Hagekala

Lysichiton americanus

En god venn av meg har rukket å bli professor i mikroøkonomi i Stockholm. Det var han ikke den gangen jeg kjøpte denne planten, som vi kan kalle for hagekala. Vi hadde vel vært på Kvernen på Söder dagen før og forfrisket oss, ikke minst fordi mikroøkonomen hadde bosatt seg i byen for å være sammen med sin kjæreste, som hadde dumpet han ca to timer etter at han var gått av flyet fra LSE i London. Slik er livet og dagen derpå er det godt å finne en søndagsåpen planteskole og jakte på skjeldne stauder. Det var det jeg og kameraten min gjorde da jeg fant denne, som ennå er nokså vanskelig å få tak i.

Planten kommer fra USA og Canada og er tilpasset et liv i søle og myr, med andre ord en ekte sumpplante som ikke skal ha drenering, som jo er alfa og omega for de fleste stauder. På Vestlandet blomstrer den i april og mai. Den står i botanisk hage i Oslo, og er generelt hardfør i store deler av Norge.

Som de fleste av plantene jeg liker, må også denne ha noen år før den blomstrer rikt. Den trives godt i full sol dersom jorden er fuktig hele tiden, men klarer seg også godt i halvskygge. Jorden skal helst være torvbasert. Bladene vokser opp etter blomstringen. De er opptil en meter lange og planten er ikke nevneverdig til pryd etter blomstringen, noe som heldigvis reduserer interessen for denne planten. Hvordan skulle det vært dersom gud og hvermann dyrket denne? Mitt hageliv hadde blitt redusert vesentlig i kvalitet dersom alt var veldig enkelt. Noe av poenget er at det skal være vanskelig å dyrke frem enkelte planter, samtidig som man får mosjonert og luftet sin protestantiske arbeidsetikk.

I forhold til resten av blomstringen i hagen, og i absolutte termer, er størrelsen av blomstene nokså stor. Høybladet,dvs. det gule, er ca 20 cm høyt, betraktelig større enn hos sin slektning myrkongle, som vokser vilt i store deler av Norge, i myrterreng. Planten er også giftig, i likhet med vanlig kala, som altså stammer fra Sør-Afrika og landene deromkring og som derfor ikke tåler frost. Dersom man kan sin Garborg, passer det fint å deklamere fra Haugtussa til denne planten. Er ikke sikker på om diktet "Til deg du hei, med bukkeblad etc" eksisterer, eller om det er noe som danner seg oppi hodet mitt akkurat når jeg begynner å skrive om myrvegetasjon, men er ikke diktet skrevet, burde Garborg ha skrevet det.

I norske hagebøker står det ikke noe om hvordan man frøformerer denne planten, og det er jo typisk. Man må nemlig dyrke planten selv for å vite at frøene ikke tåler å tørke opp. Frøene modner i august og sås da med en gang. De trenger å ligge i jorden vinteren over og spirer da raskt og fint i april og mai. Man må regne med minst fem år før planten har nådd blomstringsdyktig alder. Det kommer vel heller ikke som noen bombe at en så stor plante trenger rikelig med næring og fuktighet for å trives og vokse. Dersom den blir plassert på et sted med tørr jord, vil den raskt forsvinne. Hagekala er nemlig en ekte sump- eller myrplante.

I likhet med mange stauder, produseres ikke denne i Norge. Den tilhører nemlig den eksklusive gruppen av planten som vokser sent frem til blomstermoden størrelse og da er den jo ikke så interessant som masse-selger i et hagesenter om våren. Men den dukker av og til opp i et hagesenter nær deg i avdelingen for akvarie- eller vannplanter sammen med nøkkerose og andemat. At den i store trekk inkompetente betjeningen plasserer hagekala ute i dammen, betyr ikke at den skal plantes på denne måten. Den skal plantes i jord som en vanlig staude, til forskjell fra nøkkerose, som plantes i jorden i bunnen av dammen.

Den har også en hvit slektning som stammer fra Alaska og Kamtsjaka, men den har jeg ennå ikke fått tak i. I England, f.eks. i Kew Gardens, dyrkes den ekte hvite stuekalaen utendørs. Det er en spesiell hardfør klone, Crowboro eller noe sånt, som dyrkes på denne måten.