mandag 14. desember 2009

Narcissus x "van Sion"

Van Sion, eller Sions gule lilje, som den jo bør kalles for oss som er vokst opp i slagskyggen av alle de hvite bedehus på Vestlandet som ofte bar navn fra Bibelen, er en god, gammeldags fylt tidlig påskelilje som stammer fra 1600-tallets Holland, både nå og da sentrum for foredling av løker og knoller.

Den finnes i handelen, men er lite utbredt, og man ser den lettest i eldre hager, der den har overlevd generasjoner på generasjoner, som sikkert har jaget etter de store og fylte påskeliljene, og så har van Sion blitt litt glemt og tatt som en selvfølge. For det er lett, får den stå i fred og får litt gjødsel, er den helt uproblematisk og blomstrer villig år etter år. Som andre påskeliljer, bør den tas opp og deles etter noen år, når blomstringen begynner å bli redusert. Beste tidspunktet for å gjøre dette er når ned begynner å visne ned i juni. Påskeliljer har kort sommerhvile og løker som er i jorden, begynner å sende ut nye røtter allerede i august. Det er altså for sent å plante dem om i august, og dette illustrerer nokså godt hvorfor påskeliljer bør kjøpes inn tidlig om høstes og plantes i jorden umiddelbart.

Van Sion blir opptil 30 cm høy og på Vestlandet er den en av de tidligste påskeliljene, bare slått av dens nære slektning N. lobularis og selvsagt "February Gold" og "Peeping Tom". Den er noen ganger i blomst helt i slutten av mars, men tyngdepunktet for blomstringen er i april. Kommer det storm og frost og annen vederstyggelighet, klarer den seg bra.

Når jorden den vokser i god jord, dvs. en næringsrik fyllitt-basert jord, som jeg har i deler av hagen, formerer den seg bra og kan stå i flere tiår uten å plantes om. Fyllitt betyr leir-skifer.
Andre steder i hagen min, hvor det er sandjord avsatt i et lokalt elvedelta for rundt 12.000 år siden, må Van Sion omplantes iallefall hvert 10 år. Uansett er denne påskeliljen lite kravfull sammenlignet med de moderne hybridene, som ofte ikke tåler hverken vind eller regn, når de er av den fylte typen.

Når det gjelder påskeliljer, er det slik at man ikke kan få for mange av dem. De bør dyrkes i tusenvis eller i millioner, på store og endeløse sletter hvor de vaier og duver i vinden, mens det på stille vårkvelder og netter ligger en duft av narsiss over markene, akkurat så søt at den står i kontrast til duften av møkk og den søte honningduften fra Tulipa tarda eller en eller annen botanisk krokus. Selv om jeg står i fare for å gjenta meg selv, og det gjør jeg nå, er det bare å si det som det er. Påskeliljer passer best i hageanlegg hvor de får lov til å vokse og bre seg ut i fred, dvs. under forhold hvor man lar dem få visne ned i fred i løpet av juni. Det er bare under et slikt dyrkingsregime at påskeliljer år for år blir sterkere og flottere.

Som den observante leser straks vil legge merke til, mener jeg at det er en vederstygglighet og uting at man kutter ned bladverket til tulipaner og påskeliljer og blåstjerner m.v. like etter blomstringen. Jeg har fått med meg at det er noen som mener at det er så stygt med visnende og gulnende bladverk, og til dem vil jeg bare si at de bør holde seg unna dyrking av disse vekstene. Dersom de er så ordensfikserte at de ikke kan la naturen gå sin gang, bør de heller køpe seg en dvd av blomster og sitte inne, i sine sorte og stålbesatte designerstoler og glo på perfekte blomster via TV. I naturen er alle blomster forskjellige, men også i vekstfasen fra spede spirer til gulnende forfall. Personlig synes jeg det er like mye forgjengelig skjønnhet i en avblomstrende pion som det er i en rose som står i all sin skrud. Det er fordi jeg vet at den neste år vil blomstre enda mer dersom den får stå i fred uten at en eller annnen idiot klipper av den bladverket.

fredag 11. desember 2009

Hybrid-slirekne


Denne stauden, som altså ikke uttales som slir-ekne,men som slire-kne (på grunn av formen på bladfestene), heter muligens Fallopia x hybridus. Eller Persicaria, eller Polygonum. Den er en opp til fire meter høy staude som begynner å blomstre i juni og som holder på til langt ute i september. Dette er altså en staude for de store hageanlegg, og den egner seg ypperlig som hekk. Den formeres lett ved å dele roten i april. Den trives i vanlig hagejord, og kan selvsagt ikke få nok gjødsel eller vann, men den er forbausende tørkesterk. I alle henseende en robust og karakterdannende staude som trives i både skygge og full sol.

