Vinterblomst

Eranthis hyemalis heter denne på latinsk og den er sammen med juleroser en av de første som blomstrer utendørs. Den kan være i blomst i januar, men er sikrest i februar på Vestlandet. Her på det vinterkalde Østlandet starter den i slutten av mars på lune steder og har sin store tid i april. Det finnes flere sorter av denne knollveksten, og også flere kultivarer, men de ser stort sett like ut. De dufter herrligen, såpass tidlig, av honning og avslører slett ikke at knollene er giftige og slett ikke bør spises.

Voksestedet for en såpass nusselig liten art bør velges med omhu, dvs. for den mangel på omtanke man senere vil utvise. Derfor bør den plantes under løvfellende busker, der kan den vokse og gro og formere seg uhindret. Vinterblomst formerer seg med frø, og etter noen år har man en voksende koloni, dersom man da klarer å holde seg unna luking. Denne løkveksten skal stå i fred og skal alså plantes deretter. Plantetidspunktet bør være så tidlig som mulig, da knollene har lett for å tørke ut. De bør når man kjøper dem legges i vann et døgn før man planter dem ut.

Har man først fått denne vårveksten til å trives, bør man være glad og ta av seg hatten for dette lille vårunder, for slike blomster gjør en hageeier ekstra glad så tidlig i sesongen. Noe av underet med å ha hage, er jo å gå ut og kikke etter skudd og knopper og blomster og vente, og se, og tenke og drømme om kakelinna og varmere vinder fra vest og sør, i løpet av februar og mars og april.

Så en liten teknisk opplysning. Den informerte leser kan ved å trykke en eller flere ganger på bildene på denne blogger få disse forstørret vesentlig. Det kan jo være greit for å lære litt om hvordan blomster ser ut i nærbilde.

Månestråleblomst

Denne stauden heter voksklokke på norsk, men det er et navn det er lite sus i, da er det mer kraft i det latinske navnet Kirengeshoma palmata. Jeg synes den bør hete månestråleblomst og kaller den det. Dette er er staude som blomstrer fra august og utover, alt etter hvor varm og fuktig sommeren har vært. Den kan bli opptil halvannen meter høy, men holder seg oftest under meteren. Det er ikke noe spesielt med denne planten før blomstringen, men når den inntreffer, ser man at dette er en plante med spesielle blomster.

Dette er nemlig en relikt, eller en nokså gammel art, som sikkert har hatt mange slektninger, men som nå er relativt alene innenfor denne slektsgrenen. Hvordan kan vi vite dette, bortsett fra dersom vi studerer arvestoffet under mikroskop? Vi kan først og fremst se det på at naturen har vært ødsel når man har konstruert blomsten, eller kronbladene. Det er som om planten ikke var helt sikker på hvor store og solide kronbladene skulle være for å tåle vær og vind, eller for å lokke til seg bestøvende insekter. Blomster av denne typer finner vi også på magnolia-trær og busker, og ganske riktig, mangnolia var en av de første blomstrende plantene for nokså mange millioner år siden, sammen med kråkefot-planter og cycader og bartrær og bregner.

Til å tilhøre en så gammel slekt er denne stauden nokså enkel i kosten, den liker vanlig hagejord med mye humusinnhold, helst litt på den sure siden. Siden den kommer fra fjellstrøkene i Korea, er den godt vant med mye varme, omtrent som stauder fra USA. Det betyr at den helst bør få en plass i hagens varmeste og luneste krok, slik at den kan komme i blomst så tidlig som mulig. Det betyr full sol, mye vann og god gjødsling. Jeg har aldri opplevd sykdommer på denne arten, noe som passer inn i dens alderdommelige avstamming, tilpasset dinosaurer og flyveøgler.

Månestråleblomst har kronblader som er opptil en cm i tykkelse, noe som er svært uvanlig i planteriket. Blomst og kronblader skal jo i henhold til naturens krav til effektivitet helst produseres så lette og tynne som mulig, her har naturen ennå ikke funnet ut av dette. Og likevel har planten faktisk klart det kunststykke å overleve siden iallefall trias-tiden.

Denne stauden er ikke noe for de som vil ha noe som blomstrer hele tiden, f.eks. Skaugum-begonia eller sommergeorginer eller pelargonier eller tagetes. Det er en typisk entusiast-staude som passer de hagedyrkere som er villige til å foreta litt andre krumspring enn vanlig på indifferenskurven mellom skjønnhet og langvarig blomstring.

Jesse rot

"Det hev ei rose sprunge, av Jesse rot ho rann", heter det i en av de gamle julesangene og den roten er selvsagt Helleborus niger, den hviteste av de fire avbildede. De andre er H orientalis, alltid lett nikkende og mer blyg, og forsåvidt i takt med dette, så kommer den litt senere. Den røde, H atrorubens, kan på Vestlandet være i blomst til jul, noe som ikke er vanlig for N niger, som vanligvis er i blomst i mars. Den fjerde avbildede er en hybrid, og den har trofast vært i blomst i februar.

Disse vekstene kommer fra mellom- og sør-europa og Tyrkia med omegn, og er altså tilpasset mildere vintre og mer kalkrik jord, samt tørre somre. De vokser stort sett som undervegetasjon i sitt naturlige utbredelsesområde, men i Norge trenger de all den solen og varmen de kan få, og trives like bra i sol som i halvskygge. Hel skygge er ikke noe for dem, selv om dette altså er slik de vokser i sydligere egner.

Tidligere var juleroser noe for staudeentusiastene, de som hver vinter fyller kjøleskapet med kuldespirende frøpotter og som bruker fritiden til å studere staudekataloger. Nå er det annerledes, og juleroser frembys til salg overalt, fra desember til påske. Dette er jo bra, fordi bransjen har oppdaget at dette er en staude som fungerer bra som sjokk-seller m.v. Så er det å håpe at folk etter hvert leser seg litt opp og skjønner at slike innendørs juleroser skal ha det kaldt, dvs. 5- 10 grader, helt til de kan plantes ut i hagen i mai. Da vil de kvittere med en lang innendørs blomstring og gitt at man gir dem et godt voksested, vil de også blomstre godt neste år, selv om de da vil blomstre fra mars og utover.

Den foretrukne jorden skal vær kalkrik og fet, men også med godt innhold av humus, og selvsagt skal plantestedet være godt drenert. Man skal by denne stauden den beste jordblandingen man kan oppdrive, for dette er en plante som skal stå på samme plassen så lenge man lever. Akkurat som med pioner og bronseblad.

I et anfall av saklighet kan jeg jo angi, nokså grovt og omtrentlig, antallet arter av Helleborus. Ca 15, men dette er irrelevant, man får neppe tak i flere enn 4 rene arter i Norge. Det er derimot mulig å få lagt sin tilmuldede hånd på mange hybrider, som er det som stort sett omsettes i blomsterbutikker i disse dager. Dersom man er av den typen som drar til London i februar, er det veldig passende å dra ut til Kew Gardens, verdens største og flotteste botaniske hage, for å se på et stort utvalg av juleroser. Dette er stauder som har så mye personlighet at man kan bli hektet på dem, og det gjør jo folk, og derfor finnes det foreninger for helleborus i England, og sikkert andre steder også. Husk forresten at helleborus-frø er kuldespirende og må sås i jorden med en gang det er modent for å oppnå en viss grad av suksess.

Juleroser skal forøvrig være giftige, uten at dette har ført til at den lokale rådystammen har bitt seg merke i dette faktum, men heller i bladverket til mine planter år om annet. Det betyr at man bør gjerde inn hagen med to meter netting. Eller holde seg med løshunder eller løsskudd eller alliere seg med en ivrig jeger bom bom som kan sørge for rådyrsadel, som jo er god føde. Juleroser må beskyttes mot rådyr, og forsåvidt også mot snegler, som godgjør seg med de nye skuddene på vårparten, dvs. i april og mai. Når bladverket har gått over til sin modne fase, er det så fast at sneglene ikke gidder bry seg. Sneglekverken skal altså helles på i fra mars til juni, dette er de kritiske måneder. Så kan man vel nevne at de andre kritiske månedene er november til april for rådyr.

Stullet og stellet med julerosene består av å holde fingrene unna. De skal ikke deles eller plantes om de første tyve årene. Man kan få besøk av en bladflekk-sopp i ny og ne og den bekjempes best ved å klippe ned det ganle bladverket i oktober eller angrepet bladverk når angrepene kommer.

Jeg vil gjerne sette meg opp til dommer over disse staudene, men finner det vanskelig. Både hybridene og de rene artene har sin sjarm. Helleborus niger, den edle og helt hvite, den som i Tyskland blomstrer til jul, har blitt behandlet litterært av en eller annet forfatter i en julenovelle. Den handler selvsagt om en kvinne (eller mann) som var bitter på sine nærmeste, og gud, og tilværelsen, og som på juledagen gikk en ensom tur i skogen for å se om gud ville gi vedkommende et hint om sin eksistens. Og det var selvsagt en slette bevokst av helleborus niger. Jeg tror faktisk denne novellen, som burde trykkes opp i særtrykk av blomsterbutikknæringen nå i dissse tider, ble skrevet av Selma Lagerløf. Det kan jo passe, for julerosen blomstrer jo blandt tørre løvblad.

