Månestråleblomst

Denne stauden heter voksklokke på norsk, men det er et navn det er lite sus i, da er det mer kraft i det latinske navnet Kirengeshoma palmata. Jeg synes den bør hete månestråleblomst og kaller den det. Dette er er staude som blomstrer fra august og utover, alt etter hvor varm og fuktig sommeren har vært. Den kan bli opptil halvannen meter høy, men holder seg oftest under meteren. Det er ikke noe spesielt med denne planten før blomstringen, men når den inntreffer, ser man at dette er en plante med spesielle blomster.

Dette er nemlig en relikt, eller en nokså gammel art, som sikkert har hatt mange slektninger, men som nå er relativt alene innenfor denne slektsgrenen. Hvordan kan vi vite dette, bortsett fra dersom vi studerer arvestoffet under mikroskop? Vi kan først og fremst se det på at naturen har vært ødsel når man har konstruert blomsten, eller kronbladene. Det er som om planten ikke var helt sikker på hvor store og solide kronbladene skulle være for å tåle vær og vind, eller for å lokke til seg bestøvende insekter. Blomster av denne typer finner vi også på magnolia-trær og busker, og ganske riktig, mangnolia var en av de første blomstrende plantene for nokså mange millioner år siden, sammen med kråkefot-planter og cycader og bartrær og bregner.

Til å tilhøre en så gammel slekt er denne stauden nokså enkel i kosten, den liker vanlig hagejord med mye humusinnhold, helst litt på den sure siden. Siden den kommer fra fjellstrøkene i Korea, er den godt vant med mye varme, omtrent som stauder fra USA. Det betyr at den helst bør få en plass i hagens varmeste og luneste krok, slik at den kan komme i blomst så tidlig som mulig. Det betyr full sol, mye vann og god gjødsling. Jeg har aldri opplevd sykdommer på denne arten, noe som passer inn i dens alderdommelige avstamming, tilpasset dinosaurer og flyveøgler.

Månestråleblomst har kronblader som er opptil en cm i tykkelse, noe som er svært uvanlig i planteriket. Blomst og kronblader skal jo i henhold til naturens krav til effektivitet helst produseres så lette og tynne som mulig, her har naturen ennå ikke funnet ut av dette. Og likevel har planten faktisk klart det kunststykke å overleve siden iallefall trias-tiden.

Denne stauden er ikke noe for de som vil ha noe som blomstrer hele tiden, f.eks. Skaugum-begonia eller sommergeorginer eller pelargonier eller tagetes. Det er en typisk entusiast-staude som passer de hagedyrkere som er villige til å foreta litt andre krumspring enn vanlig på indifferenskurven mellom skjønnhet og langvarig blomstring.