Voksemåten består i at den brer seg ut år for år, og det er ingenting som stopper den. Den skygger ut hva som helst av andre stauder og også mindre busker. Den passer derfor best alene langs gressbakker, slik at man kan avgrense den mot gresset med gressklipperen. Dette er spesielt viktig dersom man i et anfall av villfarelse anskaffer slektningene park-slirekne og en annen en, med rundere blader, som jeg ikke husker navnet på. Disse sprer seg aggressivt og bør strengt tatt ikke plantes i hverken hager eller større parkanlegg. Den store forskjellen er altså at hybrid-slirekne begynner blomstringen i juni, mens de to slemme slektningene, som ligner nokså mye, blomstrer først fra august og utover. Jeg kjøpte mitt eksemplar i Botanisk Hage i Gøteborg. Det er en flott og artsrik hage og en tur dit er noe alle bør unne seg i april og mai. Hagen har sin egen alperoseavdeling og har også mange hybrider og arter av Magnolia.

Så litt om det gigantomane i min plantefilosofi. Jeg liker godt planter som klarer seg selv uten noe stell, som gir hagen karakter og struktur og som i tillegg er vakre. Denne stauden oppfyller alle tre kriteriene etter min mening. En staude med en slik voksemåte må selvsagt plasseres med omhu og den passer neppe hos de fleste hageentusiaster. Men den tåler liten storm om sommeren uten at den legger seg ned, den reiser seg når det har kommet 50 mm nedbør i løpet av noen få timer, slik det kan gjøre på Vestlandet der jeg har mitt hageparadis og den reagerer på tørke først og fremst med redusert vekst og litt brune blader helt innerst på stilkene. Den er altså svært robust og jeg har heller ikke observert skadedyr på stauden.

Stellet av denne stauden består altså av å skjære ned de tørre stilkene i løpet av vinteren- og senest i april, da de nye skuddene dukker opp. Glemmer man å gjødsle den, klarer den seg bra, og selv om den sikkert blir skadet av brann eller en bombeeksplosjon, er det ikke så mye annet den bryr seg om. Jeg har heller aldri observert at rådyr, som jo som regel er et skadedyr og en plage i enhver hage, har spist på bladverket.

Så dersom du arver et slott ute på landet et eller annet sted, langt avgårde, hvor du kanskje bare er noen uker om sommeren, er dette stauden å plante.

Bortsett fra i planteutsalget i botanisk hage i Gøteborg, har jeg aldri sett den i salg noe sted i Norge eller andre steder.


torsdag 10. desember 2009

"Taurus"


Disse to bildene er tatt 14 mai i 2006, min markspiste hjerne husker ikke om dette var et år med tidlig vår, men uansett viser bildene noe av poenget med denne alperose-hybriden. Nemlig et lysende intens rødfarge, robuste blomster som ikke ødelegges av regn, og ikke minst, en etter måten tidlig blomstring. Såvidt jeg husker, har denne hybriden vært i blomstring i midten av april, riktignok da etter en tidlig vår.

Denne busken kan bli 3- 5 meter høy, men det er etter mange år. Min er rundt to meter nå, og det er etter ti år. Uansett er dette en busk som trenger mye plass, for i likhet med andre storblomstrende alperoser, vil bredden stort sett være dobbel så mye som høyden.

For rhodoholikere var akkurat denne rødfargen hos en storvokst hybrid lenge bare en drøm, helt til amerikaneren C. Seabrook i 1965 leverte denne hybriden. Det blir påstått at den har fått rødfargen fra R. strigilosum, noe som kanskje kan stemme, men den har iallefall ikke fått det sunne bladverket og hardførheten derifra, det kan alle være enige i.