Misjonærliljer

Ridderstjerne, ofte feilaktig omtalt som amaryllis, bør på mine hjemtrakter på Vestlandet kalles misjonærliljer, for ofte heter det seg at den og den arten som dyrkes i vinduskarmene bak de heklede gardinene der det sitter oldemødre og strikker til misjonsbasarer, stammer fra gamle tante agnes som hadde den med sin fra kina etter to perioder ute for kinamisjonen eller santalmisjonen eller indianer misjonen.

De finnes rundt 60 botaniske arter av Hippeastrum, og de holder til i Latin-Amerika, men har også blitt spredt til både Kina og India og Katmandu for den del. Så har de altså kommet hjem til bedehuslandet på flyttelasset til noen misjonærer, sammen med malaria og kinagods. Etterhvert har de blitt spredt fra de gudfryktige hjem til de hjem som ikke er så gudfryktige, men som har en heldig hånd med blomster. Dette er en løkplante, som hos oss skal dyrkes under frostfrie forhold i full sol i vinduskarmen, med godt stell, mye gjødsel, og så skal man slutte å vanne i oktober, og da kan man sette potten på et kjøligere rom, f.eks et soverom. I løpet av en måned eller to har bladverket visnet ned, og så skal løken hvile til man ser det dukker opp en knopp eller to. Da skal man ikke vanne, men sette planten i et litt varmere rom. Så er trikset å få blomsterstilken til å strekke seg i full høyde, opp til 50 cm, uten at bladverket skyter for mye opp. Så gir man litt vann og de flotte ridderstjernene kan folde seg ut, hovedsaklig i hvite, rosa og røde fargetoner. Disse rene artene dufter søtt av vanilje og annen tropisk aroma som holder til i tropenatten, særlig mot nattestid.

Ridderstjernene som fallbys rundt juletider i alle forretninger, er hybrider. Det betyr større blomster, at duften er forsvunnet, og en tendens til at løkene er mindre robuste, akkurat som forskjellen mellom stilkroser og en vill nyperose. Jeg kan tenke meg at disse moderne ridderstjernene har en særlig apell til folk som er opptatt av at ting skal synes og være glorete, f.eks. oppkomlinger eller nyrike eller folk som er ansatt i oljeindustrien. Det verste når det gjelder hybrider av ridderstjerner, er egentlig ikke fargene eller at de er altfor mye foredlet, men heller at eierne ikke eier omtanke for disse plantene. Ofte kastes de etter at julen og blomstringen er over og dette synes jeg er sterkt opprørende. Folk som kaster planter tilhører samme divisjon som de som kaster kattunger i søpla etter at sommerferien er over og feriekatten ikke lenger er så søt.

Tilbake til de rene arter av misjonærliljene. De skal pottes om år om annet, dvs. hvert 3 - 4 år. Sørg for god drenering og litt lecakuler i bunnen av potten. Vanlig innkjøpt plantejord tilført 10% kompostert kugjødsel er passende. For at løken skal være i fin form, bør man gjødsle godt, fra april til august. Min erfaring når det gjelder ulike typer løk og knoller som man dyrker innendørs, er at det er organisk gjødsel som duger best.

Så tilbake til de gamle bedehustantene, som har vært plantens spredningsstrategi akkurat som mennesket har vært kattens og hundens. De gamle tantene er i ferd med å dø ut, og da må man passe på at ikke disse rene artene forsvinner. De er bortimot umulige å finne i vanlig handel, bortsett fra i utlandet, dvs. Nederland og England. Man finner mye fint ved å gogle, problemet er å få løkene inn i Norge, men det er et annet tema.

Ormedrue

Ormedruen, dvs. Cimicifuga, er en staude som hos oss blomstrer fra august og utover til oktober/november. Den kan bli inntil to meter høy og har vakkert bladverk som hos noen varianter, spesielt "Brunette", har en brunaktig farge.

Ormedruen er ifølge de nyeste botaniske undersøkelser egentlig identisk med Actaea, trollbær-slekten. Jeg formulerer meg bevisst vagt her, ikke minst fordi jeg ikke vil ha det på meg at jeg er en botanisk nerd. Jeg er glad i planter, men botanikken kan andre ta seg av. Uansett er dette en planteslekt som har vært brukt i nordamerikansk/indansk folkemedisinen til bl.a. å fremkalle abort.

Disse staudene, som i hagesenteret gjerne heter Cimicifuga simplex eller racemosa eller ramosa, er slett ikke alltid korrekt merket, men det gjør forsåvidt ingen ting. For skal man først dyrke disse staudene, må man jo sette pris på bladverket i første rekke. Blomstringen er en bonus som kommer omtrent når den første frosten er i annmarsj, og derfor er det forøvrig smart å plante disse staudene på en opplendt og lite høstfrostutsatt plass.

Siden ormedruen kommer fra betraktelig varmere strøk enn Norge, er det egentlig varmesummen, dvs. gjennomsnittstemperaturen i vekstsesongen som bestemmer når den ønsker å blomstre. Det betyr at den i Oslo kan begynne å blomstre i august, mens den gjerne venter til september i min hage på Vestlandet, forsåvidt nokså avhengig av hvor tidlig våren har vært og hvor varm sommeren har vært.

Ormedruen vil klare seg i store deler av Norge, i og med at den er tilpasset kalde vintre og varme, og fuktige sommere, men den vil ikke kunne rekke å blomstre i de mer marginale strøk i Norge. Det er altså om å gjøre å finne en varm, lun, men fuktig plass til denne stauden, som krever fuktighetsholdende jord. Den kan forsåvidt klare seg i andre jordtyper, men da må man være svært påpasselig med vanningen. Selv om ormedrue er en skyggeplante i opprinnelseslandene, trives den bra i full sol så lenge den får nok vann. Og i og med at det er tilstrekkelig med varme og sol som er avgjørende for blomstringen, bør dette bestemme plantestedet. I de fleste hagebøkene som kommer ut i Norge, står det at dette er en skyggeplante. Det er ormedruen i Sør-England, og forklaringen på denne feilinformasjonen er selvsagt at norske hagebøker er oversatt fra engelsk til norsk av hageukyndige oversettere. Jeg har sikkert nevnt det før, men veldig mye av det som står i norske hagebøker, er svært misvisende når det gjelder dyrkingsanvisning. Dersom bøkene er tyske eller engelske, er bøkene tilpasset hager som er betraktelig varmere og tørrere enn norske. Og så må man jo ta høyde for at Norge er like langt som ned til Spania, dersom man snur opp ned på landet.

Blomstringen inntreffer normalt når sesongen i hagen er på hell og når mange stauder er avblomstret og har fått brunspettede blader. Duften er helt spesiell, den ligner på en sterk parfyme som er akkurat litt for sterk til å dufte godt. Uansett dufter den særlig sterkt om kvelden og natten og det tiltrekker seg ulike typer insekter. Det kan virke som insektene nærmest blir bedøvet av denne duften, siden de kan bli sittende på blomsteraksene i timesvis. Etter bestøvningen utvikler frøene seg i løpet av få uker dersom man unngår frosten, men det er deling tidlig om våren som er formeringsmåten til denne stauden. Oppskriften er å gå brutalt til verks og grave opp hele roten, som da består av mange skudd eller knopper. Så tar man en spade eller en kniv, jeg foretrekker en vanlig Mora-kniv, og skjærer knoppene fra hverandre, slik at det følger med røtter. Disse småplantene kan selvsagt plantes direkte på et nytt voksested, men det beste er selvsagt å plante dem i 5 liters-potter med god jord og la de få en sesong i hagens egen planteskole. Jordblandingen her viktig, den skal være av det ypperste og det enkleste er derfor vanlig billig blomsterjord som man blander inn 20 % kompostert kugjødselkompost innkjøpt sekkevis. Når jeg skriver dette, kan det jo virke som jeg har planer om å etablere en stort bed med klaseormedrue og det er jo akkurat slik det blir når man har en stor hage. Skal man først dele et flott eksemplar, får man normalt ikke blomstring samme sesong likevel, og da kan man jo prøve å formere opp stauden med så mange eksemplarer som mulig. Ormedrue kan lett koste en 100-lapp og mer og det er god økonomi å lage 15 eks. i samme slengen, i og med at dette ikke medfører noe særlig ekstraarbeid. De aspirerende spirer må selvsagt få særlig godt stell resten av sesongen, både tilstrekkelig vann og jevnlig gjødsling, helst organisk. Så kan man tippe småplantene ut av pottene i september og plante dem på det endelige voksestedet. Da vil man normalt få en flott blomstring neste høst.

Det er ellers verdt å nevne at ormedrue er stauder som normalt skal stå i ro og vokse i 10 - 20 år før det er nødvendig å dele dem. Vi snakker altså ikke om høstfloks eller høstasters, som jo gjerne bør deles nokså ofte.

Narcissus x "van Sion"

Van Sion, eller Sions gule lilje, som den jo bør kalles for oss som er vokst opp i slagskyggen av alle de hvite bedehus på Vestlandet som ofte bar navn fra Bibelen, er en god, gammeldags fylt tidlig påskelilje som stammer fra 1600-tallets Holland, både nå og da sentrum for foredling av løker og knoller.

