomt ugress i åker og eng. I Norge kan den opptre som ugress på de steder hvor det er rikelig med næring og lite sol. Der formerer den seg svært rikt, med tilsvarende dårlig blomstring. Når den plantes, bør man tenke på at den trives best i fri dressur i full sol og med god drenering. Da vil den belønne hageeieren med en flott blomstring i midten av mai, med nikkende stjerneformede gule blomster som følger solens gang over himmelen og som dufter sterkt og søtt av honning.

Altså enda en plante som skal ha et sted for seg selv, hvor den kan utfolde seg på egne premisser, i sterk motstrid til en vanlig tulipanbeplantning hvor blomsterhodene står i strake geledd og hvor tulipanene graves opp og kastes etter blomstringen. Villtulipanene kan som oftest kjøpes på nettet via f.eks. www.zimtrade eller lignende, og også mange steder i et hagesenter. Første våren er blomstringen nokså forsiktig, men etter hvert sprer de seg fint. Dette gjør de via underjordiske rizomer, som er en tykk rotaktig horisontal utvekst fra hovedløken. I Norge er dette den vanlige spredningsstrategien til planten, men lenger sør i Europa er selvsagt frøspredning også vanlig.

Har man først fått den inn i hagen og plassert den på et passende sted hvor den kan leve sitt eget liv uforstyrret av altfor mye graving, er den en flott løkvekst. Det eneste den krever bortsett fra full sol og god drenering er at man ikke fjerner bladverket før det har visnet ned. Den passer bra sammen med mange ulike teppedannende fjellhageplanter, f.eks. vårfloks eller blåpute. I min hage blir den rundt 40 cm høy, men siden den er en slank plante med langt mindre blomsterhoder enn de store tulipanene, glir den godt inn sammen med annen beplantning. Den lille yndige knekken på blomsterhodet før kronbladene folder seg ut er et sikkert tegn på at det er denne arten du står overfor, og ikke andre botaniske tulipaner. Botaniske tulipaner er tulipaner som ikke er krysset frem, men rene arter slik de vokser i naturen.

Dersom man har en gammel hage som har fått lov til å utvikle seg noenlunde uforstyrret over mange år, f.eks. 100 år, kan man komme over gule tulipaner som ligner nokså mye på villtulipan, men som er litt større og som ikke har den lille knekken ved blomsterhodet.Dette er gamle hagetulipaner som har krysset seg tilbake til sitt eget utgangspunkt og som nesten er der de startet for rundt 400 år siden, da tulipanene ble introdusert til Holland. Kommer man over slike tulipaner, er dette gull verdt, for slike tulipaner har vist sin evne til å overleve i norsk klima i mange år, og er som sort mye bedre enn de hybridene man får kjøpt i hagesenteret.

Alle tulipaner skal ha full sol, god drenering og en porøs jordtype som heller litt mot det alkaliske, dvs. litt ekstra kalk. Som for andre tulipaner er det et problem at rådyr, som nå for tiden tyter frem over alt, er svært glade i bladverket. Bor man i et område med mye rådyr, er det ikke noen vits i å satse på tulipaner. Da bør man heller velge de giftige påske- og pinseliljene.

Bronsebladene

En gang på 1850 tallet fant en viss engelsk admiral Rodgers en staselig plante på kysten av Kina. Det er grunnen til at slekten på latinsk heter Rodgersia. Den avbildede arten heter R. podophylla er en den høyeste av artene, den kan under gode forhold bli opptil halvannen meter. Det finnes i dag 6 arter som er i handelen, samt en del kultivarer. Forskjellen mellom artene er bladverket og høyden. Blomsterstandene ligner Astilbe og er melkehvite. Et par av kultivarene har røde blomsterstander, men disse er vanskelige å få tak i.

Bronseblad er en dekorativ bladstaude som trives best i halvskygge. Den må aldri mangle vann og foretrekker næringsrik- og muldrik jord som holder godt på fuktigheten. Bladverket som dukker opp om våren er bronsefarget, derav navnet bronseblad. Det går langsomt over i mer grønnaktige fargetoner, litt avhengig av sorten og kultivaren.

