onsdag 24. februar 2010

Hvit bekkeblomst


Caltha palustris alba heter denne lille kjekkasen, for bildet er tatt i slutten av mars i 2009 i hagen min på Vestlandet. Det er ikke sikkert at dette er den hvite varianten av vanlig gul bekkeblomst, som vokser vilt langs bekker og vassdrag i store deler av Norge. Jeg har dyrket denne planten i over 20 år, og den har hatt en årviss og tidlig blomstring hele tiden, i motsetning til vanlig bekkeblomst, som spiller opp til kalvedans senere, i slutten av mai. Det er noe som tyder på at den avbildede er en annen art, muligens amerikansk. Det finnes mange arter av bekkeblomst, og hovedforskjellene er stort sett nyanser mellom gult og hvitt og blomstringstidspunktet. Det forekommer meg at jeg har kjøpt denne stauden i et velrennomert dansk staudegartneri, uten at jeg husker hvor, men jeg kan gå generelt grunnlag si hvordan, for dersom jeg kommer til et skikkelig staudegartneri med flotte planter og mange skjeldne arter og varianter, blir jeg nokså vill og må se gjennom hele utvalget, og jeg kommer alltid ut med mange flere enn jeg har ferdig plass til eller har bruk for! De siste tre ordene er jo nokså spesielle i staudesammenheng, for man kan vel klare seg uten stauder, akkurat som man kan klare seg uten bil eller TV. Men jeg klarer meg iallefall ikke uten stauder.

Bekkeblomst skal stå fuktig og liker godt gjødsel, og den bør være plassert slik at den kan komme til sin rett når den blomstrer. Senere kan den godt gjemmes bak noen litt mer høyreiste stauder som vokser opp og dekker den til, for etter blomstringen er det ikke så mye stas med bladverket. Bekkeblomst liker seg best i full sol, men det viktigste er at det er god tilgang til fuktighet på vokseplassen.

Formeringen av denne planten er lett ved å dele planten like etter blomstirng, men den er også lett å formere ved å så ferske frø på et fuktig sted når frøene er modne og lette på tråden, dvs. at de er lette å plukke løs fra frøfestet.

Såvidt jeg husker er denne planten giftig, ettersom sauene i mitt hjemlige pastorale landskap ikke spiser på den der de går og beiter fra påske og utover, på de vestlandske strandenger med kusom og ville påskeliljer og tusenfryd i millionvis, mens de venter på å fare til heis, dvs. at de skal opp på fjellet, der de kan beite på fjellfokk og fjelltimian og andre grønne urter over skoggrensen, mellom Songa og Litlos, rundt 8 mils gange fra Haukeliseter, hvor berggrunnen består av fyllitt og derfor gir et grønt og grøderikt landskap, alt voktet av fjelltoppen Hårteigen, som ligger litt nord for dette området, på en høyslette på 1100 meters høyde, også kalt Hardangervidda.

Generelt er det aldri en god ide å gnaske på hverken hagestauder eller ville vekster. Minst halvparten av det vi vil treffe på, er litt giftige, og noen få er særdeles giftige. Selsnepe, som vokser på myrer i Gudbrandsdalen, særlig i distriktet rundt Sel, er vissnok kilden til giften skarntyde, som er den giften Sokrates måtte drikke, etter at han hadde ledet ungdommen i villfarelse, slik at de tenkte selv.