Den finnes i handelen, men er lite utbredt, og man ser den lettest i eldre hager, der den har overlevd generasjoner på generasjoner, som sikkert har jaget etter de store og fylte påskeliljene, og så har van Sion blitt litt glemt og tatt som en selvfølge. For det er lett, får den stå i fred og får litt gjødsel, er den helt uproblematisk og blomstrer villig år etter år. Som andre påskeliljer, bør den tas opp og deles etter noen år, når blomstringen begynner å bli redusert. Beste tidspunktet for å gjøre dette er når ned begynner å visne ned i juni. Påskeliljer har kort sommerhvile og løker som er i jorden, begynner å sende ut nye røtter allerede i august. Det er altså for sent å plante dem om i august, og dette illustrerer nokså godt hvorfor påskeliljer bør kjøpes inn tidlig om høstes og plantes i jorden umiddelbart.

Van Sion blir opptil 30 cm høy og på Vestlandet er den en av de tidligste påskeliljene, bare slått av dens nære slektning N. lobularis og selvsagt "February Gold" og "Peeping Tom". Den er noen ganger i blomst helt i slutten av mars, men tyngdepunktet for blomstringen er i april. Kommer det storm og frost og annen vederstyggelighet, klarer den seg bra.

Når jorden den vokser i god jord, dvs. en næringsrik fyllitt-basert jord, som jeg har i deler av hagen, formerer den seg bra og kan stå i flere tiår uten å plantes om. Fyllitt betyr leir-skifer.
Andre steder i hagen min, hvor det er sandjord avsatt i et lokalt elvedelta for rundt 12.000 år siden, må Van Sion omplantes iallefall hvert 10 år. Uansett er denne påskeliljen lite kravfull sammenlignet med de moderne hybridene, som ofte ikke tåler hverken vind eller regn, når de er av den fylte typen.

Når det gjelder påskeliljer, er det slik at man ikke kan få for mange av dem. De bør dyrkes i tusenvis eller i millioner, på store og endeløse sletter hvor de vaier og duver i vinden, mens det på stille vårkvelder og netter ligger en duft av narsiss over markene, akkurat så søt at den står i kontrast til duften av møkk og den søte honningduften fra Tulipa tarda eller en eller annen botanisk krokus. Selv om jeg står i fare for å gjenta meg selv, og det gjør jeg nå, er det bare å si det som det er. Påskeliljer passer best i hageanlegg hvor de får lov til å vokse og bre seg ut i fred, dvs. under forhold hvor man lar dem få visne ned i fred i løpet av juni. Det er bare under et slikt dyrkingsregime at påskeliljer år for år blir sterkere og flottere.

Som den observante leser straks vil legge merke til, mener jeg at det er en vederstygglighet og uting at man kutter ned bladverket til tulipaner og påskeliljer og blåstjerner m.v. like etter blomstringen. Jeg har fått med meg at det er noen som mener at det er så stygt med visnende og gulnende bladverk, og til dem vil jeg bare si at de bør holde seg unna dyrking av disse vekstene. Dersom de er så ordensfikserte at de ikke kan la naturen gå sin gang, bør de heller køpe seg en dvd av blomster og sitte inne, i sine sorte og stålbesatte designerstoler og glo på perfekte blomster via TV. I naturen er alle blomster forskjellige, men også i vekstfasen fra spede spirer til gulnende forfall. Personlig synes jeg det er like mye forgjengelig skjønnhet i en avblomstrende pion som det er i en rose som står i all sin skrud. Det er fordi jeg vet at den neste år vil blomstre enda mer dersom den får stå i fred uten at en eller annnen idiot klipper av den bladverket.

Hybrid-slirekne

Denne stauden, som altså ikke uttales som slir-ekne,men som slire-kne (på grunn av formen på bladfestene), heter muligens Fallopia x hybridus. Eller Persicaria, eller Polygonum. Den er en opp til fire meter høy staude som begynner å blomstre i juni og som holder på til langt ute i september. Dette er altså en staude for de store hageanlegg, og den egner seg ypperlig som hekk. Den formeres lett ved å dele roten i april. Den trives i vanlig hagejord, og kan selvsagt ikke få nok gjødsel eller vann, men den er forbausende tørkesterk. I alle henseende en robust og karakterdannende staude som trives i både skygge og full sol.

Voksemåten består i at den brer seg ut år for år, og det er ingenting som stopper den. Den skygger ut hva som helst av andre stauder og også mindre busker. Den passer derfor best alene langs gressbakker, slik at man kan avgrense den mot gresset med gressklipperen. Dette er spesielt viktig dersom man i et anfall av villfarelse anskaffer slektningene park-slirekne og en annen en, med rundere blader, som jeg ikke husker navnet på. Disse sprer seg aggressivt og bør strengt tatt ikke plantes i hverken hager eller større parkanlegg. Den store forskjellen er altså at hybrid-slirekne begynner blomstringen i juni, mens de to slemme slektningene, som ligner nokså mye, blomstrer først fra august og utover. Jeg kjøpte mitt eksemplar i Botanisk Hage i Gøteborg. Det er en flott og artsrik hage og en tur dit er noe alle bør unne seg i april og mai. Hagen har sin egen alperoseavdeling og har også mange hybrider og arter av Magnolia.

Så litt om det gigantomane i min plantefilosofi. Jeg liker godt planter som klarer seg selv uten noe stell, som gir hagen karakter og struktur og som i tillegg er vakre. Denne stauden oppfyller alle tre kriteriene etter min mening. En staude med en slik voksemåte må selvsagt plasseres med omhu og den passer neppe hos de fleste hageentusiaster. Men den tåler liten storm om sommeren uten at den legger seg ned, den reiser seg når det har kommet 50 mm nedbør i løpet av noen få timer, slik det kan gjøre på Vestlandet der jeg har mitt hageparadis og den reagerer på tørke først og fremst med redusert vekst og litt brune blader helt innerst på stilkene. Den er altså svært robust og jeg har heller ikke observert skadedyr på stauden.

Stellet av denne stauden består altså av å skjære ned de tørre stilkene i løpet av vinteren- og senest i april, da de nye skuddene dukker opp. Glemmer man å gjødsle den, klarer den seg bra, og selv om den sikkert blir skadet av brann eller en bombeeksplosjon, er det ikke så mye annet den bryr seg om. Jeg har heller aldri observert at rådyr, som jo som regel er et skadedyr og en plage i enhver hage, har spist på bladverket.

Så dersom du arver et slott ute på landet et eller annet sted, langt avgårde, hvor du kanskje bare er noen uker om sommeren, er dette stauden å plante.

Bortsett fra i planteutsalget i botanisk hage i Gøteborg, har jeg aldri sett den i salg noe sted i Norge eller andre steder.

"Taurus"

Disse to bildene er tatt 14 mai i 2006, min markspiste hjerne husker ikke om dette var et år med tidlig vår, men uansett viser bildene noe av poenget med denne alperose-hybriden. Nemlig et lysende intens rødfarge, robuste blomster som ikke ødelegges av regn, og ikke minst, en etter måten tidlig blomstring. Såvidt jeg husker, har denne hybriden vært i blomstring i midten av april, riktignok da etter en tidlig vår.

Denne busken kan bli 3- 5 meter høy, men det er etter mange år. Min er rundt to meter nå, og det er etter ti år. Uansett er dette en busk som trenger mye plass, for i likhet med andre storblomstrende alperoser, vil bredden stort sett være dobbel så mye som høyden.

For rhodoholikere var akkurat denne rødfargen hos en storvokst hybrid lenge bare en drøm, helt til amerikaneren C. Seabrook i 1965 leverte denne hybriden. Det blir påstått at den har fått rødfargen fra R. strigilosum, noe som kanskje kan stemme, men den har iallefall ikke fått det sunne bladverket og hardførheten derifra, det kan alle være enige i.

Dersom man ønsker en alperose med samme blomsterfarge og voksemåte, men med senere blomstring, kan man plante søsterhybriden "Grace Seabrook".

Taurus regnes ikke som hardfør nok for Østlandet, men vil utvilsomt kunne klare seg noen år også i Oslo-området. Den passer nok best langs kysten av Sør- og Vestlandet, opp til Molde, akkurat som de fleste av de mer kjælne hybridene og artene av denne slekten.

Når det gjelder dyrkingen av slike storblomtrende hybrider, må man passe på med nok vann og næring, både vår, sommer og høst. Disse hybridene er grådige planter som ofte kan få lysegrønne blader om sommeren eller høsten, og da må man sørge for å gi dem ekstra gjødsel, noe som er helt kurant i forhold til at det ikke vil føre til dårligere innvintring og avmodning av skuddene. De aller fleste busker og trær skal ikke ha gjødsel etter juli, unntaket er bl.a. de store alperosene. Ellers må man huske på at disse buskene ikke tåler kalkrik jord, og at jorden ellers må være muld/torvrik og være noenlunde fuktig, uten at det er tale om stående fuktighet. Dreneringen skal være i orden. Dersom man opplever at bladene blir gule, er det stort sett alltid tale om at jorden inneholder for mye kalk.