Bronsebladene vokser litt sent i etableringsfasen, og siden plantene også er litt dyrere enn vanlig i innkjøp, passer de best i beplantninger som skal vare noen tiår. Det er først etter fire- fem år at denne stauden kommer best til sin rett. Voksemåten er at den skygger ut underliggende vegetasjon, noe som betyr at bronseblad passer godt til permanente beplantninger hvor man ikke har tenkt å bruke tid på annet stell enn gjødsling og nedklipping av frøstander og bladverk om våren. Ettersom den skyter først i midten av mai, litt senere enn de fleste stauder (basert på vestlandsforhold), passer det bra å dyrke den sammen med f.eks blåstjerne, hagekrokus eller andre løkvekster som er ferdige med sin overjordiske vekstsyklus i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Bronseblad liker heller ikke at man graver rundt de langsomt vandrende jordstokkene, derfor er f.eks. påskeliljer eller Darwin-tulipaner utelukket som underbeplantning.

Den brutale sannheten er at bronseblad ikke passer inn i en vanlig stauderabatt hvor man skifter på beplantningen med noen få års mellomrom. Bronseblad tilhører i likhet med f.eks peoner og ridderspore, staudenes adel. Det tar noen år før de er fullt i gang, men da er de til gjengjeld trofaste og skal ikke omplantes før de viser direkte tegn til mistrivsel og redusert vekst.

Den kinesiske arten R aesculifolia, på norsk kastanjebronseblad på grunn av likheten med bladverket til hestekastanjetreet, er den vanligste arten i norske hager. Den blir fra fra en halv til en meter høy og er litt mer beskjeden i vekstemåten enn den avbildede arten.

Magnolia stellata

Magnoliaslekten omfatter både store trær, mindre trær og små og store busker. Magnolia stellata blir stort sett ikke mer enn en liten busk. På 15 år har mitt eksemplar blitt to meter vidt og omtrent like høyt. Den er altså en hagevennlig mangnolia i motsetning til de større, som gjerne vil ha mer plass etterhvert som de blir 8 meter høye eller noe sånt, der de permanent okkuperer nokså store arealer som man må være særdeles forsiktig med å rote i.

Magnolia er ikke en busk man bare putter i jorden, hvorpå den spruter opp en meter i året, med overdådig blomstring umiddelbart. Familien må heller kunne betraktes som litt reservert, og trege i starten. De første årene tar de det veldig forsiktig og først må de finne seg til rette i rotsonen, før de overhodet vurderer om de skal lage blomster. De skal ha svakt sur jord jord som holder godt på fuktigheten, samtidig som man må fremskaffe god drenering. Etter at man har plantet magnolia, skal man ikke grave i rotsonen. Det må man planlegge for når man velger plantested. Det er heller ikke en busk som tar lett på flytting. I verste fall svarer den med mistrivsel i årevis eller rotsnurr, derfor skal man altså ikke plante den et sted hvor man tror den skal være oen få år.

Magnolia stellata kommer fra Japan, og er tilpasset et klima med snø, frost og vinter rask overgang til en frostfri vår og varm sommer, eller det vi i min familie kaller et kontinentalt klima. Og i likhet med andre vekser fra tilsvarende klimaområder, tar den ikke helt skikken der den havner. Med en gang det blir plussgrader og sol, f.eks. uti februar eller mars, tror denne magnoliaen at det er vår og setter i gang med å vekke til live knoppene. Og når den står der og blomster så vakkert i slutten av mars eller begynnelsen av april her på Østlandet, kan det komme noen frostnetter eller fastefrost eller det som verre er, og da er blomstringen spolert for det året. En plassering med litt skygge for den drivende vårsolen, f.eks. mot vest, kan derfor være smart. Paradoksalt nok bør man også tenke på om man skal plante den i hagens frostlommer, fordi den der kommer senere i gang med veksten. Alternativet er hagens mest frostfrie eller opplendte sted.

