fredag 15. januar 2010

Engelske roser


De fleste av oss prøver så godt vi kan, men opplever av og til at en viss galskap tar bolig i oss. Noen får anfall av spillegalskap eller shoppingmani, andre tyr til dop eller overdreven renslighet (obs. obs. kan være et greit forstadium til lukemani, som kan være greit å ha dersom man har stor have). Innenfor hagekretser tar galskapen ofte form som overdreven og manisk interesse for enkelte sorter eller arter, det være seg stauder, løker eller trær og busker. Jeg kjenner til folk som er fullstendig hekta, dvs. bruker all sin tid og penger på rhododendron, magnolia, ekte liljer, hosta, og ikke minst engelske roser. Austin-roser, som disse kalles etter mannen som krysset de frem på 60- og 70-tallet, kan ofte opptre som en slik lidelse.

Det gjelder å forstå sine medmennesker å møter man noen som er angrepet av engelske roser, bør man først og fremst gå rett på kilden, dvs. rosene. Er det noe spesielt med disse rosene som gjør folk fullstendig hektet? Bør man forresten ha et system hvor slike roser kun kan utskrives på resept? Bør enkelte hagedyrkere beskyttes mot seg selv slik at de ikke bruker all sin tid og sine penger på disse rosene? Eller skal vi la folk få leve med slike galskaper, stort sett til glede for andre, men også til en viss sjenanse for samfunnet?

Svaret er duften. De engelske rosene, som jeg synes er et mer ladet navn enn Austin-roser, som jo er handelsnavnet, dufter som de gamle prestegårdsrosene, himmelsk selvsagt når slike profesjoner er innblandet, og andre ganger dufter disse rosene intenst av mynte, og sitron, og muskatell, og nellik og alle de andre roseduftene. Dette er definitivt rosene for svaksynte.

Så kan man anlegge et litt mer filosofisk perspektiv og spørre hva det er med disse rosene som gjør at de appellerer så sterkt til så mange havedyrkeres primitive instinkter. Når man planter en slik rose, planter man en rose som har egenskaper som overgår den enkelte plante. Man blir en del av et smaksfellesskap som er uomtvistet og her kjenner jeg at jeg overveldes av anglofile instinkter. Når jeg skriver dette tenker jeg på roasted lamb med myntesaus på en uterestaurant i Surrey engang og den gamle Barbour-jakka mi og min hang til Harris-tweed og nå er det like før jeg begynner å omtale Englands-farten under den siste krigen, for den foregikk fra mine barndoms egner, nok om det.

Det er forresten godt mulig at mange havedyrkere i sin barndom, mens sansene ennå er klare, gikk rundt i sine barndoms haver og trakk inn duften av de gamle prestegårdsrosene, alba-roser etc. Når så disse rosene dukker opp i ny og mer tidsriktig drakt, er det hele gjort. Muligens.

De klara fakta om disse rosene er at de har de gamle buskrosenes duft og blomsterfasong, men har fått de moderne hybridrosenes kvaliteter når det gjelder remontering, hardførhet og voksevillighet. Austin-rosene skal imidlertid ha de beste forholdene i haven, dvs. dyp jord, god drenering, mye mer næring enn andre rosetyper og ikke minst rikelig med vann i tørkeperioder. Da flommer disse rosene over av skudd og knopper og den gule varianten som er avbildet, nemlig "Graham S. Thomas", oppkalt etter nestoren innenfor engelsk havelitteratur, kan godt finne på å blomstre helt ut i desember, iallefall i min have på Vestlandet, der den ligger, godt skjermet for vær og vind, med en næringsrik og opplendt fyllittbasert jord basert på prosesser 460 millioner år tilbake. Vi snakker selvsagt om det den kaledonske fjellkjededanningen, og siden Caledonia er et distrikt i England, må vi vel si at ringen er sluttet med å knytte min jordbunn til Austin-rosene.

Dyrker man disse rosene, må man altså regne med å stulle og stelle litt ekstra med dem, hovedsaklig med gjødsling, men enkelte av sortene kan også være lett mottagelige for ulike typer ståle- og flekk sopper som kan ødelegge bladverket. Det er stor forskjell på hvordan sortene opptrer i de ulike deler av landet. De sortene som går fint på Vestlandet kan være helt andre enn de Austin-rosene som trives godt på Østlandet. For dem som bor i Oslo, kan det være greit å ta en tur og se på rosene i Frogner-parken. Der er det plantet en del sorter av engelske roser, og det kan jo være spesielt interessant å gjøre dette til sommeren, siden vi har hatt en særdeles streng vinter i år. Til det er det forsåvidt å replisere at det er ikke en kald og stabil vinter som tar livet av roser, men heller vårfrost, og barfrost, og andre fenomener.