søndag 21. februar 2010

Prinsene

Pelargonier, eller prinser som de også blir kalt i folkelig dagligtale, tilhører de gamle klassikerne når det gjelder stueplanter. Jeg husker fra min barndom rundt 1910 at de sto i stuevinduene og blomstret hele sommeren i rødt og hvitt og rosa og lilla, og om høsten ble de båret ned i kjelleren og plassert inne i potetkjelleren, for der var det jo frostfritt. Vintrene var harde på den tiden og ofte når vi sto opp om morgenene, kunne nattpotta være frosset. Man hadde ikke oppfunnet termopanvinduer for 120 år siden og det var kaldt i vindusposten. For de som hadde som vane å legge inn noen ekstra vedskier om kvelden, og skru ned trekken, kunne vindusposten være frostfri, såvidt, hele vinteren, også gjennom de harde krigsvinterne (jeg husker særlig vinteren 1942, men det er en annen historie). Og da er jeg ved sakens kjerne, det kjennes godt å gå rett på sak, og i formanende, men myndige ordelag fortelle folket, dvs. de som synes pelargonier er fine blomster, men som ikke får til å overvintre dem, hva som skal til.
Det som skal til er en kjølig overvintring, mellom 5 og 10 grader er passende. Blir det varmere, fortsetter de å blomstre, og sette skudd, som gjerne blir litt svake på grunn av mangel på lys, og så kommer det noen lus flyvende, og så noen midd, og så er vi i gang, og så må vi kaste hele planten. Sånn kan vi ikke ha det, og derfor har vi i dag en tendens til å kjøpe nye prinser hver vår, og vi planter dem gjerne ut i balkongkasser, og så lar vi dem fryse i hjel om høsten. En grusomhet som ikke passer seg i et samfunn som holder ytringsfrihetens fane høyt og der iallefall deler av befolkningen leser bøker.

Vel, dette var ingressen, og så kan jeg kaldt og kynisk fortelle om prinsene, som i hovedsak stammer fra Sør-Afrika. Som stue- og utplantningsplanter deler vi dem i engelske pelargonier, de har store blomster, og vanlige stue, eller hagepelargonier, med litt mindre blomster. Av disse er det en gruppe som er lett, elle litt hengende, eller slyngende, og de omtales gjerne som slyngpelargonier. Så har vi den gruppen som ikke blomstrer noe særlig, men som har innsvingte blader som dufter av sitron og det som verre er.

Dyrkingen er enkel. Full sol, god jord, og gjerne såpass store dyrkingskar at de kan tåle at du blir borte i 14 dager. Sørg for å gjødsle dem hver uke med gjødselvann, og ta gjerne en runde med saksen for å klippe av døde blomster. En spesiell gruppe pelargonier er de bayerske hengende, eller snarere fra Sveits, de slipper kronbladene når de er avblomstret, og derfor er de jo veldig populære. Det er ikke så vanskelig å skjønne. Hvis man har 10.000 ulike planter å passe på (og det har jo jeg, minst, i tillegg til omfattende selskapelig omgang, korrespondanse med innland, såvel som utland, familiære forpliktelser, fruen skal jo også ha sitt etc.), er det greit med planter som passer seg selv og sitt.

Formeringen er også lett. Når sesongen er over, og plantene skal bæres inn i kjelleren, sånn i oktober engang, før den første nattefrosten, tar man og brekker av, eller skjærer av toppene, i en eller to deler, slik at den overvintrende delen blir kuttet ned til 10 cm høyde. Stiklingsmaterialet skal så ligge og tørke i et døgn, så tar man 3-4 og stikker i små potter, langs kanten, og så setter man disse under plantelys i kjelleren eller i vinduskarmen oppe i et halvkjølig værelse. Så har man mange nye planter til neste år.

Noe av poenget med å ta vare på pelargoniene fra år til år er også å ta vare på sortene. Det er nemlig stor forskjell fra sort til sort når det gjelder farver og vokseform, og da er det jo greit å formere opp de sortene man liker, for neste år kan det jo være umulig å få fatt i akkurat den sorten man likte så godt. For min kjære viv dyrker jeg et utvalg rosa hagepelargonier, både fylte og enkle, og det er selvsagt fordi hun er glad i rosa, og det er forsåvidt ikke jeg, men dyrket i en masseplanting kan det være nokså tøft. Uansett er disse sortene så vanskelige å få tak i at jeg må oppformere dem selv. I tillegg sparer man jo masse penger på å formere opp store mengder pelargonier, og de pengene kan man jo bruke til å anlegge en have beplantet med magnolia og utvalgte sorter av gullbåndlilje og klaseormedrue.