Magnolia stellata er nå forholdsvis lett å få tak i, og kan anbefales for dyrking litt utenfor de mildeste deler av Norge. Det er vel strengt tatt Magnolia sieboldi eller kobus som tåler mest vinterfrost, men den tåler nok 20 kuldegrader for en periode. Magnolia skal i likhet med mange andre busker og trær både ha en varm sommer, rikelig med gjødsel i mai og juni, rikelig med vann hele sommeren, og en fin og lang og tørr høst for å sikre god avmodning og innvintring av grenene og skuddene. Den dyrkes mange steder i Osl-området og det er vel strengt tatt heller manglende skjøtsel enn klimaet som tar knekken på de fleste av disse buskene.
Magnolia stellata egner seg spesielt godt til beplantning i bystrøk, f.eks. i bakgårder. Grunnen til dette er at inne i bykjernene vil man som oftest unngå sen vårfrost, bl.a. på grunn av at murhus lagrer litt varme fra vårsolen, noe som bidrar til bittelitt varmere netter helt lokalt. Det er dette som kalles mikroklima og som ofte er den mest styrende faktoren når det gjelder dyrkingsmuligheter. Hagebøker gir stort sett altfor grove oversikter over dyrkingsmuligheter for de ulike arter av trær, busker og stauder. Satser man litt på å bruke hodet, dvs. ha kontroll på drenering, næringstilgang, tilstrekkelig med sol, riktig jordbunn, og velger et godt voksested, kan man få det meste til å vokse langt utenfor de sonene som kartene i hagebøkene angir.

Det finnes ingen egen norskprodusert bok om mangnolia. Svenskene har en, og den er god. Den heter "Magnolia, velja, kjøpa och odla i Sverige" og er skrevet av John Lennart Søderberg og Ann-Marie Åsheden. Utgitt på Bonniers forlag i 2004. Det er en skam å ikke ha denne boken stående i hylla, ved siden av en bunke med frøkataloger over f.eks. Nomocaris.

De svenske erfaringene med Magnolia kan lett overføres til norske forhold. Vokseforholdene i Skåne ligner mye på kystnære strøk på Sør- og Vestlandet, mens klimaet i Värmland jo er typisk innlandsklima som ligner på det man har rundt Oslo og rundt f.eks. Mjøsa.

Noen arter av magnolia skal stå og vokse i fred i 10 år før de blomster. Det skal ikke M stellata. Den har ofte knopper når den står i hagesenteret. At den ikke alltid blomstrer året etter planting, skal man ikke bli lei seg av men snarere glad. Det betyr bare at den satser på å bli der den er og bruker energien på å sette røtter. Og når jeg ser ordet røtter, er det bare å ile til å be alle som skal kjøpe magnolia fra potte, om å røske opp planten og påse at magnoliaen har friske røtter. Planten skal holde jordklumpen på plass og ha rikelig med rotmasse. Plantetid? Som vanlig i april og mai.

Fritillaria meleagris

Vipeegg eller rutelilje som den også kalles, er en løkvekst som blomstrer i begynnelsen av april. I sine naturlige vokseområder i Sør- og Mellom-Europa opptrer den på fuktige enger. Ikke enkeltvis, men gjerne i tusentall. Den er hardfør i de fleste områder i Sør-Norge og dersom den får være i fred, er det en utholdende hageplante som ikke krever noe som helst stell bortsett fra litt gjødsel.

Når man kjøper løkene, er det lite ved dem som forteller om at disse i det rette hagen kan bli en signaturvekst til glede for både hageeier og naboer. For vi snakker om en liljevekst som kan bli opptil 40 cm høy, med eller to hengende klokker i spettet lilla eller hvit. Den dukker opp i slutten av mars, og visner ned i løpet av juni.

Man betaler 60 kroner for 12 små og inntørkede løker, så hvordan kan dette forklare at jeg har tusenvis av dem i min hage? Svaret er at dersom rutelilje får stå i fred etter blomstringen til frøkapslene er modne, har frøene evnen til å spire og etablere seg på en vanlig gressmatte, f.eks. plen. Det eneste kravet veksten stiller, er altså at plenen ikke skal klippes før i begynnelsen av juli. De fleste hageeiere klarer ikke dette, og da er altså straffen at man ikke får etablert en eng med ruteliljer. Det samme kravet til manglende stell gjelder ulike typer blåstjerne og botaniske påskeliljer og generelt veldig mange vårblomstende knoller og løker. Dersom disse vekstene får lov til å følge sin naturlige vokserytme, kvitterer de med å forøke seg i tusentall. Dersom man klipper bladverket ned like etter blomstring, blir det færre og færre av disse vekstene som blomstrer årvisst.