Meconopsis cambrica

Fjellets gull kalles denne valmuen, der den vokser naturlig i fjellene i Nord-Spania, i baskernes land. På norsk kalles den valmuesøster, og det rimer jo godt når man ser på likheten med en opiumsvalmue eller fjellvalmue, som tilhører slekten Papaver.

Valmuesøster var også en av de staudene jeg nokså tidlig i mitt hageliv prøvde å formere gjennom innkjøp av frø fra Thompson & Morgans store katalog. Jeg vil anta at jeg sådde frø i fem påfølgende år, uten at det skjedde noe, før ett frø spirte, og siden har min tre måls store hage hver juni vært helt dekket av denne valmuen, som altså er en plante som kommer sent, men godt. Når den først etablerer seg, sprer den seg raskt.

Så får jeg ta en ny runde med hvordan naturen krever kuldebehandling av frø. Det heter statifisering og innebærer at mange frø av stauder (og for den saks skyld også frø fra trær) skal ligge i jorden, i sludd og regn og snø, over vinteren, for å gå ut av den såkalte frøhvilen, som kan induseres når frøet er tørt rett fra planten. Om vårer spirer så frøet, ofte så tidig at spirene dukker opp sammen med sen vårfrost. Denne type overlevelsesstrategi har sikkert sammenheng med at det så tidlig på våren er lite skadedyr ute og kryper for å spise små søte valmuesøsterspirer.

Denne stauden passer i eng og bed og under ethvert buskas man måtte finne. Den er enkel å luke bort dersom man får en inderlig motstand mot gult og oransje. Ellers tåler den nokså mye, både av ulike typer jordsmonn og av sol eller skygge. Sammen med andre valmuer tilhører den pionerplantene i fjellheimen. Det betyr at de foretrekker å etablere seg i blottlagt jord, noe som jo betyr at valmuesøster har lett for å etablere seg i bed med åpen jord (i motsetning til beplantninger hvor man har satset på heldekkende og lave stauder). Den har en pælerot som går rett ned, noe som betyr at den tåler tørke. Valmuesøster er ikke noe krevende når det gjelder gjødsel, og liker en vanlig nøytral jord, med hverken for lite eller for mye kalk (PH 6-7).

Skal man ha denne planten i hagen, allierer man seg altså med noen som har den, og som har fulle frøhus i tusenvis sånn ca i slutten av juli eller begynnelsen av august. Så sås frøene der man har tenkt at de skal vokse, oppå jorden.

Valmue søster blir opptil 60 cm høy, og blomstene kan bli opptil 10 cm i diameter. Generelt blir kronblader eller blomster større når næringstilførselen er rikelig, med vekt på fosfor og kalium, mens overskudd på nitrogen fører til økt bladvekst på bekostning av utvikling av blomsteranlegg. Som vanlig anbefaler jeg liberale mengder organisk gjødsel, f.eks. pelletert hønsegjødsel eller annen type pelletert organisk gjødsel, dvs. gjødsel formet som små korn som er lette å strø ut.

Valmuesøster er en staude som står på for full fra midten av mai og ut juli på Vestlandet. Blomstringen på Østlandet vil selvsagt være noe senere. Når det gjelder hardførhet, vokser den villig stort sett over hele landet.

Euphorbia griffithi

Hagevortemelk er en iøynefallende staude som blomstrer i juni og juli med mørk oransje høyeblader på rundt 80 cm høye stilker. Den har etterhvert blitt lettere å få tak i, men er ennå ikke helt vanlig i handelen. I likhet med sin norske slektning strandvortemelk og sin hageslektning vårvortemelk, er den giftig i den forstand at den hvite melkesaften hverken bør drikkes eller klines mot åpne sår. Den er altså like giftig som de fleste vekster i naturen.

Voksemåten og spredningsstrategien til planten er aggressiv, i den forstand at dersom jordsmonnet passer planten, dvs. muld og torvrik fuktig jord, sprer den seg raskt via underjordiske rizomer. Det betyr at det er noe uegnet i et vanlig bed, den bør heller få lov til å regjere fritt i et fuktbed sammen med andre store stauder, som f.eks. bronseblad. Hagevortemelken formeres lettest om høsten ved at man graver opp skudd. Jeg har aldri observert at den har satt frø, noe som i dette tilfellet slett ikke er en mangel.

Noen ganger kan man observere at stauden holder seg på plass og ikke sprer seg nevneverdig. Det er mye som tyder på at de finnes minst to kloner av arten på det norske markedet, nemlig en som holder seg på plass og en som sprer seg, ca en halv meter pr. år. Når dette er nevnt, må man ikke bli redd for at dette er en plante som opptrer truende i forhold til andre stauder. Den er nokså lett å kontrollere spredningen av og når det er tale om så flotte farger som i dette tilfellet, bør man jo la seg invadere.

Planten er robust og tåler å bli oversett, men reagerer positivt på ekstra gjødsling og at jorden får tilstrekkelig tilførsel av vann i mai, juni og juli. Etterpå er det ikke så nøye, men de avblomstrede stenglene bør få stå til neste vår, i likhet med de fleste andre stauder. I en del tilfeller kan nedklippede stengler om høsten føre til redusert overvintring.

Denne stauden er en klassisk kandidat til hagetypen "cottage garden", dvs. litt bestemorsaktig villniss med roser og stauder og hagebord om hverandre. Jeg har i dag bestilt billetter til Chelsea Garden Show siste helg i mai i 2010 og gleder meg til dette, i trygg forvissning om at det også neste år vil dukke opp noe hagedesign som lener seg på denne hagetradisjonen. engelsk hagedesign er minst like minimalistisk og esoterisk som annen design, men de senere års utstilligner tilsier at minimalist-tradisjonen er på vei ut av hagedesignen. Det er helt greit å satse på cottage-garden eller litt mer rufsete beplantninger. En overraskende stor andel av årets utstillere satset på vann i kombinasjon med store og robuste stauder, noe som vel ikke forteller noe annet enn at de fleste hagemennesker finner stor fred og hvile i vannspeil.

Tropaeolum speciosum

Ildblomsterkarsen opptrer på Vestlandet mange steder ugressaktig, mens den på Østlandet stort sett ikke overlever en kald vinter. Den ble oppdaget av William Lobb i 1845, på hans første botaniske ekspedisjon til Chile. Den er en slektning av den vanlige blomsterkarsen, men er flerårig og formerer seg hovedsaklig med underjordisk spredning via lange rizomer. Disse kan under gode vekstforhold være en cm tykke, men er som oftest mye tynnere. I løpet av en sommer kan skuddene nå tre-fire meter, og den beste vokseplassen er i tilknytning til busker, for da kan ildblomsterkarsen klatre i grenene. Ettersom bladene er såpass små, rundt to cm i diameter totalt, er det skjelden det oppstår en konflikt mellom denne planten og dens klatrestativ. Den tar altså ikke livet av sine omgivelser, slik som enkelte treaktige klatrere med tid og stunder kan gjøre.

Min kjennskap til denne planten begynte med flotte fotografier i katalogen til Thompson&Morgan, sent på 70 -tallet. Jeg husker jeg år etter år, til en nokså stiv pris, kjøpte et par frø av planten, fordi jeg forsto at dette var en plante med egenskaper som går ut over det vanlige. Etter fem sesonger ga jeg opp. Heldigvis traff jeg i 1986 en forståelsesfull planteskoleeier i Bergen som hadde et par potter med planten under disken. Dette var på den tiden da planten var nokså ukjent i Norge. Grunnen til dette er bl.a. at dette er en staude som ikke liker seg i en potte. Når man selger planten, er det ikke noe mer å se enn noen små blader av mikroskopisk størrelse og blomstene dukker først opp når rankene har vokst en meters tid på sommeren. Noen kiosk-velter er den altså ikke, denne planten som først opptrer som en skremt liten kattunge, men som i løpet av noen få, og fuktige somre kan bli til en stor og snerrende tiger som holder resten av alperosebeplantningen i sin flammende favn.

Blomstringstiden er fra slutten av juni og helt til desember eller til frosten tar livet av de overjordiske delene av stauden. I likhet med mange andre planter fra Chile, som f.eks. fuksia og Cosmos, er dette en plante som er tilpasset kortere dager. Utover høsten, etterhvert som dagene blir kortere og nettene lengre, blir blomstringen mer intens, sikkert også stimulert av fuktigere vokseforhold.

Som den oppmerksomme leser kan tenke seg til, er det altså ren svindel å selge frø av denne blomsterkarsen. De spirer saktens, men bare dersom de blir sådd ferske og får lov til å overvintre sin hele og fulle statifiseringsperiode, dvs. fra oktober til april. Frøene har en flott blå farge, omtrent som blåbær, noe som kanskje kan hjelpe noen hageentusiaster til å huske på at ildblomsterkarse skal ha muld- og torvjord. Den reagerer svært positivt på liberale mengder med gjødsel, og det som står i enkelte bøker om at man ikke skal gjødsle planten, er ganske enkelt noe stort tull.

Overraskende mange hageentusiaster skal absolutt ha denne planten når de ser den for første gang, og det er jo lett å forstå dersom man er glad i helt unike fargevalører. Rødfargen er virkelig intens og best å fotografere om morgenen, i skyet eller disig vær. Men siden dette er en plante som ikke er så lett å tukte, må man velge plantested med omhu. Man kan heller ikke regne med å bearbeide jorden når den er etablert, dersom er den klareste kandidaten til det perfekte voksested forskjellige typer buskas befestet med alperoser eller andre surjordselskende planter.