Dersom man ønsker en alperose med samme blomsterfarge og voksemåte, men med senere blomstring, kan man plante søsterhybriden "Grace Seabrook".

Taurus regnes ikke som hardfør nok for Østlandet, men vil utvilsomt kunne klare seg noen år også i Oslo-området. Den passer nok best langs kysten av Sør- og Vestlandet, opp til Molde, akkurat som de fleste av de mer kjælne hybridene og artene av denne slekten.

Når det gjelder dyrkingen av slike storblomtrende hybrider, må man passe på med nok vann og næring, både vår, sommer og høst. Disse hybridene er grådige planter som ofte kan få lysegrønne blader om sommeren eller høsten, og da må man sørge for å gi dem ekstra gjødsel, noe som er helt kurant i forhold til at det ikke vil føre til dårligere innvintring og avmodning av skuddene. De aller fleste busker og trær skal ikke ha gjødsel etter juli, unntaket er bl.a. de store alperosene. Ellers må man huske på at disse buskene ikke tåler kalkrik jord, og at jorden ellers må være muld/torvrik og være noenlunde fuktig, uten at det er tale om stående fuktighet. Dreneringen skal være i orden. Dersom man opplever at bladene blir gule, er det stort sett alltid tale om at jorden inneholder for mye kalk.

onsdag 9. desember 2009

Meconopsis cambrica



Fjellets gull kalles denne valmuen, der den vokser naturlig i fjellene i Nord-Spania, i baskernes land. På norsk kalles den valmuesøster, og det rimer jo godt når man ser på likheten med en opiumsvalmue eller fjellvalmue, som tilhører slekten Papaver.

Valmuesøster var også en av de staudene jeg nokså tidlig i mitt hageliv prøvde å formere gjennom innkjøp av frø fra Thompson & Morgans store katalog. Jeg vil anta at jeg sådde frø i fem påfølgende år, uten at det skjedde noe, før ett frø spirte, og siden har min tre måls store hage hver juni vært helt dekket av denne valmuen, som altså er en plante som kommer sent, men godt. Når den først etablerer seg, sprer den seg raskt.

Så får jeg ta en ny runde med hvordan naturen krever kuldebehandling av frø. Det heter statifisering og innebærer at mange frø av stauder (og for den saks skyld også frø fra trær) skal ligge i jorden, i sludd og regn og snø, over vinteren, for å gå ut av den såkalte frøhvilen, som kan induseres når frøet er tørt rett fra planten. Om vårer spirer så frøet, ofte så tidig at spirene dukker opp sammen med sen vårfrost. Denne type overlevelsesstrategi har sikkert sammenheng med at det så tidlig på våren er lite skadedyr ute og kryper for å spise små søte valmuesøsterspirer.

Denne stauden passer i eng og bed og under ethvert buskas man måtte finne. Den er enkel å luke bort dersom man får en inderlig motstand mot gult og oransje. Ellers tåler den nokså mye, både av ulike typer jordsmonn og av sol eller skygge. Sammen med andre valmuer tilhører den pionerplantene i fjellheimen. Det betyr at de foretrekker å etablere seg i blottlagt jord, noe som jo betyr at valmuesøster har lett for å etablere seg i bed med åpen jord (i motsetning til beplantninger hvor man har satset på heldekkende og lave stauder). Den har en pælerot som går rett ned, noe som betyr at den tåler tørke. Valmuesøster er ikke noe krevende når det gjelder gjødsel, og liker en vanlig nøytral jord, med hverken for lite eller for mye kalk (PH 6-7).

Skal man ha denne planten i hagen, allierer man seg altså med noen som har den, og som har fulle frøhus i tusenvis sånn ca i slutten av juli eller begynnelsen av august. Så sås frøene der man har tenkt at de skal vokse, oppå jorden.

Valmue søster blir opptil 60 cm høy, og blomstene kan bli opptil 10 cm i diameter. Generelt blir kronblader eller blomster større når næringstilførselen er rikelig, med vekt på fosfor og kalium, mens overskudd på nitrogen fører til økt bladvekst på bekostning av utvikling av blomsteranlegg. Som vanlig anbefaler jeg liberale mengder organisk gjødsel, f.eks. pelletert hønsegjødsel eller annen type pelletert organisk gjødsel, dvs. gjødsel formet som små korn som er lette å strø ut.