Marklilje bør derfor plantes i et hjørne i hagen, et sted hvor det kan være lov at det ser litt pjuskete ut i juni, eller kanskje sammen med storvokste og bladrike stauder som skjuler de visnende frøstander. Hosta, eller Funkia som de ble kalt tidligere, eller bladliljer som de heter på godt norsk, kan være et godt valg, sammen med ulike typer bronseblad (Rodegersia spp.) .

Sammen med keiserkrone, er rutelilje i vanlig salg om høsten. Via postordre kan man få tak i mange av dens slektninger, og selv om disse som oftest går ut etter noen år, er de fleste ikke vanskelige å dyrke. Jeg har hatt både keiserkroner og sibirkroner i 20 år i hagen, men dette krever at de plantes om etter f.eks. 5 år. Samtidig er det viktig å sørge for rikelig med både kalk og næring. Generelt krever vårblomstrende løk- og knollplanter rikelig med næring. Dette skyldes at de fra naturens side ofte vokser på stepper eller annen halvørken med liten næringsavrenning. I slike vokseområder er det fuktighet som er minimumsfaktoren og ikke næringsstoffer, som det kan være i andre økosystemer. Rutelilje er ikke spesielt kritisk til drenering eller næringstilførsel, men reager svært positivt på tilførsel av gjødsel. Andre kroner er mye mer krevende. Som hovedregel heter det seg at de liker nøytral til litt kalkholdig jordbunn, men det er min erfaring at dette ikke gjelder rutelilje.

Dersom man graver opp noen knoller om våren, ser man at voksedybden ikke samsvarer helt med de fem ganger høyden av løken som ofte blir angitt som en norm. Siden løkene er nokså små, blir dette en feil målestokk. Frøforyngede bestand av rutelilje vil normalt ha en voksedybde på rundt 15 cm. De aller fleste løk- og knollvekster har den evnen at de kan flytte seg oppover eller nedover i jorden til foretrukken voksedybde.

Etter min mening er det den hvite varianten av rutelilje som er vakrest, men denne er samtidig absolutt vanskeligst å få tak i. I likhet med de fleste andre vårblomstrende løk- og knollvekster, skal rutelilje kjøpes inn og plantes så tidlig som mulig, f.eks. i september. Et opphold i butikken utover høsten svekker løken, fører til råte og inntørkning og kan i det hele ikke begrunnes på noen god måte. Det eneste unntaket kan være tulipaner. De kan settes noe senere i jorden enn andre vekster og dersom man kommer over tulipaner til 50 prosent rabatt ute i november, kan dette fungere bra mange steder i landet. Tulipaner bør ha minst 6 uker med frostfri jord for å etablere et rotnett, sies det i hagebøkene og jeg er enig. De gangene jeg har plantet altfor sent og det har kommet frost like etterpå, har blomstringen neste vår vært redusert.

Muldens beskaffenhet

Man kommer ikke langt som havedyrker uten å sette seg litt inn i de forholdene som bestemmer om jorden er god eller ikke. Det er heller ikke mulig å skille temaene drenering og kvalitet på jord. God jord som legges på et sted med dårlig drenering, vil nokså fort bli dårlig jord. Som en generell regel gjelder det at de aller fleste trær, busker og stauder som vi ønsker å dyrke i en have, krever god drenering. Og selv om mange vekster liker fukt, er god drenering avgjørende for modning av knopper og skudd, innvintring og overvintring.

God jord har kvaliteter som taler mer til hendene og øynene enn til forstanden. Den dufter godt, men helt forskellig fra sted til sted, avhengig av om det er en mineralbasert jord eller organisk jordtype som f.eks. skogbunnen i en edelløvskog. Når det lukter vondt av jorden, betyr dette at nedbrytingen av organisk stoff skjer under mangel på oksygen, dvs. at jorden er for tett eller har for dårlig drenering.