Og da kommer jeg endelig til poenget, som selvsagt er at denne plantes bør helst spres via gode hagevenner, dvs. at man om høsten spavender en liten rad og plukker opp en bøtte med de hvite underjordiske røttene til ildblomsterkarsen. Disse plantes umiddelbart på et passende sted, i ti centimeters dybde. Første våren vil det være lite liv, men utpå høsten vil det vel alltid komme litt vekst. Neste år kommer den som et skudd og den ser seg aldri tilbake, noe som forøvrig sikkert er vanskelig for planten, den kan jo spre seg 4 meter på ett år.

Jeg er personlig svært glad i ildblomsterkarse, og har plantet den et utall av steder, hvor den klatrer i det som den finner, enten i sol eller skygge. Langs en nordvendt husvegg, helt inntil huset, hvor en kyndig husmurbygger engang i tiden sørget for en halv meter med pukk langs husmuren (til drenering), trives den best. Det betyr at dette er stedet å prøve den i mer vinterkalde strøk enn Vestlandet- sone 2 (dvs. det stedet i Norge med mildest vinterklima). På Østlandet vil jo en slik plassering også medvirke positivt til at rizomene ikke fryser seg til døde, som jo er problemet for denne planten i vinterharde strøk av landet. Stabile snøforhold kan jo sørge for god isolasjon, men et stabilt snødekke til vern av staudene er i dag slett ikke lett å oppdrive i de strøkene av Østlandet hvor det bor folk som ikke har som eneste interesse å forgifte ulv.

Hagekala

Lysichiton americanus

En god venn av meg har rukket å bli professor i mikroøkonomi i Stockholm. Det var han ikke den gangen jeg kjøpte denne planten, som vi kan kalle for hagekala. Vi hadde vel vært på Kvernen på Söder dagen før og forfrisket oss, ikke minst fordi mikroøkonomen hadde bosatt seg i byen for å være sammen med sin kjæreste, som hadde dumpet han ca to timer etter at han var gått av flyet fra LSE i London. Slik er livet og dagen derpå er det godt å finne en søndagsåpen planteskole og jakte på skjeldne stauder. Det var det jeg og kameraten min gjorde da jeg fant denne, som ennå er nokså vanskelig å få tak i.

Planten kommer fra USA og Canada og er tilpasset et liv i søle og myr, med andre ord en ekte sumpplante som ikke skal ha drenering, som jo er alfa og omega for de fleste stauder. På Vestlandet blomstrer den i april og mai. Den står i botanisk hage i Oslo, og er generelt hardfør i store deler av Norge.

Som de fleste av plantene jeg liker, må også denne ha noen år før den blomstrer rikt. Den trives godt i full sol dersom jorden er fuktig hele tiden, men klarer seg også godt i halvskygge. Jorden skal helst være torvbasert. Bladene vokser opp etter blomstringen. De er opptil en meter lange og planten er ikke nevneverdig til pryd etter blomstringen, noe som heldigvis reduserer interessen for denne planten. Hvordan skulle det vært dersom gud og hvermann dyrket denne? Mitt hageliv hadde blitt redusert vesentlig i kvalitet dersom alt var veldig enkelt. Noe av poenget er at det skal være vanskelig å dyrke frem enkelte planter, samtidig som man får mosjonert og luftet sin protestantiske arbeidsetikk.

I forhold til resten av blomstringen i hagen, og i absolutte termer, er størrelsen av blomstene nokså stor. Høybladet,dvs. det gule, er ca 20 cm høyt, betraktelig større enn hos sin slektning myrkongle, som vokser vilt i store deler av Norge, i myrterreng. Planten er også giftig, i likhet med vanlig kala, som altså stammer fra Sør-Afrika og landene deromkring og som derfor ikke tåler frost. Dersom man kan sin Garborg, passer det fint å deklamere fra Haugtussa til denne planten. Er ikke sikker på om diktet "Til deg du hei, med bukkeblad etc" eksisterer, eller om det er noe som danner seg oppi hodet mitt akkurat når jeg begynner å skrive om myrvegetasjon, men er ikke diktet skrevet, burde Garborg ha skrevet det.

I norske hagebøker står det ikke noe om hvordan man frøformerer denne planten, og det er jo typisk. Man må nemlig dyrke planten selv for å vite at frøene ikke tåler å tørke opp. Frøene modner i august og sås da med en gang. De trenger å ligge i jorden vinteren over og spirer da raskt og fint i april og mai. Man må regne med minst fem år før planten har nådd blomstringsdyktig alder. Det kommer vel heller ikke som noen bombe at en så stor plante trenger rikelig med næring og fuktighet for å trives og vokse. Dersom den blir plassert på et sted med tørr jord, vil den raskt forsvinne. Hagekala er nemlig en ekte sump- eller myrplante.

I likhet med mange stauder, produseres ikke denne i Norge. Den tilhører nemlig den eksklusive gruppen av planten som vokser sent frem til blomstermoden størrelse og da er den jo ikke så interessant som masse-selger i et hagesenter om våren. Men den dukker av og til opp i et hagesenter nær deg i avdelingen for akvarie- eller vannplanter sammen med nøkkerose og andemat. At den i store trekk inkompetente betjeningen plasserer hagekala ute i dammen, betyr ikke at den skal plantes på denne måten. Den skal plantes i jord som en vanlig staude, til forskjell fra nøkkerose, som plantes i jorden i bunnen av dammen.

Den har også en hvit slektning som stammer fra Alaska og Kamtsjaka, men den har jeg ennå ikke fått tak i. I England, f.eks. i Kew Gardens, dyrkes den ekte hvite stuekalaen utendørs. Det er en spesiell hardfør klone, Crowboro eller noe sånt, som dyrkes på denne måten.

hater telenor bredbånd

Det blir en uke til neste gang jeg blogger om hageinteressen min, ettersom jeg er på reise og modemet mitt ikke fungerer noe særlig for tiden. Snøpus på mac går dårlig sammen med idiotløsningene til telenor.

hater telenor bredbånd

Det blir en uke til neste gang jeg blogger om hageinteressen min, ettersom jeg er på reise og modemet mitt ikke fungerer noe særlig for tiden. Snøpus på mac går dårlig sammen med idiotløsningene til telenor.

Rhododendron calophytum

Denne alperosen har ikke noe norsk navn, og siden den bare kan dyrkes langs en smal kyststripe (sone 2) fra Vestfold til Ålesund, vil den neppe noengang bli så kjent at det vil være et behov for noe sånt heller. Den blir ofte omtalt som dronningen av alle alperoser og det er en fortjent betegnelse, den har svære lys rosa blomsterstander i mars og april, og på en fullvoksen busk, som heller kan kalles et tre, virker det hele nokså kongelig. Bladene er opptil 30 cm lange og understreker igjen det litt forfinede ved denne alperosen.

Mitt første møte med denne arten var i 1980 i Museumshagen i Bergen, der ble det i mellomkrigstiden plantet to eksemplarer, og disse har en årviss og flott blomstring, litt avhengig av om frosten tar blomstringen eller ei. Etter noen år klarte jeg å bestille et eksemplar ved en lokal planteskole og da var også jeg med i den beundrende kretsen rundt denne arten. Jeg var innforstått med at jeg måtte vente noen år før busken begynte å blomstre, men jeg måtte faktisk vente i 8 år, noe som ifølge faglitteraturen er nokså vanlig. Dette er altså igjen en busk, eller snarere et tre, som lar eieren vente på belønningen noen år.

I likhet med resten av slekten, med visse unntak, setter arten knoppene til neste år om høsten. For denne artens del kan man se på knoppenes form om det blir blomstring til neste år eller ikke. Blomsterknoppene er større og rundene enn de knoppene som bare rommer bladverk.

Det spesielle med denne arten er den usedvanlig tidlige blomstringen, hos meg har jeg notert blomstring allerede i midten av mars, men tyngdepunktet ligger i begynnelsen av april. Og siden blomserstandene ikke tåler frost, er det et stort poeng å plante den et sted i hagen som er mest mulig opplendt, og gjerne med det beste mikroklimaet man kan oppdrive. For denne artens del betyr det også at man må sørge for le. De store bladene kan lett bli ødelagt dersom man plasserer planten et sted uten le og en hekk av noe eviggrønt rundt, er absolutt å anbefale. De som har vært i en åpen og høyvokst furuskog når det har vært storm, vil skjønne poenget med le og beplantning og likevel åpen vokseplass. I en slik skog filtreres vinden godt nedover mot bakken og mens det er storm på toppene, kan det oppleves som bris nede ved bakken. Det er ikke tilfeldig at mange av de store parkene i England, hvor man ofte satser stort på alperoser, har en slik type lebeplantning. Kort sagt et lett og grissent filter høyt der oppe, ikke så tett at det skygger eller utgjør en altfor stor konkurrent, men akkurat så tett at det gir perfekt le for denne typen trør og busker. Det er også verdt å ta med seg at det er furu som utgjør den beste skjermen, og ikke gran eller ulike typer sypresser. Det er fordi furu har røtter som søker nedover, og som derfor ikke spiser og drikker altfor mye av overflatejorden, hvor vi jo ofte dyrker noe litt mer puslete enn furu. Gran har røtter som søker utover, og som derfor mobber bort mye som vokser rundt dem. Gran gir også mer skygge.

