I ildens fotefar

Jeg kan like en 18 år gammel Lagavullin Single Malt. Det er noe med smaken av røyk og torv og tjære som minner meg om barndommen og hvordan vi gikk på oppdagelsesferd i gamle naust og noteloft hvor det duftet stramt av tjære og salt, og vi barna elsket å være med når de gamle, var det var alltid de gamle som holdt på med dette, satte fyr på heiene, en dag i slutten av februar eller begynnelsen av mars.

Det var stas å være med når man begynte med å brenne lyngen, for det var ikke så farlig, men det luktet røyk av alt, og røyken blandet seg med duften av myr og torv, og ikke skjønner jeg i dag, som voksen at ikke flere har sansen for Islay-malt. Det er uforståelig, for når man drikker denne typen whisky, er det jo en form for stille meditasjon over alle de tjærebredde båtene man har vært med på å brenne opp, og alle båtene man har ligget under, med klinkehammeren i hånden, mens man har trukket inn tjæren og saltet og duften av gammelt treverk og nytt treverk og fersk tjære og 3000 år gamle fururøtter.

For lyngbrenningen langs kysten av Vestlandet startet omtrent på den tiden. Det ble ryddet land og beitemarkene ble etablert under ildens regime. Og så har man helt opp til våre dager, dvs. 60-tallet, regelmessig brent lyngen bort, slik at ny lyng som er bedre egnet til føde for sauer og annet fe, kan vokse opp, sammen med gresset.

Det er i dag en stor økologisk katastrofe på gang langs kysten, og den er langsom, og ikke lett å se, men når et 3000 år gammelt kulturlandskap er i ferd med å gro igjen, er det noe som tyder på at det ikke er så lett å ta til fyrstikkene. Det er selvsagt dagens paniske angst for at ilden skal ta ut og ødelegge hus og heim og skog.
Men det er altså slik at denne landskapsformen er helt avhengig av regelmessig brenning for å være i økologisk balanse. Akkurat som gamle løvtrær, som oftest ask eller alm, ble styvet, dvs. at man kuttet av grener til for, hver høst. Lauvkniven er faktisk det redskapen som ennå stedvis er i bruk som har vært helt uforandret i sin form siden bronsealderen. På slike gamle stubber vokser det et fantastisk rikt utvalg av alger og sopp som er avhengig av gammel ved og mange hundre år med etablering. Når denne skjøtselen opphører, vokser trærne opp i høyden, og en eller annen høststorm gjør så knekken på disse stubbene.

Brenningen av lyngen skal utføres når bakken er frossen, og når det har vært en uke eller to med tørt og fint vær. Det vil som oftest si en gang i slutten av februar eller begynnelsen av mars. Når man brenner lyngen, antennes ikke torven i bakken, og dermed går ilden raskt over og gjør det den skal. Man unngår på denne måten at torven og jorden antennes, noe som er svært uheldig for dette økosystemet.
Bildet fra lyngheiene er fra Ognøy og Austre Bokn, i Rogaland. Dette er et landskap som ennå intakt, men man kan vel frykte for at den regelmessige brenningen av lyngen vil opphøre og at sauene på beite snart er borte.

Ikke lenge til våren

De fire bildene, som man kan trykke på for å øke størrelsen, er tre ulike magnoliaer fra min have på Vestlandet. Bildene er tatt i slutten av april, og det betyr at det ikke er så lenge til vi har våren her for fullt. Selv om det akkurat nå er islagt og kaldt over hele landet, vil det etter alt å dømme være varmt og solrikt og blomstrende om bare 10 uker.

Disse ukene går fort, og for entusiasten er det mye å gjøre i f.eks. kjelleren eller drivhuset eller vinterhaven. Akkurat nå bør man finne frem de fjorårets hagebeoniaknoller og plante dem i ny jord i små potter. Det tar fort 12 uker med innedriving før knollene spirer, setter blader og kommer i blomst, slik at de er klare for utplanting i mai etter at faren for frost er over. Jeg har funnet ut at begonia fungerer ypperlig på steder hvor det er skyggefullt, dvs. at solen bare er såvidt innom der i løpet av dagen. De fleste sommerblomster har problemer med slike solforhold, men begonia syns å foretrekke slike voksesteder. Fordelen med knollbegonia, er at det finnes så mange sorter i handelen. Man velger den vokseformen og de farvene man liker, enten i hagesenteret, hvor man får tak i ferdige planter, eller på nettet, f.eks. bakker eller hageglede eller zimtrade, hvor utvalget er mye større. Der får man kjøpt knoller og de må i jorden snart, dvs. iallefall i løpet av februar.

Så kan man begynne å drømme om magnoliaer, som for anledningen er avbildet. Dette er jo vekster som blir regnet som nokså eksklusive og de trenger også noen år før de setter i gang med å blomstre. Det betyr at man må velge sorter med omhu. Vil man ha et stort magnoliatre som venter med å blomstre til det er 15 år gammelt? Eller vil man satse på mindre busker som ikke vokser så sterkt, men som blomstrer omtrent året etter plantingen? Har man egnede steder for magnolia? Klarer man å la de få lov til å vokse i fred? Det er mange spørsmål man bør stille seg når man ønsker seg magnolia som man slipper når man velger enkle å-ha-med-å-jøre -planter som hagebegonia.

Surfer man litt rundt, finner man mye om magnolia på nettet og også hvor man kan få tak i arter. Det enkleste er faktisk å begynne med de sortene eller hybridene som er allment tilgjengelige i hagesentra rundt omkring. Søster-magnoliaene, dvs. Ann, Susan etc, dvs. pikenavn, er greie å satse på sammen med stellata og souleanga og Merrill. Til dømes.

Akkurat nå kan det ellers passe å gå ned i kjelleren og ta stiklinger fra de store krukkene med pelargonumer som du sikkert tok inn i høst før frosten. Den lille hemmeligheten med å ta toppstiklinger fra hagepelargoniumer, eller prinser, som de gjerne blir kalt på bygda, er å ta tre stk. pr. potte og sette dem rett i pottekanten. Grunnen til at dette fungerer bra, er at pelargonium danner lettest røtter når det er litt luft i jorden og det er det jo gjerne akkurat mot potteveggen.

Ramsløk

Allium ursinum, som er det latinske navnet på denne løkveksten, er muligens den løken vikingene spiste for å bli sterke og for å finne ut om sverdet hadde gått gjennom magesekken. So seier soga.

Bladene ligner liljekonvall, og dette er igrunnen er litt tvilsom sak, for liljekonvallen er svært giftig, mens ramsløken er svært god til å spise og bruke til krydder. Den må kalles nordens ville hvitløk og vokser i skyggefull og god moldjord langs kysten i Sør-Norge, opp til Trøndelag. Det er med andre ord en plante som hører til i de vintermilde økosystemene langs kysten, sammen med kusom (Primula vulgaris) og jordnøtt og forsåvidt også purpurlyng. Det er vintertemperaturen som setter grensene for utbredelsen, men i en hage er det ikke så farlig, så det er bare å prøve også på steder der det er mye snø. Slike dyrkingsgrenser må alltid oppfattes som veiledende.

Fra min barndom husker jeg ennå duften fra ramsløkengene, under hasselkronene i dyp og god muldjord, gjerne sammen med skjellrot og kusom. Skal man dyrke ramsløk, må man dyrke den i god jord. Om det er en god ide å dyrke den i en hage, er en annen sak. Den sprer seg lett, og skygger forsåvidt ut en del planter. Men er man fast o gbestemt, er det jo bare å røske bort alle bladene om våren på de stedene man ikke ønsker at ramsløken skal etablere seg og hakke bladene og legge dem på olivenolje, så har man en nydelig pesto-variant, som nå etterhvert er kommet ut på markedet som et gårdsprodukt.

Jeg synes planten er fin jeg, med hvite blomster i juni og blanke og fine blader og den egner seg godt til matlaging, og så får man heller bruke litt tid på å finne et sted i halvskygge under noen trær, hvor den kan få lov til å spre seg uten innblanding. Spredningen foregår hovedsaklig med frø, som spres av bl.a. maur og andre kypende insekter.

Planten skal ha medisinske egenskaper tilsvarende hvitløk, og det betyr at dersom man spiser ramsløk, kan man kurere mindre infeksjoner. Smaken er like gjennomtrengende som hvitløk og jeg husker min bestefar ikke likte at det vokste så mye ramsløk i liene, for når kyr beiter på ramsløk, noe de mer enn gjerne gjør, setter dette også smak på melken. I dag ville vi vel sagt at dette er bra.

D

Afrikas blå lilje

Afrikas blå lilje er en sommerblomstrende lilje fra Sør-Afrika. Den tåler ikke frost og må derfor dyrkes i store potter, som tas inn i en frostfri kjeller om høsten. Så settes den ut i hagen igjen i mai neste år. Det aller beste er å ha et drivhus, fortrinnsvis et victoriansk i støpjernskonstruksjon, hvor man plasserer denne planten i slutten av mars, når det er lyst ute, og setter termostaten i drivhuset på rundt 15 grader. Da vil solen og varmen og tilførsel av vann og næring føre til at planten setter i gang med veksten, slik at man slipper å vente til august med blomstringen. Kanskje vil en slik behandling føre til at blomstringen begynner i juli i stedet.