Valmuesøster er en staude som står på for full fra midten av mai og ut juli på Vestlandet. Blomstringen på Østlandet vil selvsagt være noe senere. Når det gjelder hardførhet, vokser den villig stort sett over hele landet.

tirsdag 8. desember 2009

Euphorbia griffithi




Hagevortemelk er en iøynefallende staude som blomstrer i juni og juli med mørk oransje høyeblader på rundt 80 cm høye stilker. Den har etterhvert blitt lettere å få tak i, men er ennå ikke helt vanlig i handelen. I likhet med sin norske slektning strandvortemelk og sin hageslektning vårvortemelk, er den giftig i den forstand at den hvite melkesaften hverken bør drikkes eller klines mot åpne sår. Den er altså like giftig som de fleste vekster i naturen.

Voksemåten og spredningsstrategien til planten er aggressiv, i den forstand at dersom jordsmonnet passer planten, dvs. muld og torvrik fuktig jord, sprer den seg raskt via underjordiske rizomer. Det betyr at det er noe uegnet i et vanlig bed, den bør heller få lov til å regjere fritt i et fuktbed sammen med andre store stauder, som f.eks. bronseblad. Hagevortemelken formeres lettest om høsten ved at man graver opp skudd. Jeg har aldri observert at den har satt frø, noe som i dette tilfellet slett ikke er en mangel.

Noen ganger kan man observere at stauden holder seg på plass og ikke sprer seg nevneverdig. Det er mye som tyder på at de finnes minst to kloner av arten på det norske markedet, nemlig en som holder seg på plass og en som sprer seg, ca en halv meter pr. år. Når dette er nevnt, må man ikke bli redd for at dette er en plante som opptrer truende i forhold til andre stauder. Den er nokså lett å kontrollere spredningen av og når det er tale om så flotte farger som i dette tilfellet, bør man jo la seg invadere.

Planten er robust og tåler å bli oversett, men reagerer positivt på ekstra gjødsling og at jorden får tilstrekkelig tilførsel av vann i mai, juni og juli. Etterpå er det ikke så nøye, men de avblomstrede stenglene bør få stå til neste vår, i likhet med de fleste andre stauder. I en del tilfeller kan nedklippede stengler om høsten føre til redusert overvintring.

Denne stauden er en klassisk kandidat til hagetypen "cottage garden", dvs. litt bestemorsaktig villniss med roser og stauder og hagebord om hverandre. Jeg har i dag bestilt billetter til Chelsea Garden Show siste helg i mai i 2010 og gleder meg til dette, i trygg forvissning om at det også neste år vil dukke opp noe hagedesign som lener seg på denne hagetradisjonen. engelsk hagedesign er minst like minimalistisk og esoterisk som annen design, men de senere års utstilligner tilsier at minimalist-tradisjonen er på vei ut av hagedesignen. Det er helt greit å satse på cottage-garden eller litt mer rufsete beplantninger. En overraskende stor andel av årets utstillere satset på vann i kombinasjon med store og robuste stauder, noe som vel ikke forteller noe annet enn at de fleste hagemennesker finner stor fred og hvile i vannspeil.

mandag 7. desember 2009

Tropaeolum speciosum


Ildblomsterkarsen opptrer på Vestlandet mange steder ugressaktig, mens den på Østlandet stort sett ikke overlever en kald vinter. Den ble oppdaget av William Lobb i 1845, på hans første botaniske ekspedisjon til Chile. Den er en slektning av den vanlige blomsterkarsen, men er flerårig og formerer seg hovedsaklig med underjordisk spredning via lange rizomer. Disse kan under gode vekstforhold være en cm tykke, men er som oftest mye tynnere. I løpet av en sommer kan skuddene nå tre-fire meter, og den beste vokseplassen er i tilknytning til busker, for da kan ildblomsterkarsen klatre i grenene. Ettersom bladene er såpass små, rundt to cm i diameter totalt, er det skjelden det oppstår en konflikt mellom denne planten og dens klatrestativ. Den tar altså ikke livet av sine omgivelser, slik som enkelte treaktige klatrere med tid og stunder kan gjøre.