Som kjent skal alle alperoser dyrkes i muldrik og kjemisk sur jord, dvs. torvmold blandet med den jorden man har ellers. Så får man passe på å aldri kalke rudnt disse plantene og også være forsiktig med å tilføre veksttorv som er tilsatt kalk, det er noe ikke alle er klar over. Så store palnter som R calophytum skal ha mye gjødsel, og man kan godt gi dem denne i flere omganger, fra april til oktober. Selv om man tilfører gjødsel om høsten, virker ikke dette inn på innvintringen for alperoser slik som det gjør med de fleste andre hagevekster. Det beste er å kjøpe egen gjødsel for alperoser, enten organisk eller kunstig. Gule blader kan bety næringsmangel, og gjerne også at jorden er for kalkrik. Mer tilførsel av spesialgjødsel for alperoser er det vanlige trikset for å avhjelpe dette. En så stor plante, med så stor bladmasse, må passes på under den sedvanlige forsommertørken i mai og juni. Litt vanning i ny og ned må til.

En slik alperose, som skal pryde en hage i mange generasjoner fremover, må plasseres omhyggelig. Men med vanlig stell, er den relativt fordringsløs og mye lettere å ha med å gjøre enn lunefulle roser eller den perfekte plen. Skuddene vokser rundt 20 cm i året, dvs. opp mot 30 cm enkelte år, nokså mye utover, slik at bredden stort sett er mellom to og tre ganger høyden. Dette må man selvsagt ta hensyn til ved plantingen. I Norge kan den bli fem-seks meter høy, og med et par hundre blomsterstander på størrelse med en fotball, er den et flott syn. Helt avhengig av frostens lune.

Tulipa sylvestris

Denne nette og elegante tulipanen omtales mange steder som villtulipan og vokser faktisk vilt en del steder i Norge, hovedsaklig langs Sørlandskysten, og ellers forvillet fra gamle hager her og der. Opprinnelig er den en såkalt ballastplante, dvs. den kom til Norge via jord og stein fra Sør-Europa, der den vokser vilt, som ballast for seilskuter. På den ytterste nøgne ø, var det på den tiden alltid behov for jord, og derfor tok seilskutene ofte med seg jord som ballast til hagen i den lune sørlandshavn med hvitmalte skipperhus. På slike plasser kan den ennå finnes viltvoksende og i god form.

Villtulipanen har unngått foredling, ikke minst fordi den i Sør-Europa betraktes som et plagsomt ugress i åker og eng. I Norge kan den opptre som ugress på de steder hvor det er rikelig med næring og lite sol. Der formerer den seg svært rikt, med tilsvarende dårlig blomstring. Når den plantes, bør man tenke på at den trives best i fri dressur i full sol og med god drenering. Da vil den belønne hageeieren med en flott blomstring i midten av mai, med nikkende stjerneformede gule blomster som følger solens gang over himmelen og som dufter sterkt og søtt av honning.

Altså enda en plante som skal ha et sted for seg selv, hvor den kan utfolde seg på egne premisser, i sterk motstrid til en vanlig tulipanbeplantning hvor blomsterhodene står i strake geledd og hvor tulipanene graves opp og kastes etter blomstringen. Villtulipanene kan som oftest kjøpes på nettet via f.eks. www.zimtrade eller lignende, og også mange steder i et hagesenter. Første våren er blomstringen nokså forsiktig, men etter hvert sprer de seg fint. Dette gjør de via underjordiske rizomer, som er en tykk rotaktig horisontal utvekst fra hovedløken. I Norge er dette den vanlige spredningsstrategien til planten, men lenger sør i Europa er selvsagt frøspredning også vanlig.

Har man først fått den inn i hagen og plassert den på et passende sted hvor den kan leve sitt eget liv uforstyrret av altfor mye graving, er den en flott løkvekst. Det eneste den krever bortsett fra full sol og god drenering er at man ikke fjerner bladverket før det har visnet ned. Den passer bra sammen med mange ulike teppedannende fjellhageplanter, f.eks. vårfloks eller blåpute. I min hage blir den rundt 40 cm høy, men siden den er en slank plante med langt mindre blomsterhoder enn de store tulipanene, glir den godt inn sammen med annen beplantning. Den lille yndige knekken på blomsterhodet før kronbladene folder seg ut er et sikkert tegn på at det er denne arten du står overfor, og ikke andre botaniske tulipaner. Botaniske tulipaner er tulipaner som ikke er krysset frem, men rene arter slik de vokser i naturen.

Dersom man har en gammel hage som har fått lov til å utvikle seg noenlunde uforstyrret over mange år, f.eks. 100 år, kan man komme over gule tulipaner som ligner nokså mye på villtulipan, men som er litt større og som ikke har den lille knekken ved blomsterhodet.Dette er gamle hagetulipaner som har krysset seg tilbake til sitt eget utgangspunkt og som nesten er der de startet for rundt 400 år siden, da tulipanene ble introdusert til Holland. Kommer man over slike tulipaner, er dette gull verdt, for slike tulipaner har vist sin evne til å overleve i norsk klima i mange år, og er som sort mye bedre enn de hybridene man får kjøpt i hagesenteret.

Alle tulipaner skal ha full sol, god drenering og en porøs jordtype som heller litt mot det alkaliske, dvs. litt ekstra kalk. Som for andre tulipaner er det et problem at rådyr, som nå for tiden tyter frem over alt, er svært glade i bladverket. Bor man i et område med mye rådyr, er det ikke noen vits i å satse på tulipaner. Da bør man heller velge de giftige påske- og pinseliljene.

Bronsebladene

En gang på 1850 tallet fant en viss engelsk admiral Rodgers en staselig plante på kysten av Kina. Det er grunnen til at slekten på latinsk heter Rodgersia. Den avbildede arten heter R. podophylla er en den høyeste av artene, den kan under gode forhold bli opptil halvannen meter. Det finnes i dag 6 arter som er i handelen, samt en del kultivarer. Forskjellen mellom artene er bladverket og høyden. Blomsterstandene ligner Astilbe og er melkehvite. Et par av kultivarene har røde blomsterstander, men disse er vanskelige å få tak i.

Bronseblad er en dekorativ bladstaude som trives best i halvskygge. Den må aldri mangle vann og foretrekker næringsrik- og muldrik jord som holder godt på fuktigheten. Bladverket som dukker opp om våren er bronsefarget, derav navnet bronseblad. Det går langsomt over i mer grønnaktige fargetoner, litt avhengig av sorten og kultivaren.

Bronsebladene vokser litt sent i etableringsfasen, og siden plantene også er litt dyrere enn vanlig i innkjøp, passer de best i beplantninger som skal vare noen tiår. Det er først etter fire- fem år at denne stauden kommer best til sin rett. Voksemåten er at den skygger ut underliggende vegetasjon, noe som betyr at bronseblad passer godt til permanente beplantninger hvor man ikke har tenkt å bruke tid på annet stell enn gjødsling og nedklipping av frøstander og bladverk om våren. Ettersom den skyter først i midten av mai, litt senere enn de fleste stauder (basert på vestlandsforhold), passer det bra å dyrke den sammen med f.eks blåstjerne, hagekrokus eller andre løkvekster som er ferdige med sin overjordiske vekstsyklus i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Bronseblad liker heller ikke at man graver rundt de langsomt vandrende jordstokkene, derfor er f.eks. påskeliljer eller Darwin-tulipaner utelukket som underbeplantning.

Den brutale sannheten er at bronseblad ikke passer inn i en vanlig stauderabatt hvor man skifter på beplantningen med noen få års mellomrom. Bronseblad tilhører i likhet med f.eks peoner og ridderspore, staudenes adel. Det tar noen år før de er fullt i gang, men da er de til gjengjeld trofaste og skal ikke omplantes før de viser direkte tegn til mistrivsel og redusert vekst.

Den kinesiske arten R aesculifolia, på norsk kastanjebronseblad på grunn av likheten med bladverket til hestekastanjetreet, er den vanligste arten i norske hager. Den blir fra fra en halv til en meter høy og er litt mer beskjeden i vekstemåten enn den avbildede arten.

Magnolia stellata

Magnoliaslekten omfatter både store trær, mindre trær og små og store busker. Magnolia stellata blir stort sett ikke mer enn en liten busk. På 15 år har mitt eksemplar blitt to meter vidt og omtrent like høyt. Den er altså en hagevennlig mangnolia i motsetning til de større, som gjerne vil ha mer plass etterhvert som de blir 8 meter høye eller noe sånt, der de permanent okkuperer nokså store arealer som man må være særdeles forsiktig med å rote i.