Afrikas blå lilje, som strengt tatt består av mange sorter, både høye og lave, kommer i både hvitt og blått, og alle nyanser i mellom. Man får vanligvis lett tak i den høye og blå varianten, i et eller annet hagesenter med betjening som ikke har peiling på planter. Da planter man rotstokken, dvs. røttene, i en toliters potte og sørger for at man fyller lecagrus i bunnen for å sikre dreneringen. Jorden skal være av ypperste klasse, dvs. den dyreste plantejorden man får kjøpt på et hagesenter. Poenget med å bruke dyr jord i krukker og potter, er at denne jorden inneholder mest næring, og alle nyplantede eksemplarer har godt av å etablere seg på en fin måte.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at denne planten krever full sol, masse vann, perfekt drenering, dvs. den skal aldri stå i vann lenger enn en time for å suge opp vann, og masse næring. Belønningen er mange flotte blomsterstander som kan stå i flere måneder.

Dette er planter som krever en langsiktig av eieren, omtrent på linje med å få barn eller ha hund. Afrikas blå lilje blir ikke stor og vakker før etter minimum 5 år, og man må regne med å ha ansvar for en slik plante resten av sitt liv. Hvordan man kan leve med å forlate et slik plante, klarer jeg ikke engang å forstå. Sånt sett er dette et levende vesen på lilje med Magnolia og andre litt puslete vekster. Man skal være glad for at man får lov til å passe på dem.

Afrikas blå lilje er en plante som trives med å være i samme potte år etter år. Den skal altså ikke deles eller plantes om i utrengsmål, da straffer den eieren med å nekte å blomstre et år eller to. Men når røttene sier fra, tar man ganske enkelt og tar hele planten, dytter jord ned langs kanten og setter den i en noe større potte eller krukke. Når potten blir stor, lønner det seg å satse på sorte plastbøtter, og en jordblanding med innslag av lecagrus. Man skal huske på at en kubikkmeter med jord og sand fort veier et tonn og en stor potte, inklusiv en svindyr terrakottapotte, veier fort 100 kg. Man bør uansett vurdere et patent med hjul, f.eks. en ramme med hjul undr, da vil den være grei å transportere fra kjeller til drivhus og have.

Har man besøkt slott i SVerige eller Dannmark eller Tyskland, vil man ofte se at denne planten brukes som store solitærplanter foran terrasser etc. Om vinteren bæres de selvsagt inn i orangeriet, og da brukes det ofte en gartner foran og en gartner bak, mens man bruker et spesielt bærestativ for å få plantene plassert for vinteren. Det er i overkant ambisiøst å satse på en slik rutine i en vanlig have. Det er ikke enkelt å få tak i gode gartnere i dag.

Det finnes forøvrig sorter av afrikas blå lilje som er hardføre på Vestlandet. Disse har jeg dyrket i rundt 30 år, så de er forsåvidt å regne med, men de er mye mindre og lavere av vekst, og passer best til plantesamlere som har et helt spesielt blikk for blå skjønnheter fra Natal-fjellene. Afrikas blå lilje heter på latinsk Agapanthus praecox, og er eviggrønn. De mer hardføre artene kommer fra områder med vintertørke og er derfor mer egnet til det særnorske sunnhordalandsklimaet.

Dersom man blir interessert i disse artene, må man kjøpe fra fra f.eks. Zimtrade, eller Morgan & Thompson. Agapanthus spirer noenlunde lett, og må overvintres frostfritt de to første årene, før man planter dem ut i det frie, vel og merke dersom man satser på vinterharføre sorter. Man må ikke regne med å få tak i rene arter, men heller hybrider som har vist seg hardføre. F.eks. de berømte Headburne-hybridene, og forsåvidt også campanulatus-hybrider. Disse er nokså smekre av vekst, mens de førstnevnte har en viss pondus.

Jeg vil anbefale Kew Gardens, litt syd for London, sånn i august en gang, for å studere disse staudene, som de jo opptrer som i England. Jeg vil av alle mulige , og umulige grunner, forøvrig, anbefale et besøk i denne botaniske haven. Den er verdens største, og viktigste, og den er så stor at man kan gå der i dagesvis og titte på trær og busker og stauder og skjeldne løkvekster fra Kirgisstand og Atlasfjellene og akkurat ved inngangen, finnes en fantastisk bra bokhandel hvor man får kjøpt sære publikasjoner om de plantene man liker. Jo smalere, jo bedre. Et besøk i Kew Garden innebærer gode sko, klær som tåler et regnskyll, og en klar avtale om at man får lov til å bruke lang tid der.

Solens søster

Av og til dukker det opp stauder i hagen som har noe uvanlig ved seg, en kvalitet som gjør at man ikke går forbi, men stopper opp og går tilbake. Denne stauden, Helenium"Moerheim Beauty" er en slik. Jeg har dyrket den i 30 år og har ennå ikke blitt lei den dype og intens rødfargen. Den er slående og er vakrest i morgenlys i juli og august når himmelen er dekket av et jevnt og hvitt skylag som slipper mesteparten av lyset gjennom. I likhet med mange andre planter, er dette tidspunktet å fotografere dem på.

Stellet til denne stauden er enkelt. Den skal stå i full sol, eller halvskygge dersom man aksepterer litt blassere og senere blomstring, i god og nøytral hagejord, med god næringstilførsel. Den sprer seg utover, og må derfor deles om våren ca hvert 7 år for å beholde blomstringsgleden eller vitaliteten. Den blir rundt en meter høy, men kan under gode forhold blihalvannen meter høy, noe som kan medføre at det kan være behov for å binde den opp med noe tauverk i løpet av juni måned. Iallefall i kystnære strøk med kuling og slagregn. Dersom man tilfører kunstgjødsel i rikelige mengder, kan planten bli ustabil og legge seg ned. Det er et argument for å bruke organisk gjødsel, men den medisinen har jeg jo for vane å skrive ut hele tiden.

Det finnes flere sorter eller hybrider av denne arten, og det finnes iallefall en gul variant i vanlig handel. Den er også en flott farveklatt i staudebedet. For dette er jo en staude som hører hjemme i de klassiske engelske staudebedene, du vet de som er like store som en tennisbane, med store stauder bakerst og så stauder i avtagende høyde fremover, mot oss, der vi står med en kopp te i hånden hvis det ikke er et glass med Pimms, mens vi konverserer vertskapet og berømmer dem for plenen. Nå har jo de fleste gått bort fra slike store og klassiske bed, ikke minst fordi folk ikke lenger har råd til å ha en skokk med underbetalte gartnere gå rundt og luke. Trenden i dag er teppedannende stauder som holder jorden fri for ettårig ugress og enkelte større studer som rager over dette havet, omtrent som alpene rager over det bayerske flatlandet, sett fra her nord, her hvor vi har flere klimasoner enn det finnes hagebøker som er skrevet.

Skal man satse på en enslig liten klump av denne stauden eller bør man etablere et større felt, med frie grenser mot øst og vest, med en større skog som vern mot vinden fra nord? Svaret er ja og noe man bør grunne på i sitt lønnkammer.

Nectaroscordum siculum

Dette er en vanlig prydløk, så det er ingen grunn til å få panikk bare fordi det latinske navnet er litt vanskelig å uttale. Det er som vanlig botanikerne som har vært ute og revidert, og skilt ut arten fra Allium-slekten, som den tilhørte tidligere. I Allium-slekten finner vi mange ulike prydløk, sammen med kepaløk og rødløk og sjalotteløk. Akkurat denne arten har ikke noe godt norsk navn, så her kaller jeg den juni-løk, for den blomstrer fra juni til juli. blomstringstiden er nokså lang fordi blomstrene ikke faller av, men nærmest tørker inn på stilkene, som kan bli opp mot en meter høye.

I likhet med mange andre alliumer, foretrekker juni-løk godt drenert og næringsrik jord. Mange steder er det anført at den liker kalkholdig jord, men jeg dyrker den i svak sur jord sammen med påskeliljer og montbretia.

Som hageplante fungerer denne best i masseplanting, da junililje har det dekoratører kaller egenart. Det er ingen slående skjønnhet, men ser man nærmere på de store klokkene, lærer man å sette pris på de duse farvetonene som særpreger planten. Dette er også en av de plantene som trenger stå i ro og langsomt dele seg og bli flere, noe som man selvsagt må ta hensyn til når man velger
plantested. Både full sol og halvskygge fungerer helt greit, og litt tilførsel av næring på vårparten når man ser skuddene, passer juniløken bra.

For å få tak i den, må man stort sett basere seg på hagenettbutikker som bakker og hageglede og zimtrade, men jeg har også sett den i vanlige butikker og hagesentra. Som de fleste andre løkvekster som skal plantes om høsten, bør den kjøpes inn og plantes så tidlig som mulig, f.eks. i oktober. Det heter seg at løk- og knollvekster trenger 6 -8 frostfrie uker i jorden for å kunne rote seg skikkelig. Tulipanløk er mest robust, mens påskeliljer gjerne kan plantes i august. Dersom man graver opp påskeliljer i begynnelsen av august, vil man se at de har begynt å sende ut nye røtter.

Sibiriris

Iris sibirica er en av våre mest trofaste og kjente havestauder. Man kan finne den i gamle bondegårdshaver og villahaver og også i byggefeltet et sted i nærheten av deg. Grunnen til denne utbredelsen, stort sett over hele Norge, er at dette er en hardfør og nøysom staude som bare den får stå i fred, vil overleve det meste, både av stell og ugjerninger. Dersom vi hadde interjuet en sibiriris, la oss kalle den frk. Iris Blue, kan vi tenke oss følgende dialog:

- Ja hvem er nå egentlig du, frk. Iris, for jeg regner med at vi kan være på fornavn?

-For all del, jeg er ikke formell. Bare hyggelig at du kaller meg for Iris, de fleste kaller meg for det, selv om jeg har mange søstre som heter noe annet. Men vi er jo nokså like alle sammen!