Min kjennskap til denne planten begynte med flotte fotografier i katalogen til Thompson&Morgan, sent på 70 -tallet. Jeg husker jeg år etter år, til en nokså stiv pris, kjøpte et par frø av planten, fordi jeg forsto at dette var en plante med egenskaper som går ut over det vanlige. Etter fem sesonger ga jeg opp. Heldigvis traff jeg i 1986 en forståelsesfull planteskoleeier i Bergen som hadde et par potter med planten under disken. Dette var på den tiden da planten var nokså ukjent i Norge. Grunnen til dette er bl.a. at dette er en staude som ikke liker seg i en potte. Når man selger planten, er det ikke noe mer å se enn noen små blader av mikroskopisk størrelse og blomstene dukker først opp når rankene har vokst en meters tid på sommeren. Noen kiosk-velter er den altså ikke, denne planten som først opptrer som en skremt liten kattunge, men som i løpet av noen få, og fuktige somre kan bli til en stor og snerrende tiger som holder resten av alperosebeplantningen i sin flammende favn.

Blomstringstiden er fra slutten av juni og helt til desember eller til frosten tar livet av de overjordiske delene av stauden. I likhet med mange andre planter fra Chile, som f.eks. fuksia og Cosmos, er dette en plante som er tilpasset kortere dager. Utover høsten, etterhvert som dagene blir kortere og nettene lengre, blir blomstringen mer intens, sikkert også stimulert av fuktigere vokseforhold.

Som den oppmerksomme leser kan tenke seg til, er det altså ren svindel å selge frø av denne blomsterkarsen. De spirer saktens, men bare dersom de blir sådd ferske og får lov til å overvintre sin hele og fulle statifiseringsperiode, dvs. fra oktober til april. Frøene har en flott blå farge, omtrent som blåbær, noe som kanskje kan hjelpe noen hageentusiaster til å huske på at ildblomsterkarse skal ha muld- og torvjord. Den reagerer svært positivt på liberale mengder med gjødsel, og det som står i enkelte bøker om at man ikke skal gjødsle planten, er ganske enkelt noe stort tull.

Overraskende mange hageentusiaster skal absolutt ha denne planten når de ser den for første gang, og det er jo lett å forstå dersom man er glad i helt unike fargevalører. Rødfargen er virkelig intens og best å fotografere om morgenen, i skyet eller disig vær. Men siden dette er en plante som ikke er så lett å tukte, må man velge plantested med omhu. Man kan heller ikke regne med å bearbeide jorden når den er etablert, dersom er den klareste kandidaten til det perfekte voksested forskjellige typer buskas befestet med alperoser eller andre surjordselskende planter.

Og da kommer jeg endelig til poenget, som selvsagt er at denne plantes bør helst spres via gode hagevenner, dvs. at man om høsten spavender en liten rad og plukker opp en bøtte med de hvite underjordiske røttene til ildblomsterkarsen. Disse plantes umiddelbart på et passende sted, i ti centimeters dybde. Første våren vil det være lite liv, men utpå høsten vil det vel alltid komme litt vekst. Neste år kommer den som et skudd og den ser seg aldri tilbake, noe som forøvrig sikkert er vanskelig for planten, den kan jo spre seg 4 meter på ett år.

Jeg er personlig svært glad i ildblomsterkarse, og har plantet den et utall av steder, hvor den klatrer i det som den finner, enten i sol eller skygge. Langs en nordvendt husvegg, helt inntil huset, hvor en kyndig husmurbygger engang i tiden sørget for en halv meter med pukk langs husmuren (til drenering), trives den best. Det betyr at dette er stedet å prøve den i mer vinterkalde strøk enn Vestlandet- sone 2 (dvs. det stedet i Norge med mildest vinterklima). På Østlandet vil jo en slik plassering også medvirke positivt til at rizomene ikke fryser seg til døde, som jo er problemet for denne planten i vinterharde strøk av landet. Stabile snøforhold kan jo sørge for god isolasjon, men et stabilt snødekke til vern av staudene er i dag slett ikke lett å oppdrive i de strøkene av Østlandet hvor det bor folk som ikke har som eneste interesse å forgifte ulv.

