Hybrid-slirekne

Denne stauden, som altså ikke uttales som slir-ekne,men som slire-kne (på grunn av formen på bladfestene), heter muligens Fallopia x hybridus. Eller Persicaria, eller Polygonum. Den er en opp til fire meter høy staude som begynner å blomstre i juni og som holder på til langt ute i september. Dette er altså en staude for de store hageanlegg, og den egner seg ypperlig som hekk. Den formeres lett ved å dele roten i april. Den trives i vanlig hagejord, og kan selvsagt ikke få nok gjødsel eller vann, men den er forbausende tørkesterk. I alle henseende en robust og karakterdannende staude som trives i både skygge og full sol.

Voksemåten består i at den brer seg ut år for år, og det er ingenting som stopper den. Den skygger ut hva som helst av andre stauder og også mindre busker. Den passer derfor best alene langs gressbakker, slik at man kan avgrense den mot gresset med gressklipperen. Dette er spesielt viktig dersom man i et anfall av villfarelse anskaffer slektningene park-slirekne og en annen en, med rundere blader, som jeg ikke husker navnet på. Disse sprer seg aggressivt og bør strengt tatt ikke plantes i hverken hager eller større parkanlegg. Den store forskjellen er altså at hybrid-slirekne begynner blomstringen i juni, mens de to slemme slektningene, som ligner nokså mye, blomstrer først fra august og utover. Jeg kjøpte mitt eksemplar i Botanisk Hage i Gøteborg. Det er en flott og artsrik hage og en tur dit er noe alle bør unne seg i april og mai. Hagen har sin egen alperoseavdeling og har også mange hybrider og arter av Magnolia.

Så litt om det gigantomane i min plantefilosofi. Jeg liker godt planter som klarer seg selv uten noe stell, som gir hagen karakter og struktur og som i tillegg er vakre. Denne stauden oppfyller alle tre kriteriene etter min mening. En staude med en slik voksemåte må selvsagt plasseres med omhu og den passer neppe hos de fleste hageentusiaster. Men den tåler liten storm om sommeren uten at den legger seg ned, den reiser seg når det har kommet 50 mm nedbør i løpet av noen få timer, slik det kan gjøre på Vestlandet der jeg har mitt hageparadis og den reagerer på tørke først og fremst med redusert vekst og litt brune blader helt innerst på stilkene. Den er altså svært robust og jeg har heller ikke observert skadedyr på stauden.

Stellet av denne stauden består altså av å skjære ned de tørre stilkene i løpet av vinteren- og senest i april, da de nye skuddene dukker opp. Glemmer man å gjødsle den, klarer den seg bra, og selv om den sikkert blir skadet av brann eller en bombeeksplosjon, er det ikke så mye annet den bryr seg om. Jeg har heller aldri observert at rådyr, som jo som regel er et skadedyr og en plage i enhver hage, har spist på bladverket.

Så dersom du arver et slott ute på landet et eller annet sted, langt avgårde, hvor du kanskje bare er noen uker om sommeren, er dette stauden å plante.

Bortsett fra i planteutsalget i botanisk hage i Gøteborg, har jeg aldri sett den i salg noe sted i Norge eller andre steder.