- Har du noe spesielt å bemerke til stellet du får der du holder til?

- Det ligger ikke i min natur å klage. Jeg er fornøyd bare jeg får litt sol og vann og litt næring, det skal ikke så mye til for å glede meg. Når jeg har etablert meg, blir jeg bare større og større og sterkere og sterkere.

- Det hender at man får klager fra andre stauder over at du breier deg vel mye og tar den plassen du får og vel så det. Har du noen kommentar til dette?

- Et slikt spørsmål dufter av grov uforstand. Det ligger jo i alle planters natur å prøve å ta den plassen man klarer å forsvare. Noe annet vil være i strid med naturens lover.

- Hva synes du forresten om å bli kuttet ned om høsten?

- Jeg tåler jo det, men jeg synes egentlig at det er best at jeg blir kuttet ned i april. Haveeiere er jo så redde for vissent løv. Dersom de hadde giddet å vente til juni, ville det meste være borte og omdannet til iris-muld. Det er ikke det at jeg vil klage, men siden du spurte.

osv.

Sibiriris er altså en staude som tåler det meste og det er jo veldig greit å kunne ty til når man har gått på en smell med kjælne alpine vekster fra Himalaya og Zagros-fjellene. Sibiriris trenger bare bli plantet på et normalt sted, så vil den klare seg. Men som mange andre tilsvarende planter, tar det noen år før den kommer til makta, dvs. at den lager et stort buskas som kan bli opptil halvannen meter inkludert blomsterskuddene. Spredningen følger kjente matematiske mønster og siden sibiriris tilhører den delen av irisfamilien som har rotstokker akkurat i jordoverflaten, de heter forøvrig rizomer, er mønsteret for spredning slik at hver skuddspiss deler seg i to deler. Av sånt blir det det et vilniss av og det skal man ta hensyn til når man planter. Allerhelst bør sibiriris plantes i hagens fuktige del, gjerne ved kanten av en
dam eller tilsvarende, dvs. det er vel ikke så mange som holder seg med sin egen rikmyr eller torvmyr, så akkurat denne formuleringen bør jeg kanskje revurdere.

Så skal altså denne stauden få stå i fred så lenge man klarer dette. Basta!

Det finnes mange hybrider av sibiriris og fargespekteret går fra hvitt til rosa, og lilla og ulike blåfarver. En del av hybridene har større blomster, dvs. de har fått utdelt litt flere kromosomer, og da er de til gjengjeld litt mindre robuste i sitt vesen. Det er et valg den enkelte må ta i sitt lønnkammer.

Det er stort sett alltid lett å få tak i sibiriris fra venner og kjente, i og med at haveeieren ikke har noe særlig å tape på å spa frem en rotstokk til en venn som stikker innom. Det finnes også mange sorter å velge mellom i et vanlig hagesenter. Det kan lønne seg å se i både den vanlige avdelingen for stauder og avdelingen for vannplanter. En del tilgrensende arter som ligner nokså mye, og som slett ikke er så vanskelige å dyrke, kan man ofte finne i denne avdelingen.

Beste plantetiden er som for de fleste stauder tidlig om våren, og det lønner seg alltid å sørge for at plantebedet er godt bearbeidet og tilført rikelig med næring. Sibiriris foretrekker sur til nøytral humusjord, men kan klare de utroligste jordtyper bare den får luft, vann og sol.

Vanlig hageiris, Iris x germanica, ligner litt på sibiriris, men har absolutt motsatte krav til voksested, nemlig sol, perfekt drenering, kalkrik og tørr jord m.v. Bare så det er nevnt for dem som ennå ikke har rukket å sette seg inn i denne arten, som også omfatter tidligblomstrende vårplanter tilpasset et liv på steppene i sentral-asia. Johan Borgen har forresten skrevet en strålende novelle om en slik vår-iris, en slik blå en som bare dukker opp av snøen etter at en svarttrost har flyttet det visne bladet som lå over blomsten. Johan Borgen var/er av den formening at ordet iris er noe av det spisseste han kunne tenke seg (når det gjelder ord), og det kan jo være riktig. Hvis man setter seg på ordet iris, kan man sikkert stikke seg, særlig fordi dette lille ordet inneholder to i-er. Les novellen!

Noen av irisartene har også en svak, men fin rose eller violduft, bare man passer seg for å ikke bli stukket av irisen når man bøyer nesen ned mot blomsterstanden.

Femtunge

Femtunge, som på latinsk heter Scaevola aemula, er en staude som ikke tåler frost, og da kalles den gjerne en utplantningsplante, akkurat som Begonia og Dahlia m.f. Det finnes flere arter, uten at dette spiller noen stor rolle for oss, ettersom det i hovedsak finnes en blå sort i handelen, "Blue Wonder". Av og til kan man få tak i en hvit og en rosa sort, men det er blåfarven man bør gå etter, enten man er poetisk til sinns eller ei.

Femtunge er ikke noe særlig utbredt, og det er litt synd, for dette er en staselig plante som har en unik blåfarge og som på Vestlandet og ellers i milde kyststrøk kan blomstre helt til ut i November. Grunnen til at den ikke selger så mye, er at den ikke ser så sprek ut i slutten av mai. Den ser ut som en slaskete og myk hengeplante med noen få blomster og derfor blir den ofte oversett. De som vet bedre, dvs. en bedreviter som meg, og andre som også har hatt gleden av å dyrke denne planten, kjøper den straks inn i store mengder, akkurat litt mer enn lommeboken tåler, men det er helt greit, for dette er en plante som vokser ved nærmere bekjentskap. Dette var dagens bidrag på tørrvittighetens alter, men jeg kan jo nevne at planten kommer fra tørre strender i Australia og Tasmania, med den viktige forskjellen at det er vann i undergrunnen. Denne planten skal altså alltid ha full sol, veldig god drenering, liker ikke konkurranse eller å bli skygget ut av andre planter, og skal alltid ha rikelig med vann. Som en nitrofil plante, eller strandplante, akkurat som i Norge, skal den ha store mengder gjødsel. Som kjent skal de plantene som vokser på strendene, der tang og tare omdannes til næringsrik jord, alltid ha mye gjødsel.

Typisk for planter som kommer fra tropenære strøk, er at de blir mer og mer blomstervillige jo lengre nettene er. Derfor bør femtunge plantes på steder der man kan nyte synet av en mer og mer intens blomstring og kaldere og fuktigere høsten blir, sålenge det ikke blir direkte frost. Femtunge skal altså ikke plantes i det bedet der du spar bort sommerblomster i september for å plante tulipaner.

Dersom man dyrker femtunge i potter, noe den hengende og slengende vokseformen innbyr til, bør man satse alt på å dyrke den i store potter. Dreneringen må være god, f.eks. Leca-kuler i bunnen og man bør bore ut flere enn ett dreneringshull i bunnen. Personlig er jeg svak for den røffe og tøffe "dyrke planter i sorte og store betongbøtter hvor man har laget 25 store dreneringshull i bunnen"-stilen. Dersom du er spesielt svak for terrakotta-potter, gitt at du er god for noen millioner, er dette selvsagt et greit alternativ. En betongbøtte på 30 liter, koster vel 30 kr. hos Biltema. Når man skal ha et par hundre av dem, er det likegreit å satse på plastbøtter som leirpotter. De har jo også en lei tendens til å fryse i stykker og bli knust etc.

For å få et godt resultat, bør man kjøpe den beste dyrkingsjorden i hagesenteret, dvs. den som inneholder mest næring. Så får man supplere med jevnlig tilførsel av organisk gjødsel utover sommeren og høsten. Dette er en plante som setter pris på mye næring. Man må også være påpasselig med vanningen slik at ikke femtunge-planten tørker ut. Den tåler egentlig ikke noe særlig uttørking.

Når det gjelder sykdommer, har jeg aldri observert noen, men vi kan jo være trygge for at sykdommer blir importert en eller annen gang av hagesentrene. Som kjent er det forbudt for privatpersoner å importere planter uten et dyrt sunnhetssertifikat, mens hagesentra kan importere planter i store mengder uten noen nærmere kontroll. Det er på den måten brunsneglen og liljebillen og annen dritt har kommet til Norge. Det var dagens sure oppstøt til en litt korrupt bransje som vet hvordan man begrenser konkurransen fra utlandet med vikarierende motiver

Engelske roser

De fleste av oss prøver så godt vi kan, men opplever av og til at en viss galskap tar bolig i oss. Noen får anfall av spillegalskap eller shoppingmani, andre tyr til dop eller overdreven renslighet (obs. obs. kan være et greit forstadium til lukemani, som kan være greit å ha dersom man har stor have). Innenfor hagekretser tar galskapen ofte form som overdreven og manisk interesse for enkelte sorter eller arter, det være seg stauder, løker eller trær og busker. Jeg kjenner til folk som er fullstendig hekta, dvs. bruker all sin tid og penger på rhododendron, magnolia, ekte liljer, hosta, og ikke minst engelske roser. Austin-roser, som disse kalles etter mannen som krysset de frem på 60- og 70-tallet, kan ofte opptre som en slik lidelse.

Det gjelder å forstå sine medmennesker å møter man noen som er angrepet av engelske roser, bør man først og fremst gå rett på kilden, dvs. rosene. Er det noe spesielt med disse rosene som gjør folk fullstendig hektet? Bør man forresten ha et system hvor slike roser kun kan utskrives på resept? Bør enkelte hagedyrkere beskyttes mot seg selv slik at de ikke bruker all sin tid og sine penger på disse rosene? Eller skal vi la folk få leve med slike galskaper, stort sett til glede for andre, men også til en viss sjenanse for samfunnet?