Bildene (hvis du klikker på dem blir de større) er tatt på en blomsterutstilling i England, og det ikke tilfeldig at det er England som er sentrum for dyrkingen av disse vekstene. I Victoria-tiden var det høyeste mote å dyrke mange av disse sortene som nå har gått ut i glemselen, eller blitt glemt, det er vel språklig sett mer korrekt. Særlig engelske perlargonier er skjeldne å se nutildags, de har jo mye større og flottere blomster enn de vanlige havepelargoniene, men til gjengjeld blomstrer de bare for en kortere periode i mai og juni, og i tillegg krever de mer omhyggelig overvintring med kortdagsbehandling og det som verre er, nemlig 10 - 12 grader overvintring. Det er forsåvidt forståelig at disse nesten har gått ut av handelen, men det jo ille at vi bare liker stauder og sommerblomster som blomstrer hele tiden. Hvis silkepeonene hadde blomstret fra mai til september, hadde det ikke vært så mye stas med dem. Jeg bare nevner det.

I Victoria-tiden var det ikke bare engelske pelargonier som var i vinden. Dette var tiden for pidestall med palmer på, eller en såkalt Ungkarsplante (Aspidistra), eller en stueasparges, eller en klivia eller en calla. Felles for dem alle er at disse plantene liker en halv-kjølig overvintring. De tørker ut og får sykdommer og dør i våre moderne boliger hvor vi har 24 grader pluss året rundt inne i huset. Victoria-tidens populære planter var tilpasset et hyggelig liv med overvintring frostfritt i en glassveranda eller vinterhave eller i penstuen, som bare ble brukt når det kom gjester. Vi bor annerledes i dag og dette er grunnen til at de store havebutikk-kjedene selger helt andre blomster enn datidens. I dag passer det med robuste ørkenplanter som er tilpasset en luftfuktighet på 20 prosent om vinteren, slik som det er i våre stuer om vinteren.


torsdag 18. februar 2010

Vårvortemelk

Denne stauden er akkurat det du trenger i staudebedet du har anlagt på hytta. Den trenger aldri noe stell eller oppbinding eller gjødsling, den er fra naturens side tilpasset tørke, og den blomstrer akkurat når du begynner å besøke hytta en gang i mai, når epletrærne blomstrer og pinseliljene sender ut sin intense duft mellom dynene du må lufte etter en lang og innestengt vinter og da er det godt å ha noe gult å hvile øynene mot, for dette er en humørfylt staude som bare vil få stå i fred, uten omplanting eller graving rundt røttene, og så kvitterer den med en langvaring blomstring. Som varer fra pinsen til langt utpå høysommeren, men da er blomstene, som ikke er blomster, men blader som er gulfarget, gått tilbake til grønne nyanser.Om høsten, dersom det ikke er altfor fuktig på vokseplassen, får denne stauden intense røde høstfarver, og da er det vel ikke så vanskelig å innse at dette er den øst-europeiske slektningen til vår alles kjære, eller ukjære, julestjerne, som vi ikke får anledning til å glemme synet av ved juletider, enten vi liker den eller ikke.

Når jeg først har forflyttet meg mentalt til hytta, er det verdt å nevne at hyttestauder er litt annerledes enn andre. På hyttetomten er det gjerne ikke noe særlig vann, og skal det være i beste norske tradisjon, er jorden skrinn og tynn, og bergnabbene stikker opp både her og der, avbrutt av klipper og svaberg og skrikende barn og griller og terrasser i impregnert furu. Slik er hytta, et tempel for det magre i vårt sinn, det norskeste vi vet, hvor vi sitter foran parafinlampene og hører på en gammel Kurer-radio over mellombølgen, for vi må vite om det blir regn i morgen, eller sol, og i et slikt liv skal alle stauder passe seg selv. Hyttestauder skal graves ned på sørsiden av utedassen eller på vestsiden av terrassen og siden skal man aldri tenke mer på dem. De skal bare blomstre fra mai til semptember, og de skal tåle både forsommertørken og en skvett med tennvæske. I en slik sammenheng gjør vårvortemelk det bra, denne stauden, som blir opptil en halv meter høy i god jord, elsker å ha det på denne måte, og må vel sies å være en av de mest typiske hyttestauder, forøvrig i godt selvskap med kubjelle og diverse staude-geraniumer, og krypfredløs og annen fredløs, og et plommetre av Victoria-varianten. Der jeg kommer fra, har vi ville plommer, noen små og gule, de kalles på folkemunne for Ombo-plommer, siden det vokser mest av dem på denne øyen, og dette er selvsagt også et tre som passer godt på en hytte. Eller hytta, i bestemt form, entall, slik det sømmer seg for en nordmann som går på tur og plukker blåbær og tyttebær.

