Misjonærliljer

Ridderstjerne, ofte feilaktig omtalt som amaryllis, bør på mine hjemtrakter på Vestlandet kalles misjonærliljer, for ofte heter det seg at den og den arten som dyrkes i vinduskarmene bak de heklede gardinene der det sitter oldemødre og strikker til misjonsbasarer, stammer fra gamle tante agnes som hadde den med sin fra kina etter to perioder ute for kinamisjonen eller santalmisjonen eller indianer misjonen.

De finnes rundt 60 botaniske arter av Hippeastrum, og de holder til i Latin-Amerika, men har også blitt spredt til både Kina og India og Katmandu for den del. Så har de altså kommet hjem til bedehuslandet på flyttelasset til noen misjonærer, sammen med malaria og kinagods. Etterhvert har de blitt spredt fra de gudfryktige hjem til de hjem som ikke er så gudfryktige, men som har en heldig hånd med blomster. Dette er en løkplante, som hos oss skal dyrkes under frostfrie forhold i full sol i vinduskarmen, med godt stell, mye gjødsel, og så skal man slutte å vanne i oktober, og da kan man sette potten på et kjøligere rom, f.eks et soverom. I løpet av en måned eller to har bladverket visnet ned, og så skal løken hvile til man ser det dukker opp en knopp eller to. Da skal man ikke vanne, men sette planten i et litt varmere rom. Så er trikset å få blomsterstilken til å strekke seg i full høyde, opp til 50 cm, uten at bladverket skyter for mye opp. Så gir man litt vann og de flotte ridderstjernene kan folde seg ut, hovedsaklig i hvite, rosa og røde fargetoner. Disse rene artene dufter søtt av vanilje og annen tropisk aroma som holder til i tropenatten, særlig mot nattestid.

Ridderstjernene som fallbys rundt juletider i alle forretninger, er hybrider. Det betyr større blomster, at duften er forsvunnet, og en tendens til at løkene er mindre robuste, akkurat som forskjellen mellom stilkroser og en vill nyperose. Jeg kan tenke meg at disse moderne ridderstjernene har en særlig apell til folk som er opptatt av at ting skal synes og være glorete, f.eks. oppkomlinger eller nyrike eller folk som er ansatt i oljeindustrien. Det verste når det gjelder hybrider av ridderstjerner, er egentlig ikke fargene eller at de er altfor mye foredlet, men heller at eierne ikke eier omtanke for disse plantene. Ofte kastes de etter at julen og blomstringen er over og dette synes jeg er sterkt opprørende. Folk som kaster planter tilhører samme divisjon som de som kaster kattunger i søpla etter at sommerferien er over og feriekatten ikke lenger er så søt.

Tilbake til de rene arter av misjonærliljene. De skal pottes om år om annet, dvs. hvert 3 - 4 år. Sørg for god drenering og litt lecakuler i bunnen av potten. Vanlig innkjøpt plantejord tilført 10% kompostert kugjødsel er passende. For at løken skal være i fin form, bør man gjødsle godt, fra april til august. Min erfaring når det gjelder ulike typer løk og knoller som man dyrker innendørs, er at det er organisk gjødsel som duger best.

Så tilbake til de gamle bedehustantene, som har vært plantens spredningsstrategi akkurat som mennesket har vært kattens og hundens. De gamle tantene er i ferd med å dø ut, og da må man passe på at ikke disse rene artene forsvinner. De er bortimot umulige å finne i vanlig handel, bortsett fra i utlandet, dvs. Nederland og England. Man finner mye fint ved å gogle, problemet er å få løkene inn i Norge, men det er et annet tema.