Svaret er duften. De engelske rosene, som jeg synes er et mer ladet navn enn Austin-roser, som jo er handelsnavnet, dufter som de gamle prestegårdsrosene, himmelsk selvsagt når slike profesjoner er innblandet, og andre ganger dufter disse rosene intenst av mynte, og sitron, og muskatell, og nellik og alle de andre roseduftene. Dette er definitivt rosene for svaksynte.

Så kan man anlegge et litt mer filosofisk perspektiv og spørre hva det er med disse rosene som gjør at de appellerer så sterkt til så mange havedyrkeres primitive instinkter. Når man planter en slik rose, planter man en rose som har egenskaper som overgår den enkelte plante. Man blir en del av et smaksfellesskap som er uomtvistet og her kjenner jeg at jeg overveldes av anglofile instinkter. Når jeg skriver dette tenker jeg på roasted lamb med myntesaus på en uterestaurant i Surrey engang og den gamle Barbour-jakka mi og min hang til Harris-tweed og nå er det like før jeg begynner å omtale Englands-farten under den siste krigen, for den foregikk fra mine barndoms egner, nok om det.

Det er forresten godt mulig at mange havedyrkere i sin barndom, mens sansene ennå er klare, gikk rundt i sine barndoms haver og trakk inn duften av de gamle prestegårdsrosene, alba-roser etc. Når så disse rosene dukker opp i ny og mer tidsriktig drakt, er det hele gjort. Muligens.

De klara fakta om disse rosene er at de har de gamle buskrosenes duft og blomsterfasong, men har fått de moderne hybridrosenes kvaliteter når det gjelder remontering, hardførhet og voksevillighet. Austin-rosene skal imidlertid ha de beste forholdene i haven, dvs. dyp jord, god drenering, mye mer næring enn andre rosetyper og ikke minst rikelig med vann i tørkeperioder. Da flommer disse rosene over av skudd og knopper og den gule varianten som er avbildet, nemlig "Graham S. Thomas", oppkalt etter nestoren innenfor engelsk havelitteratur, kan godt finne på å blomstre helt ut i desember, iallefall i min have på Vestlandet, der den ligger, godt skjermet for vær og vind, med en næringsrik og opplendt fyllittbasert jord basert på prosesser 460 millioner år tilbake. Vi snakker selvsagt om det den kaledonske fjellkjededanningen, og siden Caledonia er et distrikt i England, må vi vel si at ringen er sluttet med å knytte min jordbunn til Austin-rosene.

Dyrker man disse rosene, må man altså regne med å stulle og stelle litt ekstra med dem, hovedsaklig med gjødsling, men enkelte av sortene kan også være lett mottagelige for ulike typer ståle- og flekk sopper som kan ødelegge bladverket. Det er stor forskjell på hvordan sortene opptrer i de ulike deler av landet. De sortene som går fint på Vestlandet kan være helt andre enn de Austin-rosene som trives godt på Østlandet. For dem som bor i Oslo, kan det være greit å ta en tur og se på rosene i Frogner-parken. Der er det plantet en del sorter av engelske roser, og det kan jo være spesielt interessant å gjøre dette til sommeren, siden vi har hatt en særdeles streng vinter i år. Til det er det forsåvidt å replisere at det er ikke en kald og stabil vinter som tar livet av roser, men heller vårfrost, og barfrost, og andre fenomener.

Så tilbake til galskapen. Du er herved advart mot å begynne med Austin-roser. Er du av den lettpåvirkbare havedyrkerarten, kan du fort havne opp i problemer, der du river garasjen for å få plass til et nytt bed med roser, eller instisterer på å pløye opp plenen for å lage ditt egen Austin-rosarium, med tilhørende smalganger og labyrinter og pergolaer. Jeg har foreløbig stått i mot, tror ikke jeg har flere enn rundt 10 roser av denne sorten, men jeg må innrømme at de er min favorittrosesort. Uten tvil.

Eucomis

Det er slett ikke alle som synes blomster som er grønne er noe pent. Heldigvis finnes det en liten gruppe med Eucomis-dyrkere som synes det er helt OK at noen planter er litt egenartede.

Eucomis er en løkplante som kommer fra Natal-fjellene i Sør-Afrika og fjellene rundt, og selv om de vokser i relativt stor høyde, er dette løkplanter som ikke tåler frost. De må plantes ute i april eller mai, og tas opp om høsten, når frosten har omgjort bladverket til brun gelé. Det finnes mange arter, men i Norge er det stort sett E. Bicolor og autumnalis som er å få fatt i. Forskjellen mellm disse to er at den ene arten har litt mer grønnfarge enn den andre, som har litt mer rødt i seg. Det finnes også hybrider på markedet, disse kan være rent hvite eller i andre farver, men det tar jo noe av sjarmen bort fra denne planten, som jo skal være grønnaktig i blomstene.

Eucomis er en robust plante i forhold til tørke og sol og vind og regn, de blir opptil en meter høye under særdeles god forhold, men holder seg vanligvis på rundt 60 cm. Når jeg i min vestlandshage planter mine Eucomis-løker, etterhvert en stor mengde, er dette i bed som er tilført rikelig med gjødsel, gjerne kompostert kugjødsel eller pelletert hønsegjødsel som er moldet ned. Så settes løkene ned med 10 - 15 cm jord over seg, og så er det bare å vente til blomstringen kommer i juli/august. Når først blomsterspiret er kommet på plass, henger blomstene der resten av sesongen, etterhvert i form av vakre frøstander. Ettersom planten kommer fra varmere strøk, krever den full sol og et varm sted i le, beskyttet fra kuling og høstvinder. Min erfaring er at sålenge næringsforholdene er gode, er tilført regn tilstrekkelig for planten. Dette gjelder jo Vestlandet, og andre steder er det vel greit med litt vanning i ny og ne.

Formeringen er grei via deling av løkene, men det kan være like greit å samle inn frø en høst, og så disse innendørs i potter om våren. Da kan man jo oppformere en stor mengde løk, og da må man regne med 4 år før blomstringen.

Form følger funksjon heter det gjerne innen design-kretser og slik at også naturen tenkt. I dette tilfellet er de bladene på toppen av blomsterakset tiltenkt oppgaven å beskytte blomstene mot slagregn, som jo ofte kan forekomme i tropiske egner. Det er ganske enkelt en regnhatt, en slik en som også ananasplantene har.

Så en liten forklaring på hvorfor jeg har omtalt dette som planten med grønne blomster. Det er fordi de fleste har grønne blomsteraks, som går litt mot hvitt. Den avbildede formen må etter nøye ettertanke være E bicolor, dvs. tofarget, mens de grønne variantene, som jeg synes er tøffest, er E autumnalis og forsåvidt E comosa.

Orientalske hybrider

De vokser i porøs og næringsrik vulkansk jord i fjellene i Japan. Vi snakker selvsagt om gullbåndlilje og bambuslilje og L. rubellum og en del andre liljer vi ikke har godt av å vite noe om. De er vakre, og vet det godt, og derfor trives de enkelte steder, og ellers forsvinner de etter noen få år. Dette er kremen av liljehybridene og de er slett ikke enkle å tilfredsstille, og skulle man klare det, vil de en varm sensommernatt tilføre velduft i en stor hage i en grad som overdøver andre mer sarte dufter. De er høye, og de vet det, opp til to meter, de har farver fra hvitt til rosa og rødt, og lilla, og vi kaller dem orientalske hybrider, eller orientals mellom venner.

Starten var utvilsomt gullbåndlilje, Lilium auratum, som var en sensasjon da den for vel hundre år siden ble introdusert fra Japan. Så kom de andre japanske artene med, og rundt 1970 begynte det å strømme ut hybrider av disse artene ut på markedet, noe som selvsagt var en sensasjon i liljekretser. Jan de Graaf som den mest betydelige foredleren het, var den store helten.

Hemmeligheten med å få disse liljene til å vare litt i en hage, har sammenheng med to faktorer. For det første bør de holdes rene for bladlus og liljebille, slik at man unngår smitte av liljevirus. For det andre bør de omplantes hvert 3 - 4 år, i svært næringsrik, lett sur, humusholdig, men likevel svært gjennomtrengelig jord på et sted med perfekt drenering. Det var godt å få sagt det. Hvis man ikke følger dette påbudet, blir disse liljene mindre og mindre for hvert år, og så forsvinner de.

Orientalske liljer skal dyrkes i full sol, og de må også ha ly for høststormer, ettersom de blomstrer fra august og utover. Siden de kan bli opp mot to meter, bør de bindes opp på en nennsom og effektiv måte. En annen variant er å dyrke dem innimellom alperoser, slik at de støtter seg på bladverket til lavvoksende hybrider av rhododendron. Dersom man dyrker disse liljene enkeltvis under slike forhold, kan man unngå spredning av virus og dermed oppnå lang levetid.

Disse løkene, for det er altså tale om ekte liljer-Lilium- får man normalt kjøpt i hagesentra i april og mai. Dette er et ugunstig tidspunkt for omplanting, men det er nå engang slik at de fleste kjøper alt til hagen i løpet av mai og juni. Derfor selges liljer om våren, i stedet for i september og oktber, som er det ideelle tidspunkt for omplanting.

Et brutalt synspunkt når det gjelder etablering av slike stortvokste og krevende liljehybrider, er at man kan øke sjansen for etablering ved å knipe av blomsterknoppene så snart de viser seg. Da vil liljeløken kunne bruke all sin kraft til å etablere solide basisrøtter og sørge for blomsteranlegg til neste år i stedet for å lage pene blomster for så å dø.