I Norge har vi en flott, opptil halvannen meter høy sommerblomstrende vortemelk som heter strandvortemelk. Det er den høye og kjekke slektningen til vårvortemelken. Denne norske arten vokser gjerne i våte områder, både ved sjøen og i innlandet, men den har en typisk forskjærlighet for kysten, og gjerne brakkvann. I likhet med alle slekningene, er disse artene lett giftige i den forstand at den hvite og melkeaktige plantesaften kan irritere huden og forsåvidt også føre til såkalt fotokjemisk allergi, dvs. sår i huden som oppstår når plantesaften får virke sammen med sollyset. Dette er noe den har felles med den berømte Tromsø-palmen, eller Kjempebjørnekjeks, som denne arten fra Kaukasus-fjellene også blir kalt.

Vårvortemelk foretrekker god drenering og gjerne en lett kalkholdig jord. Det er forholdsvis enkelt å formere planten ved å ta noen skudd og sette dem rett ned i jorden. Dette gjør man om våren. I likhet med mange andre stauder, skal man ikke fjerne skuddene og bladverket før i mars-april året etter.



onsdag 17. februar 2010

En søt hakelilje


Det var i september og en gang jeg hadde vært på ferie i Spania en ukes tid, med tapas og Arbarinjo-vin fra Galicia og hyggelige spaserturer langs Ramblaen i Barcelona, og sliten og trett i bena kom vi hjem til byen, den lille byen jeg bor i, når jeg ikke bor på landet, på Vestlandet, og så gikk jeg ut i drivhuset for å sjekke at alt var i orden der, for det skulle det være, for jeg dyrker mine vekster i store potter som tåler en uke uten vanning, og jeg ble var en intens parafymert duft, søtlig, og sterk, og den lignet litt på duften av gullbåndlilje, men den var litt annerledes, og jeg tenkte at det var min prydingefærplante som sto i blomst, den dufter også intenst, men mer av moden ananas, og det var i skumringen, slik skumringen kan være i september, med blomster overalt, både i drivhuset, og ute, der det sto store skoger av to meter høye klaseormedruer i blomst, også med sin svært så berusende duft av noe tropisk, og så så jeg hva som hadde skjedd, det var min hakelilje-hybrid som endelig, etter fire år i potten, en stor potte på minst 30 liter, hadde bestemt seg for å blomstre.

Den hadde i løpet av den uken jeg var bortreist, fått en blomsterstand som var rundt 80 cm høy, og minst 30 cm bred, og hver blomst var vel 15 cm i bredde, og jeg kunne telle minst 25 knopper, og det var første gangen jeg så denne tropiske løkplanten, og det var verdt det hele. Gjødslingen og vanningen og bæringen av en stor og tung og bare grønn plante som ikke var noe særlig å se på. Vanskelig var den også å få tak i, for selv om Crinium x powelli, vanlig hakelilje, er i salg av og til, var dette en litt mer ekslusiv krysning mellom en eller annen art av crinium og amaryllis belladonna, som også kommer fra Sør-Afrika og faktisk fra det berømte Fundbosch-området der, et av de stedene i verden med lengst økologisk kontinuitet, vi snakker fort om iallefall 150 millioner år. Fra dette området stammer mange løkplanter vi i dag dyrker i den vestlige verden, uten å ane noe om hva slags økologisk skatt som ligger der i området, begravd i sanden på disse nokså tørre steppene, med litt vinterregn eller sommerregn, alt eftersom.