Så tilbake til galskapen. Du er herved advart mot å begynne med Austin-roser. Er du av den lettpåvirkbare havedyrkerarten, kan du fort havne opp i problemer, der du river garasjen for å få plass til et nytt bed med roser, eller instisterer på å pløye opp plenen for å lage ditt egen Austin-rosarium, med tilhørende smalganger og labyrinter og pergolaer. Jeg har foreløbig stått i mot, tror ikke jeg har flere enn rundt 10 roser av denne sorten, men jeg må innrømme at de er min favorittrosesort. Uten tvil.


torsdag 14. januar 2010

Eucomis


Det er slett ikke alle som synes blomster som er grønne er noe pent. Heldigvis finnes det en liten gruppe med Eucomis-dyrkere som synes det er helt OK at noen planter er litt egenartede.

Eucomis er en løkplante som kommer fra Natal-fjellene i Sør-Afrika og fjellene rundt, og selv om de vokser i relativt stor høyde, er dette løkplanter som ikke tåler frost. De må plantes ute i april eller mai, og tas opp om høsten, når frosten har omgjort bladverket til brun gelé. Det finnes mange arter, men i Norge er det stort sett E. Bicolor og autumnalis som er å få fatt i. Forskjellen mellm disse to er at den ene arten har litt mer grønnfarge enn den andre, som har litt mer rødt i seg. Det finnes også hybrider på markedet, disse kan være rent hvite eller i andre farver, men det tar jo noe av sjarmen bort fra denne planten, som jo skal være grønnaktig i blomstene.

Eucomis er en robust plante i forhold til tørke og sol og vind og regn, de blir opptil en meter høye under særdeles god forhold, men holder seg vanligvis på rundt 60 cm. Når jeg i min vestlandshage planter mine Eucomis-løker, etterhvert en stor mengde, er dette i bed som er tilført rikelig med gjødsel, gjerne kompostert kugjødsel eller pelletert hønsegjødsel som er moldet ned. Så settes løkene ned med 10 - 15 cm jord over seg, og så er det bare å vente til blomstringen kommer i juli/august. Når først blomsterspiret er kommet på plass, henger blomstene der resten av sesongen, etterhvert i form av vakre frøstander. Ettersom planten kommer fra varmere strøk, krever den full sol og et varm sted i le, beskyttet fra kuling og høstvinder. Min erfaring er at sålenge næringsforholdene er gode, er tilført regn tilstrekkelig for planten. Dette gjelder jo Vestlandet, og andre steder er det vel greit med litt vanning i ny og ne.

Formeringen er grei via deling av løkene, men det kan være like greit å samle inn frø en høst, og så disse innendørs i potter om våren. Da kan man jo oppformere en stor mengde løk, og da må man regne med 4 år før blomstringen.

Form følger funksjon heter det gjerne innen design-kretser og slik at også naturen tenkt. I dette tilfellet er de bladene på toppen av blomsterakset tiltenkt oppgaven å beskytte blomstene mot slagregn, som jo ofte kan forekomme i tropiske egner. Det er ganske enkelt en regnhatt, en slik en som også ananasplantene har.

Så en liten forklaring på hvorfor jeg har omtalt dette som planten med grønne blomster. Det er fordi de fleste har grønne blomsteraks, som går litt mot hvitt. Den avbildede formen må etter nøye ettertanke være E bicolor, dvs. tofarget, mens de grønne variantene, som jeg synes er tøffest, er E autumnalis og forsåvidt E comosa.


onsdag 13. januar 2010

Orientalske hybrider

De vokser i porøs og næringsrik vulkansk jord i fjellene i Japan. Vi snakker selvsagt om gullbåndlilje og bambuslilje og L. rubellum og en del andre liljer vi ikke har godt av å vite noe om. De er vakre, og vet det godt, og derfor trives de enkelte steder, og ellers forsvinner de etter noen få år. Dette er kremen av liljehybridene og de er slett ikke enkle å tilfredsstille, og skulle man klare det, vil de en varm sensommernatt tilføre velduft i en stor hage i en grad som overdøver andre mer sarte dufter. De er høye, og de vet det, opp til to meter, de har farver fra hvitt til rosa og rødt, og lilla, og vi kaller dem orientalske hybrider, eller orientals mellom venner.