Når det gjelder hardførheten til disse liljen, må man ta det meste med en klype salt i den forstand at det oftest er slik at det er vanskjøtsel som tar livet av disse liljene og slett ikke en kald og hard vinter. I Oslo har jeg erfart at disse liljene tåler en lang og hard vinter med temperaturer ned mot tyve kuldegrader, mens liljespirene på Vestlandet kan bli spist opp i løpet av mars og april av brunsnegler. Så det er bare å prøve seg i bedre deler av Østlandet.

For disse liljene er det en selvfølge at det både får tilstrekkelig med vann og næring i løpet av sesongen. Vanningen bør strengt tatt skje rett mot jorden via en vannslange og slett ikke via en spreder, siden slik behandling kan føre til slagskader på plantevevet og derfor angrep av gråskimmel og andre skumle soppsykdommer. Man skal vanne grundig og skjelden. En real rotbløyte tilsvarer nedbør på ca 30 mm. Det er målestokken.

Tidløs

Colchicum vil for mange fortone seg som en krokus som har valgt å blomstre om høsten, uten at man ser snurten av bladverket. Det er noe tidløst over en slik plante, og det er vel dette som har festet seg i tankene til dem som har gitt denne veksten dette navnet.

Det finnes minst 40 ulike arter av tidløs, og minst like mange hybrider. Tidløs vokser i Sør-Europa og Tyrkia og østover til Himalaya. Det forteller den vanlige historien om at voksemåten er en naturlig tilpasning til tørt klima med noe snø og vann om vinteren og våren. Derfor titter bladverket frem om våren, og blir for et par måneder, sammen med frøene som ble bestøvet forrige høst.

I Norge må man ta det man kan få av tidløs, dvs. gjennom noen få hagefirma på nettet (hageglede, bakker, zimtrade), kan man kjøpe et par arter og noen få hybrider. Det holder forsåvidt, for det er alltid de sortene som er lettest å dyrke som er i handelen. Fargene strekker seg fra hvit, til ulike typer rosa og fiolett mot lilla. Det finnes også fylte arter, men de har lett for å gå ut og anbefales strengt tatt ikke. Blomstringstiden strekker seg fra slutten av august til langt uti november, litt avhengig av om det er plussgrader og sol. Hardførheten er grei på Østlandet, det eneste kravet denne planten stiller er å få lov å være i fred. Omplantning skal bare skje når plantekoloniene er altfor tette og blomstringen avtar på grunn av næringsmangel. Voksestedet skal ligge i full sol, i normal god hagejord, med god drenering. Med normal hagejord menes lett leirjord, sandjord, muldjord, men altså ingen ekstremvarianter. Tidløs foretrekker nøytral jord.

Så er det på tide å helle litt kaldt vann i småbarnsforeldres blodårer, eller hvor nå man heller dette vannet. Tidløs er giftig, og dersom man satser på en hage uten giftige vekster, bør man ikke plante tidløs. En hage uten giftige planter må man forresten planlegge svært nøye, for de fleste planter er litt giftige og noen er dødelig giftige. Det er naturens system for at plantene skal beskytte seg mot beitende dyr og insekter.

Colchicum heter denne giften, og denne har egenskaper som gjør at celler i planten kan mutere, eller forandre seg. Det betyr at når planteforedlere skal prøve å få planter til å lage nye farger, eller få fylte blomster, vannes disse plantene med uttrekk av denne giften. Jeg har selv prøvd det og det virker. Men det er vel strengt tatt en hobby som man bør la andre drive på med. Å leke seg med sterke gifter er vel en risikosport som ikke ligger til hagedyrkerens gemytt.

En del av disse sortene som blomstrer sent, kan med fordel plantes spesielt lunt, med le for både vestavind og nordavind, i og med at disse knollene kan produsere blomster langt ute i november, mens høststormene herjer langs kystene. Det kan også være aktuelt å legge et vindu over voksestedet, slik at blomsterstilkene ikke blir meiet ned av slagregn. Enkelte av artene er svakere i blomsterstilken enn andre.

For å gjøre saken enda verre, og det burde jeg ikke, siden jeg synes tidløs er en flott hagevekst, må jeg nevne at disse vekstene ofte sendes ut separat fra hagefirmaene om høsten, dvs. at de sendes ut først, og så kommer en ny sending med f.eks. tulipaner fra Amsterdam. Det gjør handelen litt mer innfløkt, men har man klart å skaffe seg sin egen bolig, eller forstår prinsppene bak trafikklysene, bør ikke dette være en uoverkommelig hindring for å skaffe seg planten.

Hengende hager

Som hagedyrker drømmer jeg om uendelige flater med godt drenert jord, næringsrik, men samtidig godt drenert, og med le mot den grusomme vestenvinden som kan ødelegge den planlagte alléen av magnolia og utvalge alperoser. Jeg lukker øynene og hører duren av en armada av bulldosere og gravemaskiner som holder på med mitt 14 hektars prosjekt, og lukker dem opp igjen og innser at det hele er en drøm og at det også kan gro gull på mindre steder.

Som f.eks. en balkong eller terrasse eller i en liten, og undersolt bakgård. Og da må man tenke oppover og nedover i stedet for horisontalt. Bildet er tatt på fjorårets Chelsea Flower Show i London og viser en hagedesigners visjon av hvordan man kan få inn masse forskjellige planter på minmalt med plass. Det er hengende hager det hele dreier seg om, enten at plantene henger ned, fra et hull i en beholder, eller at plantene vokser i store hengende beholdere.

Fordelere med en slik dyrkingsform er jo mange. Plassen er en. Har man liten plass til disposisjon, kan man jo satse på en vegg av krydderurter og stauder bak en spiseplass på balkongen. Eller man kan gå i høyden for å få mer lys til plantene. Og så skal man heller ikke se bort fra den estetiske virkningen av hengende hager. Den var jo kjent allerede i Eden, et sted i Midtøsten, for flere tusen år siden.

Man kan snekre en hul vegg av trykkimpregnerte terrassebord, man kan satse på godt dimensjonerte avløpsrør, eller man kan dyrke sin hengende hage i de såkalte plantepølser laget av sterk plastduk. Redskapene er en boremaskin og bor for betong og plast og tre i 30 - 40 mm- divisjonen. For betong betyr dette mindre små bor i en ring og dersom man er estetiker kan man også satse på hullbor. Man får rådspørre sin indre snekkernerd om dette. Uansett er det to ting som er avgjørende for suksess med dyrkningen. Det ene er som vanlig god drenering, dvs. et ti cm tykt lag med lecagrus nederst i veggen eller røret eller pølsen. Det andre er en anordning som sørger for at vannet kan bli absorbert av jorden når det er tørre forhold. Dyrker man planter i en plantepølse og glemmer den en ukes tid midt på sommeren, blir den knusktørr og tilført vann renner rett gjennom. Derfor må man ha en slags slukanordning på toppen, f.eks. en stor vannflaske med bunnen sprettet av. Den vil bidra til at vannet siger langsomt ned i jorden og derfor at jorden faktisk absorberer vannet.

Dersom man har en slik dyrkingsvegg eller et avløpsrør på to meters høyde, med tilhørende nyborede hull på 30 mm, skal man første året helst plante tørketålende planter. Det bidrar til å øke oddsene for at det hele blir en suksess. Gode arter er ulike typer pelargonium og ellers krydderurter som timian og oregano eller litt surfinia. Man må bare slå opp i hagebøkene. Brutaliteten kommer inn når man har innkjøpt disse små plantene, la oss si en vakker søndag i slutten av mai og skal til å få disse 8 cm brede plantene inn i de litt mindre anborrete hull. Hva gjør man da?

Svaret er å ta planten ut av potten, klemme den godt sammen, og presse den i i hullet. Man planter nedenfra og fyller på jord fortløpende. Man kan også sikre seg mot at plantens røtter blir inne i hullet ved å feste stilken med litt hyssing, men får man teken, er dette helt unødvendig. Etter noen uker begynner røttene å feste seg skikkelig og de ser seg siden aldri tilbake, men danner en flott og blomstrende vegg

Snøstjerner eller Chionodoxa

Snøstjerne er en vårblomstrende løkvekst fra Tyrkia og Hellas og slike steder, der de fleste av våre vårblomstrende løker kommer fra. Den er en ypperlig hageplante og burde plantes overalt der man finner plass for den. Teknisk sett finnes det flere arter, og botanikerne reviderer navnene eller nomenklaturen til disse av og til. Det betyr lite for oss hagedyrkere, for vi får stor sett bare tak i Chionodoxa luciae, som er den vanlige arten med blå blomster som er hvite i midten, og hybridene "Pink giant" og "Alba". Av og til kan man få tak i C. sardensis og C. fargesi, til og med som innblanding i de vanlige sortene. Disse to sistnevnte artene utmerker seg med sin intense blåfarge.

Min personlige favoritt er C alba. Denne hvite snøstjernen har litt større blomster enn den vanlige snøstjernen, og har også mye mindre vilje til å spre seg med frø enn den vanlige hagearten. Får man tak i C alba, bør man plante løkene på en sted man husker og passe på og gi litt ekstra gjødsel om våren. Det er ikke uvanlig at stauder og løker og knoller som er hvite, som altså er en seleksjon av hovedartens dominerende farge, har en litt mindre vekstkraft enn utgangspunktet. Denne varianten bør etter 10 års tid omplantes i ny jord, da den etter hvert har en tendens til å bli mindre vital.