Mitt eksemplar er forsåvidt en av klassikerne når det gjelder disse lett lunefulle vekster i den forstand at når man først har sett dem engang, vil man alltid få lyst til å dyrke dem. Det er ingen vei tilbake, og det er det forøvrig aldri når det gjelder eksotiske vekster. Er man først berørt, vil kjærligheten til eksotiske vekster aldri forsvinne, for som noen vil si, den er ren, og var den første, og man er aldri blitt sviktet.

Klassikerne når det gjelder hakeliljer er den vanlige crinium x powelli og nerine bowden. Disse kan man få kjøpt nokså lett, og begge arter klarer seg under gode forhold utendørs på vestlandet, særlig førstnevnte. Hos meg har den stått og kost seg i minst 8 år, men den har ennå ikke blomstret, noe jeg vil tilskrive for lite sol. Generelt er det varme som skal til for disse vekstene, og derfor kan man likegodt satse på å dyrke dem i drivhus. Jeg har også en hybrid mellom nerine og amaryllis, og den blomstrer også av og til, men den er litt mindre å stole på en den avbildede, og omtalte hakelilje-hybrid, som jeg selvsagt vil anbefale til alle som har et litt avklart forhold til tropiske, og halvtropiske løkvekster. Dyrkingen av denne planten er nokså grei. Full sol, masse varme, store potter, mye organisk gjødsel, tas inn frostfritt i november, når man f.eks. rydder drivhuset for planter, og så inn i en frostfri kjeller, gjerne mørk, så får den tørke ned, og den ser temmelig pjuskete ut når den tas ut i drivhuset i april engang. Da settes den i en stor bøtte med vann, for å bløtes opp, slik at den tørre jorden kan absorbere vann. Med bøtte mener jeg i denne sammenheng en stor sort murerbøtte av plast på f.eks. 100 liter. De er greie å ha for å vanne potteplanter som har blitt tørre.

Når jeg tenker meg om, kjøpte jeg mitt eksemplar hos zimtrade, som nå har skiftet navn, men du finner dem på nettet, avd. for div. bomsterløk.

Dersom man virkelig skal nyte disse artene, bør man nok ta seg en tur til Richmond-stoppen og Kew Gardens, noen mil sør for London. Der har de alle disse ulike artene, og der kan man søke inspirasjon og vederkvegelse i ens egen søken etter løkvekster som ingen andre forstår, og som man selv bare kan drømme om.

mandag 15. februar 2010

Skaugumene


En gråkald dag i februar er perfekt til å gjøre det man bør gjøre på en slik dag. Og det er å gå ned i den frostfrie kjelleren, som skal holde 5 grader pluss på denne tiden av året (litt lite for rødvinen og portvinen, men det viktigste for lagring av vin er faktisk jevne temperaturforhold ).

Og der ligger de! I rekke og rad, i sine potter, som en hastig høstkveld, sekundet før nattefrosten kom, ble båret inn, slik at knollene til alle begoniane man opp gjennom årene har samlet opp, ikke skulle fryse. Så kan man legge seg på kne foran en butelje med begonia og ta en og en av dem ømt og varsomt løs fra den tørre jorden, og børste av løs jord, og noen røtter, og se etter de små skuddene på oversiden, de dukker opp på denne tiden, som et lite tegn på at de ber om å bli satt i jorden igjen, slik at de kan tjene oss havefolk, i lett skygge, der det ellers kan være vanskelig å få så mye annet til å blomstre rikt og overdådig, og mer og mer intenst, etter hvert som døgnet går mot 12 timer mørke, slik disse tropiske plantene er vant til å ha det, fra tidenes morgen, hvor nå den er, et sted i tropene.
Plutselig, omtrent som når en kvist knekker av for mye sne, husker jeg ikke om Begonia-slekten kommer fra tropisk Afrika, eller Sør-Amerika, men jeg satser på Afrika, og det var da derfra man begynte å importere og krysse frem knoll-begoniaer for iallefall 150 år siden. Slekten har også mange arter som ikke har knoller, f.eks. Begonia rex, på norsk jernkorsbegonia. Ikke for å skryte, men den egentlige grunnen til at jeg ikke klarer å sjekke botanikken nå, er at mitt bibliotek er murt inne med bøker og møbler fra en av stuene, der jeg nå skrider til verket og har avdekket gulv, og er i full gang med å legge eikeplank i fallende lengder fra 50 cm til 400 cm. Fint skal det være og holde i mange hundre år, og jeg gjør arbeidet selv, for å nyte det som er selvgjort i passende porsjoner senere, når alvorets tid kommer, med boning og oljing av den amerikanske hviteiken.