Magnolia er ikke en busk man bare putter i jorden, hvorpå den spruter opp en meter i året, med overdådig blomstring umiddelbart. Familien må heller kunne betraktes som litt reservert, og trege i starten. De første årene tar de det veldig forsiktig og først må de finne seg til rette i rotsonen, før de overhodet vurderer om de skal lage blomster. De skal ha svakt sur jord jord som holder godt på fuktigheten, samtidig som man må fremskaffe god drenering. Etter at man har plantet magnolia, skal man ikke grave i rotsonen. Det må man planlegge for når man velger plantested. Det er heller ikke en busk som tar lett på flytting. I verste fall svarer den med mistrivsel i årevis eller rotsnurr, derfor skal man altså ikke plante den et sted hvor man tror den skal være oen få år.

Magnolia stellata kommer fra Japan, og er tilpasset et klima med snø, frost og vinter rask overgang til en frostfri vår og varm sommer, eller det vi i min familie kaller et kontinentalt klima. Og i likhet med andre vekser fra tilsvarende klimaområder, tar den ikke helt skikken der den havner. Med en gang det blir plussgrader og sol, f.eks. uti februar eller mars, tror denne magnoliaen at det er vår og setter i gang med å vekke til live knoppene. Og når den står der og blomster så vakkert i slutten av mars eller begynnelsen av april her på Østlandet, kan det komme noen frostnetter eller fastefrost eller det som verre er, og da er blomstringen spolert for det året. En plassering med litt skygge for den drivende vårsolen, f.eks. mot vest, kan derfor være smart. Paradoksalt nok bør man også tenke på om man skal plante den i hagens frostlommer, fordi den der kommer senere i gang med veksten. Alternativet er hagens mest frostfrie eller opplendte sted.

Magnolia stellata er nå forholdsvis lett å få tak i, og kan anbefales for dyrking litt utenfor de mildeste deler av Norge. Det er vel strengt tatt Magnolia sieboldi eller kobus som tåler mest vinterfrost, men den tåler nok 20 kuldegrader for en periode. Magnolia skal i likhet med mange andre busker og trær både ha en varm sommer, rikelig med gjødsel i mai og juni, rikelig med vann hele sommeren, og en fin og lang og tørr høst for å sikre god avmodning og innvintring av grenene og skuddene. Den dyrkes mange steder i Osl-området og det er vel strengt tatt heller manglende skjøtsel enn klimaet som tar knekken på de fleste av disse buskene.
Magnolia stellata egner seg spesielt godt til beplantning i bystrøk, f.eks. i bakgårder. Grunnen til dette er at inne i bykjernene vil man som oftest unngå sen vårfrost, bl.a. på grunn av at murhus lagrer litt varme fra vårsolen, noe som bidrar til bittelitt varmere netter helt lokalt. Det er dette som kalles mikroklima og som ofte er den mest styrende faktoren når det gjelder dyrkingsmuligheter. Hagebøker gir stort sett altfor grove oversikter over dyrkingsmuligheter for de ulike arter av trær, busker og stauder. Satser man litt på å bruke hodet, dvs. ha kontroll på drenering, næringstilgang, tilstrekkelig med sol, riktig jordbunn, og velger et godt voksested, kan man få det meste til å vokse langt utenfor de sonene som kartene i hagebøkene angir.

Det finnes ingen egen norskprodusert bok om mangnolia. Svenskene har en, og den er god. Den heter "Magnolia, velja, kjøpa och odla i Sverige" og er skrevet av John Lennart Søderberg og Ann-Marie Åsheden. Utgitt på Bonniers forlag i 2004. Det er en skam å ikke ha denne boken stående i hylla, ved siden av en bunke med frøkataloger over f.eks. Nomocaris.

De svenske erfaringene med Magnolia kan lett overføres til norske forhold. Vokseforholdene i Skåne ligner mye på kystnære strøk på Sør- og Vestlandet, mens klimaet i Värmland jo er typisk innlandsklima som ligner på det man har rundt Oslo og rundt f.eks. Mjøsa.

Noen arter av magnolia skal stå og vokse i fred i 10 år før de blomster. Det skal ikke M stellata. Den har ofte knopper når den står i hagesenteret. At den ikke alltid blomstrer året etter planting, skal man ikke bli lei seg av men snarere glad. Det betyr bare at den satser på å bli der den er og bruker energien på å sette røtter. Og når jeg ser ordet røtter, er det bare å ile til å be alle som skal kjøpe magnolia fra potte, om å røske opp planten og påse at magnoliaen har friske røtter. Planten skal holde jordklumpen på plass og ha rikelig med rotmasse. Plantetid? Som vanlig i april og mai.

Fritillaria meleagris

Vipeegg eller rutelilje som den også kalles, er en løkvekst som blomstrer i begynnelsen av april. I sine naturlige vokseområder i Sør- og Mellom-Europa opptrer den på fuktige enger. Ikke enkeltvis, men gjerne i tusentall. Den er hardfør i de fleste områder i Sør-Norge og dersom den får være i fred, er det en utholdende hageplante som ikke krever noe som helst stell bortsett fra litt gjødsel.

Når man kjøper løkene, er det lite ved dem som forteller om at disse i det rette hagen kan bli en signaturvekst til glede for både hageeier og naboer. For vi snakker om en liljevekst som kan bli opptil 40 cm høy, med eller to hengende klokker i spettet lilla eller hvit. Den dukker opp i slutten av mars, og visner ned i løpet av juni.

Man betaler 60 kroner for 12 små og inntørkede løker, så hvordan kan dette forklare at jeg har tusenvis av dem i min hage? Svaret er at dersom rutelilje får stå i fred etter blomstringen til frøkapslene er modne, har frøene evnen til å spire og etablere seg på en vanlig gressmatte, f.eks. plen. Det eneste kravet veksten stiller, er altså at plenen ikke skal klippes før i begynnelsen av juli. De fleste hageeiere klarer ikke dette, og da er altså straffen at man ikke får etablert en eng med ruteliljer. Det samme kravet til manglende stell gjelder ulike typer blåstjerne og botaniske påskeliljer og generelt veldig mange vårblomstende knoller og løker. Dersom disse vekstene får lov til å følge sin naturlige vokserytme, kvitterer de med å forøke seg i tusentall. Dersom man klipper bladverket ned like etter blomstring, blir det færre og færre av disse vekstene som blomstrer årvisst.

Marklilje bør derfor plantes i et hjørne i hagen, et sted hvor det kan være lov at det ser litt pjuskete ut i juni, eller kanskje sammen med storvokste og bladrike stauder som skjuler de visnende frøstander. Hosta, eller Funkia som de ble kalt tidligere, eller bladliljer som de heter på godt norsk, kan være et godt valg, sammen med ulike typer bronseblad (Rodegersia spp.) .

Sammen med keiserkrone, er rutelilje i vanlig salg om høsten. Via postordre kan man få tak i mange av dens slektninger, og selv om disse som oftest går ut etter noen år, er de fleste ikke vanskelige å dyrke. Jeg har hatt både keiserkroner og sibirkroner i 20 år i hagen, men dette krever at de plantes om etter f.eks. 5 år. Samtidig er det viktig å sørge for rikelig med både kalk og næring. Generelt krever vårblomstrende løk- og knollplanter rikelig med næring. Dette skyldes at de fra naturens side ofte vokser på stepper eller annen halvørken med liten næringsavrenning. I slike vokseområder er det fuktighet som er minimumsfaktoren og ikke næringsstoffer, som det kan være i andre økosystemer. Rutelilje er ikke spesielt kritisk til drenering eller næringstilførsel, men reager svært positivt på tilførsel av gjødsel. Andre kroner er mye mer krevende. Som hovedregel heter det seg at de liker nøytral til litt kalkholdig jordbunn, men det er min erfaring at dette ikke gjelder rutelilje.

Dersom man graver opp noen knoller om våren, ser man at voksedybden ikke samsvarer helt med de fem ganger høyden av løken som ofte blir angitt som en norm. Siden løkene er nokså små, blir dette en feil målestokk. Frøforyngede bestand av rutelilje vil normalt ha en voksedybde på rundt 15 cm. De aller fleste løk- og knollvekster har den evnen at de kan flytte seg oppover eller nedover i jorden til foretrukken voksedybde.

Etter min mening er det den hvite varianten av rutelilje som er vakrest, men denne er samtidig absolutt vanskeligst å få tak i. I likhet med de fleste andre vårblomstrende løk- og knollvekster, skal rutelilje kjøpes inn og plantes så tidlig som mulig, f.eks. i september. Et opphold i butikken utover høsten svekker løken, fører til råte og inntørkning og kan i det hele ikke begrunnes på noen god måte. Det eneste unntaket kan være tulipaner. De kan settes noe senere i jorden enn andre vekster og dersom man kommer over tulipaner til 50 prosent rabatt ute i november, kan dette fungere bra mange steder i landet. Tulipaner bør ha minst 6 uker med frostfri jord for å etablere et rotnett, sies det i hagebøkene og jeg er enig. De gangene jeg har plantet altfor sent og det har kommet frost like etterpå, har blomstringen neste vår vært redusert.

Muldens beskaffenhet

Man kommer ikke langt som havedyrker uten å sette seg litt inn i de forholdene som bestemmer om jorden er god eller ikke. Det er heller ikke mulig å skille temaene drenering og kvalitet på jord. God jord som legges på et sted med dårlig drenering, vil nokså fort bli dårlig jord. Som en generell regel gjelder det at de aller fleste trær, busker og stauder som vi ønsker å dyrke i en have, krever god drenering. Og selv om mange vekster liker fukt, er god drenering avgjørende for modning av knopper og skudd, innvintring og overvintring.