Hovedarten, dvs. C. luciae, er ikke like aggressiv som russeblåstjerne når det gjelder spredningen, men når den får lov til å utfolde seg i fri dressur, dvs. under løvfellende busker, danner den etterhvert et blått teppe som på Vestlandet i min hage er på sitt mest flatterende i april. Generelt er det stor forskjell på hvor lang blomstringstiden er når det gjelder vårblomstrende vekster. Stort sett kan man si at jo kaldere våren er, dog uten streng frost, jo lengre er blomstringssesongen.

I likhet med de fleste andre løkvekster, liker ikke snøstjerne og ligge å tørke ut i poser i et tilfeldig hagesenter hvor betjeningen slett ikke har forståelse for at løker bør lagres kjølig om høsten. Man må derfor sørge for å kjøpe inn løken i september og få den i jorden umiddelbart, sånn ca i en dybde på 3 ganger høyden på løken. Om du bruker en faktor på 5, er det helt greit. Det viktigste er at du bearbeider jorden med spade, blander inn litt organisk materiale i form av f.eks. kompostert kugjødsel, og sørger for at det er litt fukt i jorden, dersom høsten er tørr. Akkurat det er skjeldent et problem på Vestlandet.

Dersom man ønsker en ekstra tidlig blomstring, f.eks. i mars, planter man i en lun skråning mot sør, med ekstra godt mikroklima, f.eks. typisk et sted der snøen forsvinner tidlig, gjerne med god hjelp av en bergknatt som samler opp varme i vårsolen og slipper ut varmen i de frostklare vårnetter, som jo er den viktigste faktoren for å holde igjen veksten.

Som vanlig like disse vekstene nøytral jord, med noe innhold av humus, og ikke minst god drenering. Kravet til drenering er ikke like ekstremt som når man dyrker liljer, men svært få løkvekster liker å stå med røttene i vann. Det er en sport for ekspertene i Nederland, hvor disse vekstene blir formert opp. Der nede regulerer man grunnvannstanden når man dyrker frem alle de forskjellige vekstene som tilbys oss hageentusiaster.

Hvis man tar en liten titt til venstre, er det vel en C forbesii som har sneket seg inn på siden. Som ren art er den vanskelig å få tak i, men den opptrer jo gjerne i innblanding. Det er grunnen til at jeg har den i min hage, hvor disse bildene er tatt. Som nevnt tidligere, blir formatet til bildene større når man trykker på dem.

Darmeria peltata

I en norsk hagebok fra 40-tallet, skrevet av en viss fru Conradi, bosatt i Ullevål Hageby, er denne stauden på norsk omtalt som skjoldsildre, og det er slett ikke noe dårlig valg, for bladene er runde, og ligner med en viss velvilje på et skjold. Siden sildre er nevnt, snakker vi altså om saxifragafamilien. Til fjells finner vi flere arter av sildre, og da i dvergformatet.

Denne stauden er en kjempe, og det skulle man ikke tro når man kjøper inn en liten plante, med noen små runde blader. Første året blomstrer den ikke, og ikke nødvendigvis neste år heller, men så tar det helt av. Det dannes en brun rotstokk som ligger like i overflaten av jorden, og fra denne skyter i april og mai opp en stengel på opptil 80 cm. På toppen finner vi en vakker rosa rosett med blomster. Trykk flere ganger på bildet, og du vil få et nærmere blikk på de raffinerte detaljer naturen kan ordne seg med. Så, etter at blomstringen er over, skyter bladene opp, de blir opptil halvannen meter i diameter og er runde og skjoldformet, og står vannrett slik at planten danner et tett buskas i en høyde på opptil 150 cm. Alt under blir skygget bort og skygget til døde, bortsett fra vårplanter som er ferdige for sesongen i mai, f.eks. krokus og snøklokker.

Dette er ganske enkelt en sumpplante for det store format, f.eks. dersom du i din hage har en liten tjern eller en liten dam hvor du ønsker deg noe som kan stå og godgjøre seg i vannspeilet og samtidig trives på en fuktig plass, dvs. langs vannspeilet. Dersom du dyrker denne i en vanlig hage, må du sørge for at jorden holdes fuktig. Spredningskarakteristikken er rolig men bestemt, dvs. opptil en halv meter pr. år. Men det er ikke noe problem å ta spaden fatt og fjerne røtter som er på vidvanke. Skjoldsildre sprer seg derfor ikke aggresivt og ukontrollert slik som f.eks. de to skadeartene av slirekne.

Det er altså bladverket man ser mest til av denne planten, og da må man tenke litt som en hagearkitekt, dersom man har anlegg for slikt (det har egentlig ikke jeg, mitt ståsted er mer den enkelte plante). Skjoldsildre opptrer jo om sommeren mest som en stor og grønn hekk, det kan man jo ta til seg og grunne over i sitt eget lønnrom, eller i hagen. Om høsten kan bladverket bli intenst rødt og brunt og danne en effektfull avslutning på sesongen.

Denne stauden formeres best med å bytte til seg en rizom, men den finnes også i vanlig salg. Da skal man lete i avdelingen for sump-planter. Når det er nevnt, så er det altså ikke slik at man bare kaster en slik plante uti en vannpytt og tror at dette er tilstrekkelig. Planten skal plantes i jord som er fuktig, og så, når planter har etablert seg, vil rizomene velge seg sin egen vei gjennom jorden, dvs. oppå, men i riktig høyde i forhold til vannstanden, men alltid litt over.

Gammeldagse høstfloks

Denne stauden finnes i de fleste eldre hager, og sålenge man deler dem i ny og ne, dvs. hvert tiende år eller noe sånn, og gir dem rikelig med gjødsel og vann, blomstrer høstfloks allerede fra slutten av juli og tl langt ute i september. Det finnes tusenvis av sorter av Plox paniculata, og felles for de fleste er at jo nyere og bedre de er, jo mindre hardføre er de og jo mere næring skal de ha.

Fargepaletten går fra hvitt til rosa, lilla, og rødt. Duften fra de gamle sortene er himmelsk, mens nyere sorter er nokså uinteressante på dette feltet. Jeg har latt meg inspirere av barndommens hageverden og laget en liten tekst om høstfloksen fra mormors hage. Jeg har klart å bevare tre av disse sortene, som antagelig er minst 100 år gamle. De kommer fra mormors hage og er i rosa, hvitt og lilla.

Mormors hage

Da jeg var liten, reiste familien på sommerferie til mormor og mormors hage husker jeg ennå duften av og fargene og at jeg slo meg på kneet da jeg falt ned en skrent da jeg ville ha tak i en vivendelblomst. Vi dro med buss og ferge og så ble vi hentet i en gammel bil og så parkerte vi oppe ved veien og vi visste at bortenfor den smale stien ville vi komme til et stup og der ville vi gå forsiktig ned en stensatt trapp som snirklet seg ned gjennom et område med store fallblokker på flere meter og huler og gjemmesteder under flate stener og alt var dekket av vivendel og bergflette og kom vi tidlig på året, ville vi kjenne den gjennomtrengende duften av ramsløk og når vi nærmet oss det gamle tømmerhuset som sto på den høye muren, ville vi kjenne at det duftet gress og sjø og var høyslåtten i gang, ville bakken være dekket av små såter av høy som var raket sammen for kvelden slik at ikke duggen skulle gjøre høyet muggent. Og hvis vi reiste i april, ville engene ned mot stranden og de to store skjærene utenfor, der makrellternen hekket, være dekket av små hvite og rosa tusenfryd, hvis det ikke var i juli, for da blomstret morsmors hage med store kinesiske peoner som duftet sterkt av nellik, og rosa og lilla og hvite floks som duftet som de hvite og røde buskrosene som var kommet til hagen fra prestegården i nærheten og så ville mormor komme ut på trappen når vi hadde gått ned fra skrenten og trappen og over det store jordet hvor de engang hadde funnet en ekte stenøks og når vi kom til porten til hagen, ville vi løpe mot mormor, som ville stå i døren og vi ville kaste oss i armene hennes og hun hadde hjemmeforkle på, og så ville vi få nylagede vafler med vaniljeis og det var ikke så vanlig på den tiden, og det var høysommer og jeg kunne ikke vente, men måtte ut i hagen for å se hva som vokste der og kanskje var det jordbær der, og mormor hadde noen spesielt søte og røde rips, som vi spiste med sukker på, og i skyggen mot den lille hagen på sydsiden, ville jordbærene stå og vente på meg, og så ville jeg løpe bort til peonene og stå og se på insektene som surret rundt og jeg ville løpe bort til det store bedet med floks fordi de duftet så søtt og så ville jeg gå bort til rekken av buskroser som sto på vestsiden av det store thujatreet som duftet så stengt av blyantved og jeg ville løpe opp på det lille berget og se utover fjorden og havet og lure på om det var noen som hadde satt steng med brisling eller om det ville komme båter med masse lys på til natten, for da ville jeg være oppe og se på og ikke sove, og så ville jeg gå stille ned trappen, fra loftet der vi pleide å sove, og ned i bislaget, og så ut i hagen, for det er ikke mørkt der om sommeren, og jeg ville kjenne duften av natten, med krydret høy og innsmigrende vivendel, og hunden til bestemor ville våkne og slikke meg i ansiktet og vi ville gå opp på den lille haugen på sørsiden av huset og speide etter brislingkast med gasta karer som rodde noten nattestilt rundt den store stimen av fisk og lysbåten ville ligge der ved siden, som en voksen gjeter for alle båtene, mend jeg og hunden ville gå ned til huset igjen og hunden ville følge meg opp til rommet og ligge foran sengen min og det ville føles godt i sommernatten av vi var to og jeg var bare fire år og hadde så mye å finne ut av og neste dag gikk vi to ned og fikk frokost hos bestemor.