Starten var utvilsomt gullbåndlilje, Lilium auratum, som var en sensasjon da den for vel hundre år siden ble introdusert fra Japan. Så kom de andre japanske artene med, og rundt 1970 begynte det å strømme ut hybrider av disse artene ut på markedet, noe som selvsagt var en sensasjon i liljekretser. Jan de Graaf som den mest betydelige foredleren het, var den store helten.

Hemmeligheten med å få disse liljene til å vare litt i en hage, har sammenheng med to faktorer. For det første bør de holdes rene for bladlus og liljebille, slik at man unngår smitte av liljevirus. For det andre bør de omplantes hvert 3 - 4 år, i svært næringsrik, lett sur, humusholdig, men likevel svært gjennomtrengelig jord på et sted med perfekt drenering. Det var godt å få sagt det. Hvis man ikke følger dette påbudet, blir disse liljene mindre og mindre for hvert år, og så forsvinner de.

Orientalske liljer skal dyrkes i full sol, og de må også ha ly for høststormer, ettersom de blomstrer fra august og utover. Siden de kan bli opp mot to meter, bør de bindes opp på en nennsom og effektiv måte. En annen variant er å dyrke dem innimellom alperoser, slik at de støtter seg på bladverket til lavvoksende hybrider av rhododendron. Dersom man dyrker disse liljene enkeltvis under slike forhold, kan man unngå spredning av virus og dermed oppnå lang levetid.

Disse løkene, for det er altså tale om ekte liljer-Lilium- får man normalt kjøpt i hagesentra i april og mai. Dette er et ugunstig tidspunkt for omplanting, men det er nå engang slik at de fleste kjøper alt til hagen i løpet av mai og juni. Derfor selges liljer om våren, i stedet for i september og oktber, som er det ideelle tidspunkt for omplanting.

Et brutalt synspunkt når det gjelder etablering av slike stortvokste og krevende liljehybrider, er at man kan øke sjansen for etablering ved å knipe av blomsterknoppene så snart de viser seg. Da vil liljeløken kunne bruke all sin kraft til å etablere solide basisrøtter og sørge for blomsteranlegg til neste år i stedet for å lage pene blomster for så å dø.


Når det gjelder hardførheten til disse liljen, må man ta det meste med en klype salt i den forstand at det oftest er slik at det er vanskjøtsel som tar livet av disse liljene og slett ikke en kald og hard vinter. I Oslo har jeg erfart at disse liljene tåler en lang og hard vinter med temperaturer ned mot tyve kuldegrader, mens liljespirene på Vestlandet kan bli spist opp i løpet av mars og april av brunsnegler. Så det er bare å prøve seg i bedre deler av Østlandet.





For disse liljene er det en selvfølge at det både får tilstrekkelig med vann og næring i løpet av sesongen. Vanningen bør strengt tatt skje rett mot jorden via en vannslange og slett ikke via en spreder, siden slik behandling kan føre til slagskader på plantevevet og derfor angrep av gråskimmel og andre skumle soppsykdommer. Man skal vanne grundig og skjelden. En real rotbløyte tilsvarer nedbør på ca 30 mm. Det er målestokken.

tirsdag 12. januar 2010

Tidløs


Colchicum vil for mange fortone seg som en krokus som har valgt å blomstre om høsten, uten at man ser snurten av bladverket. Det er noe tidløst over en slik plante, og det er vel dette som har festet seg i tankene til dem som har gitt denne veksten dette navnet.

Det finnes minst 40 ulike arter av tidløs, og minst like mange hybrider. Tidløs vokser i Sør-Europa og Tyrkia og østover til Himalaya. Det forteller den vanlige historien om at voksemåten er en naturlig tilpasning til tørt klima med noe snø og vann om vinteren og våren. Derfor titter bladverket frem om våren, og blir for et par måneder, sammen med frøene som ble bestøvet forrige høst.

