Tropaeolum speciosum

Ildblomsterkarsen opptrer på Vestlandet mange steder ugressaktig, mens den på Østlandet stort sett ikke overlever en kald vinter. Den ble oppdaget av William Lobb i 1845, på hans første botaniske ekspedisjon til Chile. Den er en slektning av den vanlige blomsterkarsen, men er flerårig og formerer seg hovedsaklig med underjordisk spredning via lange rizomer. Disse kan under gode vekstforhold være en cm tykke, men er som oftest mye tynnere. I løpet av en sommer kan skuddene nå tre-fire meter, og den beste vokseplassen er i tilknytning til busker, for da kan ildblomsterkarsen klatre i grenene. Ettersom bladene er såpass små, rundt to cm i diameter totalt, er det skjelden det oppstår en konflikt mellom denne planten og dens klatrestativ. Den tar altså ikke livet av sine omgivelser, slik som enkelte treaktige klatrere med tid og stunder kan gjøre.

Min kjennskap til denne planten begynte med flotte fotografier i katalogen til Thompson&Morgan, sent på 70 -tallet. Jeg husker jeg år etter år, til en nokså stiv pris, kjøpte et par frø av planten, fordi jeg forsto at dette var en plante med egenskaper som går ut over det vanlige. Etter fem sesonger ga jeg opp. Heldigvis traff jeg i 1986 en forståelsesfull planteskoleeier i Bergen som hadde et par potter med planten under disken. Dette var på den tiden da planten var nokså ukjent i Norge. Grunnen til dette er bl.a. at dette er en staude som ikke liker seg i en potte. Når man selger planten, er det ikke noe mer å se enn noen små blader av mikroskopisk størrelse og blomstene dukker først opp når rankene har vokst en meters tid på sommeren. Noen kiosk-velter er den altså ikke, denne planten som først opptrer som en skremt liten kattunge, men som i løpet av noen få, og fuktige somre kan bli til en stor og snerrende tiger som holder resten av alperosebeplantningen i sin flammende favn.

Blomstringstiden er fra slutten av juni og helt til desember eller til frosten tar livet av de overjordiske delene av stauden. I likhet med mange andre planter fra Chile, som f.eks. fuksia og Cosmos, er dette en plante som er tilpasset kortere dager. Utover høsten, etterhvert som dagene blir kortere og nettene lengre, blir blomstringen mer intens, sikkert også stimulert av fuktigere vokseforhold.

Som den oppmerksomme leser kan tenke seg til, er det altså ren svindel å selge frø av denne blomsterkarsen. De spirer saktens, men bare dersom de blir sådd ferske og får lov til å overvintre sin hele og fulle statifiseringsperiode, dvs. fra oktober til april. Frøene har en flott blå farge, omtrent som blåbær, noe som kanskje kan hjelpe noen hageentusiaster til å huske på at ildblomsterkarse skal ha muld- og torvjord. Den reagerer svært positivt på liberale mengder med gjødsel, og det som står i enkelte bøker om at man ikke skal gjødsle planten, er ganske enkelt noe stort tull.

Overraskende mange hageentusiaster skal absolutt ha denne planten når de ser den for første gang, og det er jo lett å forstå dersom man er glad i helt unike fargevalører. Rødfargen er virkelig intens og best å fotografere om morgenen, i skyet eller disig vær. Men siden dette er en plante som ikke er så lett å tukte, må man velge plantested med omhu. Man kan heller ikke regne med å bearbeide jorden når den er etablert, dersom er den klareste kandidaten til det perfekte voksested forskjellige typer buskas befestet med alperoser eller andre surjordselskende planter.

Og da kommer jeg endelig til poenget, som selvsagt er at denne plantes bør helst spres via gode hagevenner, dvs. at man om høsten spavender en liten rad og plukker opp en bøtte med de hvite underjordiske røttene til ildblomsterkarsen. Disse plantes umiddelbart på et passende sted, i ti centimeters dybde. Første våren vil det være lite liv, men utpå høsten vil det vel alltid komme litt vekst. Neste år kommer den som et skudd og den ser seg aldri tilbake, noe som forøvrig sikkert er vanskelig for planten, den kan jo spre seg 4 meter på ett år.

Jeg er personlig svært glad i ildblomsterkarse, og har plantet den et utall av steder, hvor den klatrer i det som den finner, enten i sol eller skygge. Langs en nordvendt husvegg, helt inntil huset, hvor en kyndig husmurbygger engang i tiden sørget for en halv meter med pukk langs husmuren (til drenering), trives den best. Det betyr at dette er stedet å prøve den i mer vinterkalde strøk enn Vestlandet- sone 2 (dvs. det stedet i Norge med mildest vinterklima). På Østlandet vil jo en slik plassering også medvirke positivt til at rizomene ikke fryser seg til døde, som jo er problemet for denne planten i vinterharde strøk av landet. Stabile snøforhold kan jo sørge for god isolasjon, men et stabilt snødekke til vern av staudene er i dag slett ikke lett å oppdrive i de strøkene av Østlandet hvor det bor folk som ikke har som eneste interesse å forgifte ulv.