Tilbake til en verden av Begonia, så fortsetter jeg med å ta opp alle knollene, og jeg samler dem nennsomt sammen i renset tilstand, og bærer de på engelvinger opp til en rom i huset som holder 22 - 24 grader, og som er fuktig og lyst. Av andre kalt badet. Der planter jeg knollene, en etter en, i små potter, de trenger ikke være så store, for nå skal knollene rote seg, og skyte, slik at når tidens fylde er kommet, kan jeg bære dem ut i drivhuset, som nå, vi er i begynnelsen av april, holder en fin temperatur på 20 grader. Så skal de plantes ut i bøtter og spann og buteljer og blandingskar for sement i slutten av mai, når sommervarmen har kommet til Vika eller til Vestlandet, i en tid der gjøken galer og epleblomstene drysser sitt hvite flor på alle som sovner under et epletre, med en flaske god riesling under vesten, som på denne tiden av året godt kan være av lin, siden sommeren er i sitt komme, som vi sier i riksmålkretser, der vi sitter og venter på anledninger til å bruke skjeldent brukte språkformer.

Skaugum. Kronprinser. En dansk gartner som via sine kongelige havebetjentskaper har fått tusket til seg en spesiell god art av Begonia, som sikkert først kom til det engelske hoffet, før ferden gikk videre til det danske hoffet. Han planter den, forsiktig, men bestemt, slik en kongelig dansk gartner på Skaugum, i Asker, må gjøre. Vi kan godt se han for oss, der han nipper til sin bayer, men han eftertenksomt lar sin snadde slukne ut. Tankene hans vandrer ut i den store Begonia-slekten, og han lurer sikkert på, om denne spesielle knollen noengang vil bli kjent.

For det er den. Den er blitt spredt til haver i det ganske land, dvs. ganske betyr vel her i by og bygd, via nettverk. Skaugum-begonia-knollen, som er flat og rundt, er lett å dele opp i flere eksemplarer hver vår, bare man husker på at hver bit skal ha minst ett, og gjerne to skudd. Grunnen til at Skaugumene, som de blir kalt, er så utbredte, er ikke minst at sorten er hardfør og lett å dyrke, og at den har en vitalitet i seg som sikkert skyldes dens manglende intrikate hybridisering. Sorten står de botaniske arter nær, og holder derfor på sin form, i motsetning til mange hybrider, som under litt dårlige vekstforhold har en tendens til å gå fra fylt til enkel blomst, samt at fargene graviterer mot gult og rødt. Ellers får man begoniasorter i alle mulige farver, bortsett fra blått. Det finnes høye sorter, hengende sorter, enkle sorter, fylte sorter, og mangefarvede sorter. Det viktigste når det gjelder stellet er at plantene får halvskygge eller kvartskygge, og at det alltid er tilstrekkelig med vann og næring. Som vanlig vil jeg anbefale organisk gjødsel, men akkurat for Begonia er det faktisk helt greit med kunstgjødsel også. Jeg er i godt lune i dag, og ikke så streng som vanlig. Det var sikkert tanken på alle eikeplankene som jeg skal legge til gulv som gjorde meg oppildet, akkurat som man blir oppildet av Begonia, for det er noe enkelt og upretensiøst med planter som har sterke farver i hvitt, oransje, gul og rødt og alle nyansene i mellom. Man blir i godt humør av å se på sterke farver, og så kan man heller gå til poesiens blå blomst når en sen og overraskende vårfrost har skamfert de nyutplantede begonier.