I Norge må man ta det man kan få av tidløs, dvs. gjennom noen få hagefirma på nettet (hageglede, bakker, zimtrade), kan man kjøpe et par arter og noen få hybrider. Det holder forsåvidt, for det er alltid de sortene som er lettest å dyrke som er i handelen. Fargene strekker seg fra hvit, til ulike typer rosa og fiolett mot lilla. Det finnes også fylte arter, men de har lett for å gå ut og anbefales strengt tatt ikke. Blomstringstiden strekker seg fra slutten av august til langt uti november, litt avhengig av om det er plussgrader og sol. Hardførheten er grei på Østlandet, det eneste kravet denne planten stiller er å få lov å være i fred. Omplantning skal bare skje når plantekoloniene er altfor tette og blomstringen avtar på grunn av næringsmangel. Voksestedet skal ligge i full sol, i normal god hagejord, med god drenering. Med normal hagejord menes lett leirjord, sandjord, muldjord, men altså ingen ekstremvarianter. Tidløs foretrekker nøytral jord.

Så er det på tide å helle litt kaldt vann i småbarnsforeldres blodårer, eller hvor nå man heller dette vannet. Tidløs er giftig, og dersom man satser på en hage uten giftige vekster, bør man ikke plante tidløs. En hage uten giftige planter må man forresten planlegge svært nøye, for de fleste planter er litt giftige og noen er dødelig giftige. Det er naturens system for at plantene skal beskytte seg mot beitende dyr og insekter.

Colchicum heter denne giften, og denne har egenskaper som gjør at celler i planten kan mutere, eller forandre seg. Det betyr at når planteforedlere skal prøve å få planter til å lage nye farger, eller få fylte blomster, vannes disse plantene med uttrekk av denne giften. Jeg har selv prøvd det og det virker. Men det er vel strengt tatt en hobby som man bør la andre drive på med. Å leke seg med sterke gifter er vel en risikosport som ikke ligger til hagedyrkerens gemytt.

En del av disse sortene som blomstrer sent, kan med fordel plantes spesielt lunt, med le for både vestavind og nordavind, i og med at disse knollene kan produsere blomster langt ute i november, mens høststormene herjer langs kystene. Det kan også være aktuelt å legge et vindu over voksestedet, slik at blomsterstilkene ikke blir meiet ned av slagregn. Enkelte av artene er svakere i blomsterstilken enn andre.

For å gjøre saken enda verre, og det burde jeg ikke, siden jeg synes tidløs er en flott hagevekst, må jeg nevne at disse vekstene ofte sendes ut separat fra hagefirmaene om høsten, dvs. at de sendes ut først, og så kommer en ny sending med f.eks. tulipaner fra Amsterdam. Det gjør handelen litt mer innfløkt, men har man klart å skaffe seg sin egen bolig, eller forstår prinsppene bak trafikklysene, bør ikke dette være en uoverkommelig hindring for å skaffe seg planten.

mandag 11. januar 2010

Hengende hager

Som hagedyrker drømmer jeg om uendelige flater med godt drenert jord, næringsrik, men samtidig godt drenert, og med le mot den grusomme vestenvinden som kan ødelegge den planlagte alléen av magnolia og utvalge alperoser. Jeg lukker øynene og hører duren av en armada av bulldosere og gravemaskiner som holder på med mitt 14 hektars prosjekt, og lukker dem opp igjen og innser at det hele er en drøm og at det også kan gro gull på mindre steder.

Som f.eks. en balkong eller terrasse eller i en liten, og undersolt bakgård. Og da må man tenke oppover og nedover i stedet for horisontalt. Bildet er tatt på fjorårets Chelsea Flower Show i London og viser en hagedesigners visjon av hvordan man kan få inn masse forskjellige planter på minmalt med plass. Det er hengende hager det hele dreier seg om, enten at plantene henger ned, fra et hull i en beholder, eller at plantene vokser i store hengende beholdere.

Fordelere med en slik dyrkingsform er jo mange. Plassen er en. Har man liten plass til disposisjon, kan man jo satse på en vegg av krydderurter og stauder bak en spiseplass på balkongen. Eller man kan gå i høyden for å få mer lys til plantene. Og så skal man heller ikke se bort fra den estetiske virkningen av hengende hager. Den var jo kjent allerede i Eden, et sted i Midtøsten, for flere tusen år siden.