God jord har kvaliteter som taler mer til hendene og øynene enn til forstanden. Den dufter godt, men helt forskellig fra sted til sted, avhengig av om det er en mineralbasert jord eller organisk jordtype som f.eks. skogbunnen i en edelløvskog. Når det lukter vondt av jorden, betyr dette at nedbrytingen av organisk stoff skjer under mangel på oksygen, dvs. at jorden er for tett eller har for dårlig drenering.

Dersom man finner et sted hvor det drives økologisk landbruk, dvs. at bonden kun bruker husdyrgjødsel som gjødsel og ellers må satse på faktorer som god kalking, bearbeiding av jorden og drenering, er dette et godt sted å begynne innlæringen om jord. Dersom man om våren, i mai finner en åker, f.eks. en potetåker, er det bare å sette hendene ned i jorden og kjenne på den, på strukturen, hvor mye vann den inneholder, duften, og om den føles riktig. Typisk for slik jord er at den inneholder mye mark og forsåvidt også mange andre organismer som gjennom nedbrytningen av tilført organisk gjødsel, lager et fantastisk gangsystem av kanaler i jorden. Det betyr at jorden er levende, dvs. at det er tilstrekkelig med oksygen nede i jorden. Tilstrekkelig med kalk sørger for at næringsstoffer i jorden er lettere tilgjengelig og så er det opp til alle de små partiklene av mineraler som jorden består av, om akkurat dette jordet gir god eller middels avling. Jord som består av nedbrutt leir- eller kalkskifer eller omdannet basalt, typisk jordbunnen i Oslo-feltet, eller i Trøndelag og Nordland, er næringsrik, mens jorden på Sørlandet som regel er næringsfattig. Grunnen til dette er at berggrunnen der består av næringsfattige bergarter som granitter og gneiser.

Dette var en lang og for meg nesten en for vanskelig digresjon, men i praksis betyr dette to ting. Når man anlegger en hage, skal man alltid sørge for god drenering, man skal spa opp plantehull eller bed i minst to spadedybder og man bør tilføre så mye organisk gjødsel som man har mulighet for. Et greit triks når man anlegger et nytt bed, er å legge et lag med pelletert hønsegjødsel nede i jorden, la oss si 30 cm nede, i en dybde på en cm. Så blandes dette forsiktig med jorden, før man fyller på videre med den eksisterende jorden, som også bør ha fått sin dose med litt kalk og gjødsel (men i langt mindre konsentrasjon). Så planter man glad og fornøyd ut de innkjøpte stauder eller sommerblomster. Det vil jo si at man planter i de øverste 10 cm med jord. Når plantene etter noen uker har begynner å vokse, vil røttene fort skjønne at det ligger mye næring nedover og derfor sendes det ut mange røtter nedover. På denne måten oppnår man to ting. Den ene er at røttene stimuleres til å spre seg utover, noe som kan være et problem for en del vekster som har stått for lenge i en potte, og det andre er at et stort rotsystem sikrer at plantene er mye mer tørkesterke. De tåler at man drar på ferie i tre uker i juli.

Når det gjelder jord, må man akseptere den man har til en viss grad. Noen steder er jorden naturlig næringsrik og kalkrik, samt porøs, mens andre steder er den næringsfattig og sur. Da må man akseptere at man må bruke mer tid på å drenere og man må også jevnlig tilføre næring. Dersom man er i tvil om hva slags type jord man har, er det greit å vite at de ville plantene sørger for å gi informasjon om dette. De kalles indikatorplanter og der det vokser blåveis eller kusom, er jorden både kalkrik og inneholder mye næring. Engsoleie er en indikator på det motsatte, nemlig sur og næringsfattig jord. Dersom man går på fjellet, over tregrensen, er dette forholdet lett å se. Der det er grønt og vokser mange fjellblomster, er berggrunnen rik, f.eks mange steder i Dovre-fjellene. I Rondane og i Østerdalen er det omvendt, der er grunnen næringsfattig.

Selv om man bare har en balkong eller terasse for å dyrke blomster, slipper man ikke unna å tenke på jordbunnen. Skal man få beplantningen til å trives, er det avgjørende å sørge for god drenering i form av f.eks. leca-kuler i bunnen. Man kan godt bruke småstein, poenget er at det skal være godt avløp gjennom det ene hullet som er i en potte. Jo større potten er, jo mer vann kan den lagre og dersom man satser på 10 - 15 liter, holder disse om sommeren iallefall i to uker. I min verden er det slik at jeg bruker pengene på planter og ikke terrakotta-potter og min erfaring er at vanlige 20 liters murerbøtter innkjøpt på Biltema er bra nok. I disse borer man med en drill 10-20 hull med diameter på f.eks. 20 mm. Poenget med håndtak er at dette trengs når man har noen hundre slike bøtter å bære inn i kjelleren hver høst.

Å tilføre rikelig med organisk næring i form av f.eks. kompostert husdyrgjødsel, bidrar til at jordstrukturen blir bedre i forhold til uttørking. Jorden holder ganske enkelt mer vann enn f.eks. den vanlige kjøpehagejorden, som lett tørker ut.Dette er særlig viktig når det gjelder balkongplanter, for de vil man jo gjerne ha selv om de skal stå alene uten vanning i sommerferien.

Trepioner

I det gamle Kina, allerede for 2000 år siden, ble trepioner dyrket i de keiserlige haver. Og i pakt med datidens føydale tradisjoner, ble det bestemt at disse buskene var for vakre for vanlige folk. De var forbeholdt keiseren og hans hoff. Slik startet kultiveringen av disse artene, som vokser i fjellene i Kina, og som etterhvert utviklet seg til tusenvis av forskjellige krysninger eller hybrider i hvitt og rosa og lilla. De gule farvetonene har kommet inn i paletten de siste hundre år, etter at man klarte å krysse inn Paeonia lutea i avkommet etter Paeonia suffruticosa eller P. rockii som den nå heter. Man regner med at det iallefall finnes 9 rene arter av trepeon, alle med opphav i Kina og egnene der. Uansett er de trepeonene man får kjøpt av blandet opphav, det er i hovedsak ulike navnsatte hybrider.

Mitt første møte med trepioner var i en eller annen botanisk hage, enten i Oslo eller i København. Det er sikkert 30 år siden og allerede da var jeg sikker på at jeg måtte skaffe meg en slik busk. For den vanlige varianten i omløp for 30 - 40 år siden var den rosa. I dag kan man få kjøpt mange andre farver. Siden de var så dyre i innkjøp og mitt første innkjøp var misslykket (overlevde ikke vinteren), anskaffet jeg meg en pose frø fra England. Etter to år spirte disse frøene, for som en del andre planter, har trepioner dobbel frøhvile. Sår man frøene om høsten, vil de neste vår, etter vinterens kuldebehandling (statifisering) spire, men bare underjordisk ved å sende ut en liten rot. Først våren etter, vil man se den første bladknoppen. Såvidt jeg husker gikk det i alle fall 6 eller 7 år før jeg fikk blomster på disse små buskene. Til gjengjeld er dette buskaset i dag et par meter høyt og tilsvarende vidt og belønner min mangel på stell med et strålende flor i slutten av mai og begynnelsen av juni. Igjen er nøkkelen til suksess at man aldri flytter på plantene, man graver aldri i rotsonen og man er forsiktig med gjødsling. På den måten modnes skuddene best og da er det flaks som bestemmer om sen vårfrost tar noen av knoppene. For det er ikke til å legge skjul på at trepioner har en tendens til å starte den vegetative utvikling nokså tidlig, iallefall på Vestlandet. På Østlandet, med kaldere og senere vår, er ikke dette et så stort problem, men til gjengjeld kan frost i jorden, kombinert med sol, føre til uttørkning av knoppene.

Trepioner må alltid ha god drenering, ilikhet med mange andre planter, inkludert staudepeoner. De liker også at jorden er lett og noe kalkholdig. Dersom jorden er kalkfattig, er det best å satse på kalktilførsel i form av skjellsand. Når det gjelder gjødsel, skal man aldri bruke husdyrgjødsel, f.eks. tørket hønsegødsel, som ellers kan være bra gjødsel for mange planter. Peoner tåler ikke husdyrgjødsel og reagerer på den ved å råtne opp. Derfor skal man bruke kunstgjødsel.

Trepeoner har blomster som er oppimot 20 cm i diameter. Av den grunn er det lurt å plantene dem i le, slik at man unngår vindbrekk. Forøvrig skal de alltid plantes i full sol og på et sted hvor man vet de kan vokse de neste 20 årene. Trepeoner er ikke noe for det hastige hagemenneske, men heller noe for den ettertenksomme havedyrker (kanskje bruken av eftertenksom er mest riktig her). De blomstrer opp mot to uker og ellers er det jo ikke så mye stas med dem, så de passer ikke for de som har en liten hage eller har en overfladisk hang til langvarig blomstring. Det er ellers verdt å nevne at duften av blomstene står i stil med deres skjønnhet.