søndag 6. desember 2009

Hagekala

Lysichiton americanus

En god venn av meg har rukket å bli professor i mikroøkonomi i Stockholm. Det var han ikke den gangen jeg kjøpte denne planten, som vi kan kalle for hagekala. Vi hadde vel vært på Kvernen på Söder dagen før og forfrisket oss, ikke minst fordi mikroøkonomen hadde bosatt seg i byen for å være sammen med sin kjæreste, som hadde dumpet han ca to timer etter at han var gått av flyet fra LSE i London. Slik er livet og dagen derpå er det godt å finne en søndagsåpen planteskole og jakte på skjeldne stauder. Det var det jeg og kameraten min gjorde da jeg fant denne, som ennå er nokså vanskelig å få tak i.

Planten kommer fra USA og Canada og er tilpasset et liv i søle og myr, med andre ord en ekte sumpplante som ikke skal ha drenering, som jo er alfa og omega for de fleste stauder. På Vestlandet blomstrer den i april og mai. Den står i botanisk hage i Oslo, og er generelt hardfør i store deler av Norge.

Som de fleste av plantene jeg liker, må også denne ha noen år før den blomstrer rikt. Den trives godt i full sol dersom jorden er fuktig hele tiden, men klarer seg også godt i halvskygge. Jorden skal helst være torvbasert. Bladene vokser opp etter blomstringen. De er opptil en meter lange og planten er ikke nevneverdig til pryd etter blomstringen, noe som heldigvis reduserer interessen for denne planten. Hvordan skulle det vært dersom gud og hvermann dyrket denne? Mitt hageliv hadde blitt redusert vesentlig i kvalitet dersom alt var veldig enkelt. Noe av poenget er at det skal være vanskelig å dyrke frem enkelte planter, samtidig som man får mosjonert og luftet sin protestantiske arbeidsetikk.

I forhold til resten av blomstringen i hagen, og i absolutte termer, er størrelsen av blomstene nokså stor. Høybladet,dvs. det gule, er ca 20 cm høyt, betraktelig større enn hos sin slektning myrkongle, som vokser vilt i store deler av Norge, i myrterreng. Planten er også giftig, i likhet med vanlig kala, som altså stammer fra Sør-Afrika og landene deromkring og som derfor ikke tåler frost. Dersom man kan sin Garborg, passer det fint å deklamere fra Haugtussa til denne planten. Er ikke sikker på om diktet "Til deg du hei, med bukkeblad etc" eksisterer, eller om det er noe som danner seg oppi hodet mitt akkurat når jeg begynner å skrive om myrvegetasjon, men er ikke diktet skrevet, burde Garborg ha skrevet det.

I norske hagebøker står det ikke noe om hvordan man frøformerer denne planten, og det er jo typisk. Man må nemlig dyrke planten selv for å vite at frøene ikke tåler å tørke opp. Frøene modner i august og sås da med en gang. De trenger å ligge i jorden vinteren over og spirer da raskt og fint i april og mai. Man må regne med minst fem år før planten har nådd blomstringsdyktig alder. Det kommer vel heller ikke som noen bombe at en så stor plante trenger rikelig med næring og fuktighet for å trives og vokse. Dersom den blir plassert på et sted med tørr jord, vil den raskt forsvinne. Hagekala er nemlig en ekte sump- eller myrplante.

I likhet med mange stauder, produseres ikke denne i Norge. Den tilhører nemlig den eksklusive gruppen av planten som vokser sent frem til blomstermoden størrelse og da er den jo ikke så interessant som masse-selger i et hagesenter om våren. Men den dukker av og til opp i et hagesenter nær deg i avdelingen for akvarie- eller vannplanter sammen med nøkkerose og andemat. At den i store trekk inkompetente betjeningen plasserer hagekala ute i dammen, betyr ikke at den skal plantes på denne måten. Den skal plantes i jord som en vanlig staude, til forskjell fra nøkkerose, som plantes i jorden i bunnen av dammen.

Den har også en hvit slektning som stammer fra Alaska og Kamtsjaka, men den har jeg ennå ikke fått tak i. I England, f.eks. i Kew Gardens, dyrkes den ekte hvite stuekalaen utendørs. Det er en spesiell hardfør klone, Crowboro eller noe sånt, som dyrkes på denne måten.