De vestlandske blåstjerneengene

Det er et plantesamfunn som har utviklet seg over minst 5000 år. I England. Bluebells. Ikke blåklokker, men blåstjerner, ville, Scilla non-scriptus, og de blomstrer i mai, i milliontall, i eldgamle skoger dekket med hvitveis og ville påskeliljer og altså blåstjerner, under eketrær og hassel og lind og bøk og ask, som senere skygger til skogbunnen slik at svært lite annet kan vokse der om sommeren, men i april og mai er det ennå nok lys til at hele bakken er dekket med disse vårblomstrende blåstjerner. Og de er heldigvis fredet i England, for dette er plantesamfunn som er sårbare for inngrep og som lett kan ødelegges av mennesker.

Så et lett hopp over Nordsjøen og et hagemenneske engang for 400 år siden, som fikk tilsendt mange skjeldne løkvekster fra Nederland til Bergen, og som sikkert var mannen som introduserte blåstjernen til vestlandet. Mannen var apoteker Høyer, og i den vedlagte lille novellen ser vi hvordan denne apotekeren strevet fælt med renessansen i Bergen og hadde sine problemer.Såvidt jeg husker, døde han til slutt, men de vestlandske blåstjerneengene lever videre etter han, langs en stripe ytterst langs kysten, der vinteren er mild og der det også vokser andre vintersarte vekster som f.eks. Revebjelle.

Så noen saklige opplysninger, før jeg klipper inn en tekst om denne apotekeren.

Blåstjerneenger er blåstjerner som er forvillet fra gamle hager og som har funnet seg områder med god jord, ytterst langs kysten på Vestlandet, i områder hvor de får lov til å være i fred. Blåstjernene sprer seg med frø og etablerer seg nokså høyt oppe i jorden, omtrent i overgangssonen mellom mineraljord og humus, sånn ca 10 cm under jorden. Her vil de vederkvege seg i god jord, f.eks. den jordbunnen som er resultatet av de eksotiske skyvedekker fra Sunnhordaland og nordover. Vi snakker her om grønnstein som egentlig er gammel basalittisk havbunnsskorpe fra et område øst for Labrador, i forbindelse med etableringer av noen lokale øybuer. Så gikk det 460 mill. år før dette dekket skled på plass oppå den lokale fyllitten, som derfor ennå, iallefall der jeg kommer fra, ligger godt eksponert enkelte steder. Grønnsteinsbeltet fra Bømlo, over søndre delen av Stord, og langt inn i Strandebarn, gir gode forhold for planter og gjør at denne delen av Vestlandet er ekstra grønn og frodig. Det var enn litt overfladisk geologisk digresjon, men siden jeg reiser til Vestlandet i ettermiddag, klarte jeg ikke å holde meg.

Så tilbake til hvordan man skal etablere en slik vestlandsk blåstjerne-eng. Første bud er å få tak i den korrekte blåstjernen, mesteparten av det som selges er egentlig Scilla hispanica, eller spansk blåstjerne. Den sprer seg ikke så fort, og er heller ikke like elegant, men siden den tilfører rosa og hvite fargetoner, kan man akseptere den i mindre mengder. Spansk blåstjerne har blomsteraks som står rett opp og med klokker på alle sider, mens den ekte blubell-blåstjernen bare har blomsterklokkene på den ene siden av akset. I praksis har vel disse to artene krysset seg sammen.

Stellet er enklet. Ikke gjør noe (overilet), dvs. man klipper ikke gresset før i august, og man planter disse løkene i utkanten av hagen og under trær og busker der de får leve sitt eget liv i fred og ro.

Så en tekst om apoteker Høyer, fra Bergen, som er en historisk person, og en person som innførte mange løkvekster til Norge, før de ble dyrket i både Dannmark og Sverige.

- ”Apoteker Høyers handlingsrom og mangel på konsekvens”

- Denne apoteker Høyer burde visst bedre. Jeg vil vel si at en slik selvbevissthet stort sett alltid ender med døden. Jeg tror at han står i ledetog med selveste djevelen. Jeg kan ikke forklare hans suksess som apoteker på noen annen måte. At jeg nå må bestemme eller finne ut om han er besatt av det onde, er min gudsplikt. Jeg er ikke sikker på om konen er det. Her i Bergen by har vi jo en god tradisjon for hekser, men akkurat denne Dorthea Høyer er altfor vakker til å være heks. Jeg mener Gud har sagt til meg (under en viktig forbønn for bymuren) at han vil skjenke henne til min ekteviv. Eller mente han at hun også er besatt av det onde? Har hun ridd på kosteskaft til Bloksberg?

(dette har hendt):

BERGEN: Vi er i høymiddelalderen. Garpegenetiven er i ferd med å innføres av sleske handelsmenn fra Lübeck, sammen med blant annet tratten. Byen er rik av handelen med tørrfisk og sild fra Nord-Norge og korn fra Tyskland. I kirkene går avlatspressene varme av alle pengene som kommer inn. Apoteker Høyer gjør det godt. Han har studert i Nederland under den store Clusius og har lært mye bra av den karen. Apoteker Høyer har lært mer enn sitt Fadervår. Han har ervervet seg omfattende kunnskaper om urtemedisin, såvel til innvortes som utvortes bruk. Sloans Liniment er ennå ikke oppfunnet, men Høyers Hårvann selger godt. Apoteker Høyer er i ferd med å bli en rik mann og har allerede foretatt sitt portrett.

- Han skal vi ta. Han må ikke tro at han kan gjøre akkurat som han vil bare fordi apoteket går godt. Hvilken bespottelse mot Gud er det ikke å la seg avbilde som en kardinal. Purpur er forbeholdt de lærde og kirken, tenkte en bister byskriver Beyer, som endelig hadde fått fingeren ut og fått kastet apoteker Høyer i fengsel. Sammen med en del andre byborgere, forsåvidt alle med tyskklingende navn, f.eks. Irgens uttalt med veldig tydelig skarre-rrrrr, hadde han konspirert og fått det for seg at apoteker Høyer var djevelens barn.

- Han må vi brenne og pine. Han må være djevelens barn. Vi kan ikke ha sånne som han i vår by. Han har vært langt ute i Europa og studert. Vi kan ikke stole på han. Vi vet ikke hvor vi har han. Han er ikke til å bli klok på. Han dyrker helt unødvendige blomster i sin hage. Han får tilsendt ukjente og djevelbesmittede knoller og løker, såvel som rizomer og urteaktige vekster, fra Nederland. Eller Bysants, sa Beyer til seg selv, mens han tenkte på saken.

- Burde apoteker Høyer, som forøvrig var en djevel til å dyrke Bulmeurt, dømmes til døden? Eller burde han få en liten straff i form av inndragelse av all hans formue, realkapital og tilgodehavender og så jages fra byen? Burde han skattlegges hardt, men holdes i arbeid slik at bykassen kunne etterfylles med jevne mellomrom? Burde han stigmatiseres som jøde og plasseres i en egen getto, f.eks. oppe på Nygårdshøyden eller utenfor byporten?

Slik gikk dagene, mens byskriver Beyer tenkte sine tanker. Han mente at Gud hadde gitt han beskjed om at fruen, den underdeilige Dorthea med de to rådyrkalvene, kunne passe som fru Beyer. Eller bykassens ve og vel? Bålet eller bulmeurtutsalg? Han formastet seg over denne egenrådige Høyer, apoteker Høyer, som han hadde hatt mange samtaler med. Beyer, byskriveren, hadde sin jura fra Bonn, en ikke helt laudabel, men slett ikke illaudabel eksamen heller .

- Tenk å motsi meg, jeg som er byskriveren! Sånne folk må vi hive på bålet. De er besatt av djevelen. Vi kan ikke ha slike i vår by. Vi kan ikke ha folk som taler med mange tunger samtidig. Vi kan ikke ha folk som spøker med urters virkning på kropp og sjel! Vi kan ikke ha folk her i byen som taler i gåter bare fordi de har studert i Leyden. Vi må få han på bålet straks, bare jeg finner en hjemmel, tenkte Beyer biskt.

- Dette var før den tiden fullriggerne hadde invadert de store hav og uttrykket splitte mine bramseil var lite utbredt. Beyer visste heller ikke hvordan han kunne splitte bramseil eller snu rånokken etter vinden.

- Men jeg vet godt hvordan jeg kan reise kjerringa på tørra møkka, sa Beyer til seg selv, kanskje litt innadvendt, men likefull ved sine alle fem.

Samtidig, i en fangekjeller like der borte der Oscarsgaten går nå:

Et brev apoteker Høyer får smuglet ut til sin kone

Kjære deg min Dorthea. Mine lenders lyst og lenestol, min sinns stråleglans, min trøst og flamme! Får jeg ikke treffe deg nå, kan det være det samme!

(fra innledende spøk til brevalvor, her tar brevet en alvorlig vending.)

”Fordi jeg elsker blomstene mine nesten like høyt som deg. Husk å plante løkene du får tilsendt, ellers dør dem. Jeg er engstelig for mine anemoner. Jeg tror jeg snart er ute av fengselet, jeg er beskyldt for å ha underslått penger fra bykassen og alle ved sine fulle fem vet jo at jeg ikke har tilgang til bykassen. Dette ordner seg. Husk å vanne blomstene! Baii! Låvv ju. Din vyrde husbond. Eg er enno hugteken i deg. Du angar like godt som Crocus tommasinius.