Dersom man finner et sted hvor det drives økologisk landbruk, dvs. at bonden kun bruker husdyrgjødsel som gjødsel og ellers må satse på faktorer som god kalking, bearbeiding av jorden og drenering, er dette et godt sted å begynne innlæringen om jord. Dersom man om våren, i mai finner en åker, f.eks. en potetåker, er det bare å sette hendene ned i jorden og kjenne på den, på strukturen, hvor mye vann den inneholder, duften, og om den føles riktig. Typisk for slik jord er at den inneholder mye mark og forsåvidt også mange andre organismer som gjennom nedbrytningen av tilført organisk gjødsel, lager et fantastisk gangsystem av kanaler i jorden. Det betyr at jorden er levende, dvs. at det er tilstrekkelig med oksygen nede i jorden. Tilstrekkelig med kalk sørger for at næringsstoffer i jorden er lettere tilgjengelig og så er det opp til alle de små partiklene av mineraler som jorden består av, om akkurat dette jordet gir god eller middels avling. Jord som består av nedbrutt leir- eller kalkskifer eller omdannet basalt, typisk jordbunnen i Oslo-feltet, eller i Trøndelag og Nordland, er næringsrik, mens jorden på Sørlandet som regel er næringsfattig. Grunnen til dette er at berggrunnen der består av næringsfattige bergarter som granitter og gneiser.

Dette var en lang og for meg nesten en for vanskelig digresjon, men i praksis betyr dette to ting. Når man anlegger en hage, skal man alltid sørge for god drenering, man skal spa opp plantehull eller bed i minst to spadedybder og man bør tilføre så mye organisk gjødsel som man har mulighet for. Et greit triks når man anlegger et nytt bed, er å legge et lag med pelletert hønsegjødsel nede i jorden, la oss si 30 cm nede, i en dybde på en cm. Så blandes dette forsiktig med jorden, før man fyller på videre med den eksisterende jorden, som også bør ha fått sin dose med litt kalk og gjødsel (men i langt mindre konsentrasjon). Så planter man glad og fornøyd ut de innkjøpte stauder eller sommerblomster. Det vil jo si at man planter i de øverste 10 cm med jord. Når plantene etter noen uker har begynner å vokse, vil røttene fort skjønne at det ligger mye næring nedover og derfor sendes det ut mange røtter nedover. På denne måten oppnår man to ting. Den ene er at røttene stimuleres til å spre seg utover, noe som kan være et problem for en del vekster som har stått for lenge i en potte, og det andre er at et stort rotsystem sikrer at plantene er mye mer tørkesterke. De tåler at man drar på ferie i tre uker i juli.

Når det gjelder jord, må man akseptere den man har til en viss grad. Noen steder er jorden naturlig næringsrik og kalkrik, samt porøs, mens andre steder er den næringsfattig og sur. Da må man akseptere at man må bruke mer tid på å drenere og man må også jevnlig tilføre næring. Dersom man er i tvil om hva slags type jord man har, er det greit å vite at de ville plantene sørger for å gi informasjon om dette. De kalles indikatorplanter og der det vokser blåveis eller kusom, er jorden både kalkrik og inneholder mye næring. Engsoleie er en indikator på det motsatte, nemlig sur og næringsfattig jord. Dersom man går på fjellet, over tregrensen, er dette forholdet lett å se. Der det er grønt og vokser mange fjellblomster, er berggrunnen rik, f.eks mange steder i Dovre-fjellene. I Rondane og i Østerdalen er det omvendt, der er grunnen næringsfattig.

Selv om man bare har en balkong eller terasse for å dyrke blomster, slipper man ikke unna å tenke på jordbunnen. Skal man få beplantningen til å trives, er det avgjørende å sørge for god drenering i form av f.eks. leca-kuler i bunnen. Man kan godt bruke småstein, poenget er at det skal være godt avløp gjennom det ene hullet som er i en potte. Jo større potten er, jo mer vann kan den lagre og dersom man satser på 10 - 15 liter, holder disse om sommeren iallefall i to uker. I min verden er det slik at jeg bruker pengene på planter og ikke terrakotta-potter og min erfaring er at vanlige 20 liters murerbøtter innkjøpt på Biltema er bra nok. I disse borer man med en drill 10-20 hull med diameter på f.eks. 20 mm. Poenget med håndtak er at dette trengs når man har noen hundre slike bøtter å bære inn i kjelleren hver høst.