søndag 14. februar 2010

valentinske farver



Det er ikke så ofte det skjer, ca en gang i året vissnok, men i dag er det valentinsdag, og da skal man drikke rosa champagne og spise rosa makroner fra Pascal, fra butikken på hjørnet av Huitfeldtsgt. og Henrik Ibsengate. Så skal man erklære sin kjærlighet og så kan man utveksle små rosa kort, og sende hverandre diamantringer og små, rosa kyss. Noe sånt. Valentinsdagen feires vel ikke helt likt fra strøk til strøk, men det er bare fint, og jeg vil ikke vite så mye om det, for jeg er ikke en Valentiner, selv om jeg setter avdøde Jokke og Valentinerne høyt. Derfor har jeg funnet frem noen bilder hvor det rosa er satt i fokus, siden alt i dag skal skje i rosa. Jeg har følgende tanker om dette:

Bildene er fra fjorårets Chelsea Flower Show, som er verdens største og mest innflytelsesrike utstilling når det gjelder havedesign. Og selv om jeg ikke er noe spesielt glad i rosa, synes jeg det er tøft når man bruker det i den litt større målestokk. Akkurat som "The White Garden" som Vita Sackville-West designet på 20-tallet, har satt dype spor etter seg innenfor havedesign, kan en gjennomført rosa farvelegging være nokså virkningsfull. Akkurat som den lett eksentriske haven med firkantene, hvor plenen er oppå disse gå-stenene, og hvor bedene under er tilplantet med rosa Flittige-Liser. Vita Sackwille-West var forøvrig elskerinnen til Wirginia Wolf, uten at dette førte til at hun levde et lykkelig liv.

Det ekstentriske, eller motet til å være unik, eller noe for seg, er noe som ofte preger engelsk havedesign, og som selvsagt er lite utbredt i Norge. I det store og hele er folk i Norge for lite sikre på egen smak til å tørre å satse på noe annet enn det kjedelige og middelmådige innenfor havekunsten. Jeg regner med at Jante-loven, i kombinasjon med at mesteparten av oss stammer fra folk som bodde i jordhytter for 150 år siden, har noe med denne saken å gjøre.

Det er derfor på sin plass å ikke bare antyde, men si fra klart og tydelig, at det slett ikke er vanskeligere å dyrke sin egen smak når det gjelder farver, enn å følge den gemene middelvei.
Sommerblomster i f.eks. rosa er minst like hardføre og lette å dyrke som andre. Vanskeligheten med å dyrke sin egen smak, hvis man da har noen, er jo mest knyttet til sosiologiske mekanismer. Hva vil naboen si etc.

Det var dagens refsende vendinger. Nå er jeg mildere stemt. I dag er en fin dag til å klikke seg inn på noen nettsider som selger vårens knoller og løker eller frø. Det finnes mye vakkert der ute som man aldri har prøvd før. Hva med noen nye farver? Se www.hageglede.no eller bakker eller zimtrade. Sistnevnte har vel endret navn til botanisk verden. De har både frøkatalog fra Thompson og Morgan (verdens mest omfattedne) og norges største utvalg i sommerblomstrende knoller og løker, samt en fin samling stauder. Alt levert pr. nett og post. En dag jeg er i ekstra dårlig humør, skal jeg gå gjennom sortimentene og anmelde disse tre butikkene, for selv om de har mye fint, gir de mye feil opplysninger om hardførhet og blomstring etc.




