Narcissus x "van Sion"

Van Sion, eller Sions gule lilje, som den jo bør kalles for oss som er vokst opp i slagskyggen av alle de hvite bedehus på Vestlandet som ofte bar navn fra Bibelen, er en god, gammeldags fylt tidlig påskelilje som stammer fra 1600-tallets Holland, både nå og da sentrum for foredling av løker og knoller.

Den finnes i handelen, men er lite utbredt, og man ser den lettest i eldre hager, der den har overlevd generasjoner på generasjoner, som sikkert har jaget etter de store og fylte påskeliljene, og så har van Sion blitt litt glemt og tatt som en selvfølge. For det er lett, får den stå i fred og får litt gjødsel, er den helt uproblematisk og blomstrer villig år etter år. Som andre påskeliljer, bør den tas opp og deles etter noen år, når blomstringen begynner å bli redusert. Beste tidspunktet for å gjøre dette er når ned begynner å visne ned i juni. Påskeliljer har kort sommerhvile og løker som er i jorden, begynner å sende ut nye røtter allerede i august. Det er altså for sent å plante dem om i august, og dette illustrerer nokså godt hvorfor påskeliljer bør kjøpes inn tidlig om høstes og plantes i jorden umiddelbart.

Van Sion blir opptil 30 cm høy og på Vestlandet er den en av de tidligste påskeliljene, bare slått av dens nære slektning N. lobularis og selvsagt "February Gold" og "Peeping Tom". Den er noen ganger i blomst helt i slutten av mars, men tyngdepunktet for blomstringen er i april. Kommer det storm og frost og annen vederstyggelighet, klarer den seg bra.

Når jorden den vokser i god jord, dvs. en næringsrik fyllitt-basert jord, som jeg har i deler av hagen, formerer den seg bra og kan stå i flere tiår uten å plantes om. Fyllitt betyr leir-skifer.
Andre steder i hagen min, hvor det er sandjord avsatt i et lokalt elvedelta for rundt 12.000 år siden, må Van Sion omplantes iallefall hvert 10 år. Uansett er denne påskeliljen lite kravfull sammenlignet med de moderne hybridene, som ofte ikke tåler hverken vind eller regn, når de er av den fylte typen.

Når det gjelder påskeliljer, er det slik at man ikke kan få for mange av dem. De bør dyrkes i tusenvis eller i millioner, på store og endeløse sletter hvor de vaier og duver i vinden, mens det på stille vårkvelder og netter ligger en duft av narsiss over markene, akkurat så søt at den står i kontrast til duften av møkk og den søte honningduften fra Tulipa tarda eller en eller annen botanisk krokus. Selv om jeg står i fare for å gjenta meg selv, og det gjør jeg nå, er det bare å si det som det er. Påskeliljer passer best i hageanlegg hvor de får lov til å vokse og bre seg ut i fred, dvs. under forhold hvor man lar dem få visne ned i fred i løpet av juni. Det er bare under et slikt dyrkingsregime at påskeliljer år for år blir sterkere og flottere.

Som den observante leser straks vil legge merke til, mener jeg at det er en vederstygglighet og uting at man kutter ned bladverket til tulipaner og påskeliljer og blåstjerner m.v. like etter blomstringen. Jeg har fått med meg at det er noen som mener at det er så stygt med visnende og gulnende bladverk, og til dem vil jeg bare si at de bør holde seg unna dyrking av disse vekstene. Dersom de er så ordensfikserte at de ikke kan la naturen gå sin gang, bør de heller køpe seg en dvd av blomster og sitte inne, i sine sorte og stålbesatte designerstoler og glo på perfekte blomster via TV. I naturen er alle blomster forskjellige, men også i vekstfasen fra spede spirer til gulnende forfall. Personlig synes jeg det er like mye forgjengelig skjønnhet i en avblomstrende pion som det er i en rose som står i all sin skrud. Det er fordi jeg vet at den neste år vil blomstre enda mer dersom den får stå i fred uten at en eller annnen idiot klipper av den bladverket.