Å tilføre rikelig med organisk næring i form av f.eks. kompostert husdyrgjødsel, bidrar til at jordstrukturen blir bedre i forhold til uttørking. Jorden holder ganske enkelt mer vann enn f.eks. den vanlige kjøpehagejorden, som lett tørker ut.Dette er særlig viktig når det gjelder balkongplanter, for de vil man jo gjerne ha selv om de skal stå alene uten vanning i sommerferien.

Trepioner

I det gamle Kina, allerede for 2000 år siden, ble trepioner dyrket i de keiserlige haver. Og i pakt med datidens føydale tradisjoner, ble det bestemt at disse buskene var for vakre for vanlige folk. De var forbeholdt keiseren og hans hoff. Slik startet kultiveringen av disse artene, som vokser i fjellene i Kina, og som etterhvert utviklet seg til tusenvis av forskjellige krysninger eller hybrider i hvitt og rosa og lilla. De gule farvetonene har kommet inn i paletten de siste hundre år, etter at man klarte å krysse inn Paeonia lutea i avkommet etter Paeonia suffruticosa eller P. rockii som den nå heter. Man regner med at det iallefall finnes 9 rene arter av trepeon, alle med opphav i Kina og egnene der. Uansett er de trepeonene man får kjøpt av blandet opphav, det er i hovedsak ulike navnsatte hybrider.

Mitt første møte med trepioner var i en eller annen botanisk hage, enten i Oslo eller i København. Det er sikkert 30 år siden og allerede da var jeg sikker på at jeg måtte skaffe meg en slik busk. For den vanlige varianten i omløp for 30 - 40 år siden var den rosa. I dag kan man få kjøpt mange andre farver. Siden de var så dyre i innkjøp og mitt første innkjøp var misslykket (overlevde ikke vinteren), anskaffet jeg meg en pose frø fra England. Etter to år spirte disse frøene, for som en del andre planter, har trepioner dobbel frøhvile. Sår man frøene om høsten, vil de neste vår, etter vinterens kuldebehandling (statifisering) spire, men bare underjordisk ved å sende ut en liten rot. Først våren etter, vil man se den første bladknoppen. Såvidt jeg husker gikk det i alle fall 6 eller 7 år før jeg fikk blomster på disse små buskene. Til gjengjeld er dette buskaset i dag et par meter høyt og tilsvarende vidt og belønner min mangel på stell med et strålende flor i slutten av mai og begynnelsen av juni. Igjen er nøkkelen til suksess at man aldri flytter på plantene, man graver aldri i rotsonen og man er forsiktig med gjødsling. På den måten modnes skuddene best og da er det flaks som bestemmer om sen vårfrost tar noen av knoppene. For det er ikke til å legge skjul på at trepioner har en tendens til å starte den vegetative utvikling nokså tidlig, iallefall på Vestlandet. På Østlandet, med kaldere og senere vår, er ikke dette et så stort problem, men til gjengjeld kan frost i jorden, kombinert med sol, føre til uttørkning av knoppene.

Trepioner må alltid ha god drenering, ilikhet med mange andre planter, inkludert staudepeoner. De liker også at jorden er lett og noe kalkholdig. Dersom jorden er kalkfattig, er det best å satse på kalktilførsel i form av skjellsand. Når det gjelder gjødsel, skal man aldri bruke husdyrgjødsel, f.eks. tørket hønsegødsel, som ellers kan være bra gjødsel for mange planter. Peoner tåler ikke husdyrgjødsel og reagerer på den ved å råtne opp. Derfor skal man bruke kunstgjødsel.

Trepeoner har blomster som er oppimot 20 cm i diameter. Av den grunn er det lurt å plantene dem i le, slik at man unngår vindbrekk. Forøvrig skal de alltid plantes i full sol og på et sted hvor man vet de kan vokse de neste 20 årene. Trepeoner er ikke noe for det hastige hagemenneske, men heller noe for den ettertenksomme havedyrker (kanskje bruken av eftertenksom er mest riktig her). De blomstrer opp mot to uker og ellers er det jo ikke så mye stas med dem, så de passer ikke for de som har en liten hage eller har en overfladisk hang til langvarig blomstring. Det er ellers verdt å nevne at duften av blomstene står i stil med deres skjønnhet.