onsdag 10. februar 2010

snøklokkene


De første ukene i februar begynner gråspurven å synge intenst, særlig om morgenen, og da vet jeg at våren er kommet. Det kan riktignok ligge snø på bakken, og i skrivende stund er det sikkert ti kuldegrader, men like under bakken ligger snøklokkene klare, og de vil ikke trenge mer enn en uke med plussgrader før de karrer seg over bakken og står i full blomst. På Vestlandet, hjemme, der havørnene seiler over fjellene på denne tiden av året, speidende etter åtsel av rådyrkalver som ikke har klart vinteren, kan mine enger stå hvite på denne tiden av året, dersom det har vært en mild og atlantisk vind fra sørvest på ferde, og jeg liker å gå turer på denne tiden av året. Det dufter strå og kvist som er i ferd med å gå over til jord, og siden det ikke er så mye annet som dufter, kan man kjenne den forsiktige smaken av mose og tang i luften, og det vil være et drag av søt honning til stede i vinden, dersom den er svak, og den vil komme fra et sted jeg ikke vet, men et sted hvor de første Crocus crysanthus blomstrer, og særlig de gule dufter av vår, og jeg vil ikke bry meg om å finne stedet, for det kan være inne i hodet mitt, og først springe ut om to uker, men jeg kan se på snøklokkene, som sprer seg fritt på disse bakkene, vendt mot havet, og mot vest og sør, og jeg kan gå her i timesvis og trekke inn våren, og legge meg ned på knærne og studere snøklokkene, og deres elegante fremtoning, hengende, og godt beskyttet mot regndråper, siden de har skjønt at det sterkeste strået i verden er det som gir etter for regnets og vindens krefter

Snøklokker, dvs. ca 18 arter, vokser i hovedsak vilt i Sør-Europa, og Lille-Asia. I Norge får vi ikke tak i annet enn den vanlige Galanthus nivalis, og av og til den fylte varianten. I England har utvalgte deler av haveentusiastene blitt angrepet av snøklokkesyken og har dannet egne samfunn og dyrker flere hundre varianter. Noen er litt mer hengende enn andre og noen har en gul flekk i stedet for den grønne, og noen er mye større enn den vanlige arten. Hadde det vært mulig, skulle jeg ha stilt meg selv og mitt legeme til disposisjon for denne kulten, for også jeg kunne ha levd godt med å dyrke la oss si 324 ulike typer snøklokker. jeg ville ha båret dem på gullstol tidlig om høsten, i august, til deres rette voksested, som ville ha vært en åpen skog, med litt hassel, og kusom, og en fet, men porøs løvblandet jord. Der ville jeg ha plantet dem i hopetall, og satset på at en del av dem ville spre seg langsomt. Ut fra det jeg hører fra maur-fronten, sprer snøklokkene seg nordover Europa med skogsmaur ca 10 meter pr. år. De vokser i Tyskland og vil om ikke så lenge også være viltvoksende i Danmark.

Som man kan forstå, vil ikke snøklokker sette pris på at haveentusiasten duster ut maurkverk. Duste ut maurkverk er jo ikke helt patent norsk, men siden den har en konsistens som melis, og lar seg bevege av vind og vær, synes jeg det er et treffende verb, spesielt siden folk som bruker slik gift, må anses som duster.

Galanthus er et ord som er sammensatt av det greske ordet for melk, nemlig gala, og anthos, som betyr blomst. (Sikkert gammelgresk). Da får vi ordet melkehvit blomst, og det stemmer jo bra. Den vanlige snøklokken heter Galanthus nivalis og det betyr selvsagt vår. Vårens melkehvite blomst.

Så er det på tide å gjenta igjen at bladverket skal få lov til å gulne inn og ned uten at man kutter det bort. Veldig mange litt urutinerte hageeiere har en tendens til å kutte bort det avblomstrede bladverket til løk- og knollvekster. Det er omtrent som å kutte en mindre pulsåre hos et menneske. Man vil ikke nødvendigvis dø, men man får en redusert livskvalitet for en periode, og vil slett ikke blomstre så rikt den neste sesongen. Snøklokker liker forøvrig slett ikke å tørke ut i posen i hagesenteret om høsten, og derfor bør man kjøpe disse løkene så snart man får tak i dem, dvs. i begynnelsen av september, og plante dem i jorden umiddelbart, før kakene og kaffen etter besøket på hagesenteret.