Man kan snekre en hul vegg av trykkimpregnerte terrassebord, man kan satse på godt dimensjonerte avløpsrør, eller man kan dyrke sin hengende hage i de såkalte plantepølser laget av sterk plastduk. Redskapene er en boremaskin og bor for betong og plast og tre i 30 - 40 mm- divisjonen. For betong betyr dette mindre små bor i en ring og dersom man er estetiker kan man også satse på hullbor. Man får rådspørre sin indre snekkernerd om dette. Uansett er det to ting som er avgjørende for suksess med dyrkningen. Det ene er som vanlig god drenering, dvs. et ti cm tykt lag med lecagrus nederst i veggen eller røret eller pølsen. Det andre er en anordning som sørger for at vannet kan bli absorbert av jorden når det er tørre forhold. Dyrker man planter i en plantepølse og glemmer den en ukes tid midt på sommeren, blir den knusktørr og tilført vann renner rett gjennom. Derfor må man ha en slags slukanordning på toppen, f.eks. en stor vannflaske med bunnen sprettet av. Den vil bidra til at vannet siger langsomt ned i jorden og derfor at jorden faktisk absorberer vannet.

Dersom man har en slik dyrkingsvegg eller et avløpsrør på to meters høyde, med tilhørende nyborede hull på 30 mm, skal man første året helst plante tørketålende planter. Det bidrar til å øke oddsene for at det hele blir en suksess. Gode arter er ulike typer pelargonium og ellers krydderurter som timian og oregano eller litt surfinia. Man må bare slå opp i hagebøkene. Brutaliteten kommer inn når man har innkjøpt disse små plantene, la oss si en vakker søndag i slutten av mai og skal til å få disse 8 cm brede plantene inn i de litt mindre anborrete hull. Hva gjør man da?

Svaret er å ta planten ut av potten, klemme den godt sammen, og presse den i i hullet. Man planter nedenfra og fyller på jord fortløpende. Man kan også sikre seg mot at plantens røtter blir inne i hullet ved å feste stilken med litt hyssing, men får man teken, er dette helt unødvendig. Etter noen uker begynner røttene å feste seg skikkelig og de ser seg siden aldri tilbake, men danner en flott og blomstrende vegg

fredag 8. januar 2010

Snøstjerner eller Chionodoxa


Snøstjerne er en vårblomstrende løkvekst fra Tyrkia og Hellas og slike steder, der de fleste av våre vårblomstrende løker kommer fra. Den er en ypperlig hageplante og burde plantes overalt der man finner plass for den. Teknisk sett finnes det flere arter, og botanikerne reviderer navnene eller nomenklaturen til disse av og til. Det betyr lite for oss hagedyrkere, for vi får stor sett bare tak i Chionodoxa luciae, som er den vanlige arten med blå blomster som er hvite i midten, og hybridene "Pink giant" og "Alba". Av og til kan man få tak i C. sardensis og C. fargesi, til og med som innblanding i de vanlige sortene. Disse to sistnevnte artene utmerker seg med sin intense blåfarge.

Min personlige favoritt er C alba. Denne hvite snøstjernen har litt større blomster enn den vanlige snøstjernen, og har også mye mindre vilje til å spre seg med frø enn den vanlige hagearten. Får man tak i C alba, bør man plante løkene på en sted man husker og passe på og gi litt ekstra gjødsel om våren. Det er ikke uvanlig at stauder og løker og knoller som er hvite, som altså er en seleksjon av hovedartens dominerende farge, har en litt mindre vekstkraft enn utgangspunktet. Denne varianten bør etter 10 års tid omplantes i ny jord, da den etter hvert har en tendens til å bli mindre vital.

Hovedarten, dvs. C. luciae, er ikke like aggressiv som russeblåstjerne når det gjelder spredningen, men når den får lov til å utfolde seg i fri dressur, dvs. under løvfellende busker, danner den etterhvert et blått teppe som på Vestlandet i min hage er på sitt mest flatterende i april. Generelt er det stor forskjell på hvor lang blomstringstiden er når det gjelder vårblomstrende vekster. Stort sett kan man si at jo kaldere våren er, dog uten streng frost, jo lengre er blomstringssesongen.

I likhet med de fleste andre løkvekster, liker ikke snøstjerne og ligge å tørke ut i poser i et tilfeldig hagesenter hvor betjeningen slett ikke har forståelse for at løker bør lagres kjølig om høsten. Man må derfor sørge for å kjøpe inn løken i september og få den i jorden umiddelbart, sånn ca i en dybde på 3 ganger høyden på løken. Om du bruker en faktor på 5, er det helt greit. Det viktigste er at du bearbeider jorden med spade, blander inn litt organisk materiale i form av f.eks. kompostert kugjødsel, og sørger for at det er litt fukt i jorden, dersom høsten er tørr. Akkurat det er skjeldent et problem på Vestlandet.