Samtidig får byskriver Beyer stadig flere innspill i saken. En suplikk her og der, en SWOT-analyse og det blir fort en del dødsdommer av det.

Men hvordan kan jeg være sikker på at det å snakke mange språk samtidig er et sikkert tegn på at man er besatt av djevelen? Står det noe om det i Vulvata? Hennes to rådyrkalver må være et sikkert tegn fra Gud om at hun er min! Det finnes bare to kvinnetyper. Mine. Og andres. Og forsåvidt de som rir på kosteskaft natten lang. De er annerledes, særlig etter at de har smurt sitt kjønn inn med bulmeurt-ekstrakt. Da får de jo et blikk som ligner på et Belladonna-blikk. Vidåpne pupiller. Vi kan ikke ha det sånn i denne byen, nei det kan vi ikke nei. Få denne apoteker Høyer til galgen. Nå!

Slik tenkte byskriver Beyer. Hele byen var i opprør. Lønborgbussen var full av slostriler som ville besøke byskriver Beyer for å gi han sin støtte. Få apoteker Høyer til galgen nå! Inseratene haglet på veggavisene, dette var i tiden før grafittien ble kjent i Bergen. De brukte runepinner, forsåvidt til litt av hvert, men også til korte innlegg i samfunnsdebatten. Beyer baskari med BrittGunnurdur, sto det på ein slik runepinne. Beyer serdari, sto det på ein annan. Litt sånn på gammelnorsk, men det språket talte de nesten feilfritt også i høymiddelalderen.

- For en tulling. Han tror han kommer til å bli dømt etter loven. Merkelig hvordan slike folk utviser en slik naivitet.

Slik tenkte byskriver Beyer om apoteker Høyer, byens eneste og beste apoteker, den rikeste mannen i Bergen, med to rådyrkalver.

- Han oppfører seg som det er tillatt å smile på en søndag! Han liker ikke bauekorps. Han samler på helt unyttige vekster. Gud gir oss de vekstene vi trenger, Gud sender dem ikke pr. båt fra Leiden. Clusius burde også brennes! Den botaniske hagen i Leiden er en syndens pøl!

- Som alltid når han tenkte i korte utropstegn, fikk han også tid til å tenke på de to rådyrkalvene i pausene, midt i mellom setningene. De to deilige rådyrkalvene som Gud hadde bestemt skulle være for han.

Samtidig- i et brev fra Dorthea til sin elskede husbond.

”Vi skal nok ikke være helt sikre på at byskriveren dømmer etter loven. Såvidt jeg skjønner, er Beyer følsom for folkemeningen. Han dømmer ikke i et vakum, men tar hensyn til den hånden som mater ham. Det kan hende du blir idømt en mindre bot. Ellers tror jeg dette går bra. P.S. Din Anemone”

Svarbrev fra apoteker Høyer:

”Elskte! Når jeg tenker på deg, tenker jeg på en Eremurus robustus. Du er forårets pryd, sammen med gule marktulipaner og sjakkbrettlilje! Jammen skal jeg reise kjerringa! Jeg tror jeg snart er fri! Byskriver Beyer kan da vel ikke være korrupt? Det tror jeg ikke noe særlig på. Innenfor min intellektuelle horisont finnes det ikke slike egenskaper hos menn som har avlagt den hellige akademiske flamme. La du merke til at jeg erstattet ordet løfte, som du sikkert hadde forventet deg, med ordet flamme? Jeg tror nemlig at folk leser fortere enn svint og da leser de akkurat hva de vil inn i teksten. Elskte! Elsk meg langt inn i din deilige undertekst! Forsmå meg ikke!

Vennligst hilsen en optimistisk Høyer.

Samtidig, i den gamle byskrivergården, ved byskriverpulten:

-Vi kan ikke ha slike som apoteker Høyer i byen! Alle anstendige mennesker vet jo at man skal gå kledt i grått og svart. Man skal passe inn. Det er hybris å gå kledt i purpur. Eller var det krapprødt?

Tenksomt lot Beyer, byskriveren, det kompliserte resonnementet dure og gå, det herjet mellom hans hjernevinninger, ørene vibrerte i stolthet over det akademiske vokabular, nakkeskinnet hans reiste seg i brynde over den vokalrike fraseringstabellen han hadde berørt langt inne i sitt eget hode, et sted ingen andre visste om, men en gang hadde også Beyer hatt sin barnetro i behold, men det er lenge siden nå. Langt inne i svarthampen av den derre konteksten du aldri kan glemme.

Byskriveren har også sine problemer, han har nylig lansert sentralperspektivet i en av sine oljemalerier og samtiden er full av undring. Det som før var flatt, har nå fått en akse. Byskriver Beyer klarer ikke å ødelegge portrettet av apoteker Høyer.

- Jeg synes det er et bra bilde jeg. Godt komponert, fin kvalitet på malingen og bilder viser jo at jeg har rett. Sentralperspektivet er kommet for å bli. De kan si hva de vil om ødelagt eller sprengt flatevirkning, for ikke å nevne de som tømmer bilder for innhold, men jeg synes sentralperspektivet er fint jeg, sier byskriver Beyer til seg selv.

Derfor lar ikke byskriver Beyer portrettet av apoteker Høyer bli ødelagt. Han innlemmer det i sin samling i stedet.

- Typisk for apotekere! Hvorfor skal de være så selvsikre? Hvorfor bøyer de ikke nakken for Gud og Hvermandsen og loven? Skjønner de ingenting? Jeg tror jeg skal bruke bildet som en illustrasjon over hovmotet. Fin blindramme forresten. Fint vevd lerret, tenker Beyer.

Apoteker Høyer, i et brev til sin kone og ekteviv.

”Elskede, du er lik Hinnonbekken som slynger seg nedover Elomhøydens vakre omriss! Mer verdt er du enn hundre ottesanger! Når jeg tenker på deg, fryser jeg ikke lenger. Jeg blir varm og får lyst til å kysse din panne og munn! Du er så vakker når du vandrer langs bekkekløftens fuktige sig. Mer verdt er du enn 400 påskeliljer og en halv madonnalilje! Jeg bryr meg ikke om at vi aldri blir invitert i selskaper hos de andre handelsborgerne i Bergen sålenge jeg har deg. Vi har det så fint sammen og i de lyse vårnetter kan vi gå ut sent på kvelden, vende våre spagreiper i jorden og sammen finne den fylliten vi vet finnes derute et sted, akkurat passelig mold til liljer og narcisser og ruteliljer og hundetann. Jeg har vel aldri brydd meg særlig om borgerskapets merkverdige skikker. Deg vil jeg ha i fyllitens evige pergamon!

Det var innledningen, så de harde fakta. Jeg synes dette begynner å ta lang tid. Bør vi bytte advokat? Har min advokat strafferett som spesialemne eller driver han mest med oreigning? Dette må du finne ut av, selv om jeg vet du er glad i å dikte salmer når du har en ledig stund. Dikt en salme om meg da vel, da blir ikke dagene i fangehullet så mørke og mitt sinn skal atter lyse opp i glede!

Men som alltid er jeg optimist til siste stund, i neste uke er jeg nok ute og hos deg,

Kjærlig hilsen din husbond (du vet jo at det å tøyse med tegnsettingen er et sikkert tegn på ekte kjærlighet)”

Samtidig:

Byskriver Beyers bopel:

(han snakker til seg selv)

- Det er jo manglende respekt for konvensjonen som er det mest opprørende. Jeg har fått vakter til å se gjennom hans hjem og der fant de en gul skjorte! Et sikkert tegn på upålitelighet, tegnsettingsfrekkhet og at man står i ledtog med djevelen. Men det er jo klart, sånne som han vil jo alltid finnes og dreper vi ham nå, vil det alltids dukke opp en ny tilsvarende figur. Jeg skjønner ikke at folk ikke kan oppføre seg, men det er vel djevelskapen som tar bolig i de som har betalt minst avlat. Det er vel slik det er med denslags, ukrutt forgår ikke så lett. Ellers som botanikeren Høyer sikkert ville ha sagt det. Løvetannen kommer engang til å spre seg til alle hager, også der den ikke dyrkes. Det høres rart ut, men han kan vel forsåvidt få rett, uten at mitt Gudsbilde rokkes ved. Det står jo ikke noe om løvetann i Bibelen. Fin kone denne apoteker Høyer har forresten, jeg tror hun skal slippe brennmerkingen og de andre redskapene jeg bruker for å få tiltalte til å tilstå pakt med djevelen. Jeg tror den beste metoden er at hun blir min kone, så kan jeg selv tukte henne på den måten som er godt for meg, sa Beyer til seg selv og skrev ut dommen.

”Apoteker Høyer dømmes til døden ved brenning og henging og garottering. Han har tilstått å stå i forbindelse med djevelen og hinmannen. Ved å være besatt av djevelen, noe vi klart kan se ut fra hans suksess som apoteker, har han forrykket den almenne samfunnsorden og sjangerbruddsammenføying. Måtte Gud tukte oss alle, hilsen Beyer”

Vi har funnet alle disse brevene i byarkivet i Bergen. Det er det ingen tvil om. Grunnen til at vi har offentliggjort aktene, er forsåvidt ikke hva en apoteker og hans kone eller en dårlig byskriver måtte mene om det ene eller andre, heller ikke å anspore til en almen heksedebatt. Nei, grunnen til at byarkivaren i Bergen gjør dette offentlig og vitterlig, er at vi gjerne vil avslutte saken. Det kan vi ikke gjøre før vi finner ut hva apoteker Høyer het til fornavn. Vi ber derfor lesere som har den informasjonen om å maile denne til høyersaken@postmottakbergenkommune.no.