Dersom man ønsker en ekstra tidlig blomstring, f.eks. i mars, planter man i en lun skråning mot sør, med ekstra godt mikroklima, f.eks. typisk et sted der snøen forsvinner tidlig, gjerne med god hjelp av en bergknatt som samler opp varme i vårsolen og slipper ut varmen i de frostklare vårnetter, som jo er den viktigste faktoren for å holde igjen veksten.

Som vanlig like disse vekstene nøytral jord, med noe innhold av humus, og ikke minst god drenering. Kravet til drenering er ikke like ekstremt som når man dyrker liljer, men svært få løkvekster liker å stå med røttene i vann. Det er en sport for ekspertene i Nederland, hvor disse vekstene blir formert opp. Der nede regulerer man grunnvannstanden når man dyrker frem alle de forskjellige vekstene som tilbys oss hageentusiaster.


Hvis man tar en liten titt til venstre, er det vel en C forbesii som har sneket seg inn på siden. Som ren art er den vanskelig å få tak i, men den opptrer jo gjerne i innblanding. Det er grunnen til at jeg har den i min hage, hvor disse bildene er tatt. Som nevnt tidligere, blir formatet til bildene større når man trykker på dem.

torsdag 7. januar 2010

Darmeria peltata

I en norsk hagebok fra 40-tallet, skrevet av en viss fru Conradi, bosatt i Ullevål Hageby, er denne stauden på norsk omtalt som skjoldsildre, og det er slett ikke noe dårlig valg, for bladene er runde, og ligner med en viss velvilje på et skjold. Siden sildre er nevnt, snakker vi altså om saxifragafamilien. Til fjells finner vi flere arter av sildre, og da i dvergformatet.

Denne stauden er en kjempe, og det skulle man ikke tro når man kjøper inn en liten plante, med noen små runde blader. Første året blomstrer den ikke, og ikke nødvendigvis neste år heller, men så tar det helt av. Det dannes en brun rotstokk som ligger like i overflaten av jorden, og fra denne skyter i april og mai opp en stengel på opptil 80 cm. På toppen finner vi en vakker rosa rosett med blomster. Trykk flere ganger på bildet, og du vil få et nærmere blikk på de raffinerte detaljer naturen kan ordne seg med. Så, etter at blomstringen er over, skyter bladene opp, de blir opptil halvannen meter i diameter og er runde og skjoldformet, og står vannrett slik at planten danner et tett buskas i en høyde på opptil 150 cm. Alt under blir skygget bort og skygget til døde, bortsett fra vårplanter som er ferdige for sesongen i mai, f.eks. krokus og snøklokker.

Dette er ganske enkelt en sumpplante for det store format, f.eks. dersom du i din hage har en liten tjern eller en liten dam hvor du ønsker deg noe som kan stå og godgjøre seg i vannspeilet og samtidig trives på en fuktig plass, dvs. langs vannspeilet. Dersom du dyrker denne i en vanlig hage, må du sørge for at jorden holdes fuktig. Spredningskarakteristikken er rolig men bestemt, dvs. opptil en halv meter pr. år. Men det er ikke noe problem å ta spaden fatt og fjerne røtter som er på vidvanke. Skjoldsildre sprer seg derfor ikke aggresivt og ukontrollert slik som f.eks. de to skadeartene av slirekne.

Det er altså bladverket man ser mest til av denne planten, og da må man tenke litt som en hagearkitekt, dersom man har anlegg for slikt (det har egentlig ikke jeg, mitt ståsted er mer den enkelte plante). Skjoldsildre opptrer jo om sommeren mest som en stor og grønn hekk, det kan man jo ta til seg og grunne over i sitt eget lønnrom, eller i hagen. Om høsten kan bladverket bli intenst rødt og brunt og danne en effektfull avslutning på sesongen.

Denne stauden formeres best med å bytte til seg en rizom, men den finnes også i vanlig salg. Da skal man lete i avdelingen for sump-planter. Når det er nevnt, så er det altså ikke slik at man bare kaster en slik plante uti en vannpytt og tror at dette er tilstrekkelig. Planten skal plantes i jord som er fuktig, og så, når planter har etablert seg, vil rizomene velge seg sin egen vei gjennom jorden, dvs. oppå, men i riktig høyde i forhold til vannstanden, men alltid litt over.